Den hellige Maria av St. Justus (1866-1900)

En av De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret. En av de hellige martyrene fra Kina (Den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere)

Den hellige Maria av St. Justus ble født som Anna Fransiska (Anne-Françoise) Moreau den 9. april 1866 i landsbyen La Faye i Rouen i Frankrike. Hennes far var en velstående bonde som var kjent i landsbyen for sin sjenerøsitet, alltid villig til å gi en hjelpende hånd. Hun lærte mange dyder av ham, inkludert å akseptere motgang med fatning. Hun var følsom av natur og kontrollerte seg selv med taushet og søkte trøst i ensomheten. Hun holdt seg borte fra de andre barna for å være hos sin mor, og dermed ble hun kalt et «bortskjemt barn».

Hun mistet sin far i tidlig alder og tok deretter på seg ansvar for å forsørge familien ved å selge gårdens produkter i byen. Hun var også i likhet med ham kjent for sitt veldedige arbeid. Ettersom årene gikk følte hun at Gud kalte henne til å gjøre noe stort. «Jeg ønsker å reise til Kina og gi mitt liv for det kinesiske folket». Siden hennes mor var definitiv motstander av dette og i stedet planla å få i stand et lovende ekteskap, forlot hun hjemmet i hemmelighet, med blødende hjerte. Hun trådte i 1890 inn i kongregasjonen «fransiskanske misjonssøstre av Maria» (FMM), som var grunnlagt i 1877 av Moder Maria Helena de Chappotin de Neuville. Anna Fransiska tok ordensnavnet Maria av St. Justus (Marie de Saint-Juste).

Hun begynte på ordenslivet med entusiasme, selv om atskillelsen fra familien plaget henne. Men alt syntes å være godt og fredelig inntil et indre lynnedslag rammet henne. Mørke overskygget hennes sjel og kastet henne ut i tvil av alle slag. Hun som bestemt hadde brutt sine familiebånd, begynte nå å tvile på sunnheten i sitt kall og dets apostolat. Hun mistet interessen for alt rundt seg, og den enkleste lille jobb ble uoverkommelig. Håp for fremtiden forlot henne. Hun trodde knapt på Kristi realpresens i Det hellige sakramentet og var overveldet av skrupler. Det eneste som sto klart, var «å reise hjem».

Mens hun kjempet med denne åndelige krisen, ble hun veiledet av den ømme og erfarne kjærligheten til Moder Maria Helena de Chappotin de Neuville inntil hun fikk sin sjelefred tilbake og kunne si: «Far, skje din vilje, ikke min». Fra da av stolte hun på at Gud bar alle hennes sorger og levde et liv av kjærlighet og hengivelse.

Kongregasjonen var dratt til Kina for første gang i 1886. Syv søstre, blant dem sr. Maria av St. Justus, kom til Kina i 1899 sammen med den hellige biskop Frans Fogolla, som var koadjutor-biskop for den apostoliske vikaren av Shanxi [Shansi], den hellige biskop Gregor Grassi. Av de syv var tre franske, to belgiske og tre italienske. Maria av St. Natalia var den eldste av de syv, men også den enkleste og mest ydmyke. De kom til Taiyuan [T'ai-yüan] i provinsen Shanxi, hvor de overtok ansvaret for barnehjemmet «Den hellige Pascals hjem» med 200 foreldreløse barn, i påvente av andre oppgaver som søstre på sykehuset, som ennå ikke var ferdigbygd. De startet også noen små helsestasjoner, et hjem for spedbarn og et for småbarn. Maria ofret seg helt for kommuniteten og barnehjemmet og gjorde all slags ydmykt arbeid.

I 1900 brøt det såkalte bokseropprøret ut i Kina. For bakgrunn, se De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret. Det startet i provinsen Shantung, hvor bokserne nedkjempet europeerne. I mai 1900 var den notorisk anti-kristne Yu Xian [Jü-Sien; Yu Hsien] blitt utnevnt til visekonge eller guvernør i Taiyuan i Shanxi, hvor vikariatets presteseminar lå. Den 27. juni angrep bokserne protestantenes misjon i byen, og biskop Grassi bestemte at seminaret skulle stenges. Han hadde avvist forslaget fra en vennlig mandarin, støttet av noen av fransiskanerne, om at de skulle ty til væpnet motstand mot bokserne. Fem av studentene ble tatt og satt i fengsel i en bygning som var kjent som «Herberget for himmelsk fred».

Biskop Grassi ba søstrene innstendig om å kle seg i kinesiske klær og komme seg unna, men de foretrakk å risikere livet sammen med sin biskop. De prøvde å få barna i trygghet, men de ble tvunget tilbake, og etter at de nesten var fanget i flammene fra brennende hus, ble de tatt med til Herberget. Til herberget brakte man også biskop Fogolla, de hellige fransiskanerprestene Elias Facchini og Theoderik Balat og den hellige fransiskanske legbroren Andreas Bauer.

Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene Grassi og Fogolla, deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: «La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand». De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien.

I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og etter et kort forhør dirret han av sinne og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen absolusjonen, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem.

Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster Maria della Pace istemte «Te Deum» og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept. Søstrene ble protomartyrer for sitt institutt. Til slutt vendte bokserne, som fryktet himlenes hevn, sine geværer mot himmelen og fyrte av for å jage bort åndene. Mens massakren fant sted, var det mange i byen Tsentinfu, som ligger 20 mil unna, som i retning Taiyuan så en blodrød kule og en rekke lysglimt som forandret seg til ildkuler.

Martyrenes levninger ble gjenstand for ytterligere hån fra soldater, boksere og mengden, og deretter ble de kastet i en grop ved bymuren nær østporten. Da graven senere ble åpnet, sies det at bakken akkurat der var dekket av ren, hvit snø. Det fikk visekongen til å utbryte: «Disse utlendingene var i sannhet gode mennesker, for himmelen har selv tatt del i deres begravelse». Regjeringen opprettet senere minnesmerker hvor de ble drept og hvor de ble gravlagt.

Da nyheten om de syv søstrenes tragiske død nådde Roma den 22. september 1900, annonserte Moder Maria Helena de Chappotin de Neuville nyheten til kommuniteten mens tårene rant: «Huset i Taiyuan har blitt ødelagt og alle søstrene er drept. De er nå mine Syv sorger og Syv gleder. Nå kan jeg i sannhet si at vi har syv genuine fransiskanske misjonssøstre av Maria».

Maria ble saligkåret den 24. november 1946 som en av gruppen «Gregor Grassi og hans 28 ledsagere» av pave Pius XII (1939-58). Hun ble helligkåret den 1. oktober 2000 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II som en av de 120 martyrene fra Kina (den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere).

De 120 martyrene fra Kina har minnedag 28. september. Denne gruppens minnedag er ellers 9. juli.