De hellige Nabor og Felix av Milano (d. ~304)

Minnedag: 12. juli

Skytshelgener mot ørelidelser; for barn som har vanskelig for å lære å gå

De hellige Nabor og Felix (it: Nabore e Felice) skal ha blitt født en gang på 200-tallet i Mauretania Caesariensis (dagens Algerie) i Afrika. De var kristne og ble soldater i hæren til keiser Diokletians (284-305) medkeiser Maximian Herculeus (286-305). I de grusomme kristenforfølgelsene under keiserne Diokletian og Maximian på begynnelsen av 300-tallet skal de rundt 304 ha blitt dømt til døden i Milano (Mediolanum) og halshogd i Lodi sør for Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Om deres liv og virke finnes det bare en legendarisk lidelseshistorie (passio) fra 400-tallet, som låner materiale fra aktene til andre martyrer som de hellige Viktor Maurus (d. 303) og Firmus og Rusticus av Verona (d. ca 290). Men de to afrikanernes martyrdød førte til en sterk økning av martyrkulten generelt i Nord-Italia.

Ifølge den hellige Sabinas akter levde soldatene Nabor og Felix ikke i Milano, men i Lodi Vecchio (Laus Pompeia) ikke langt fra det moderne Lodi, da det i 303 eller 304 brøt ut en forfølgelse av de kristne. De frasa seg tjeneste for kristenforfølgeren og lot seg ikke bringe til frafall fra den kristne tro, verken av løfter eller trusler. De ble kastet på bålet, men forble uskadd. Deretter ble de slått med køller i nærvær av keiseren og til slutt halshogd ikke langt fra byportene. Følgende natt ble de to martyrene gravlagt av matronen Sabina på hennes egen eiendom. Senere brakte hun dem til Milano og gravla dem på kirkegården St. Caius, hvor hun selv avsluttet sine dager.

Orazio Samacchini (1532-77): Maria krones av Treenigheten og helgener (Nabor og Felix i forgrunnen) (ca 1570), Pinacoteca Nazionale i BolognaDeres relikvier ble overført til Milano, muligens i år 313, hvor det snart utviklet seg en sterk kult. For oppbevaring av relikviene ble det bygd en egen kirke som har navn etter dem (Ss Nabore e Felice). Dit ble de høytidelig overført og skrinlagt av den hellige erkebiskop Ambrosius nesten hundre år senere. Der hviler deres relikvier fortsatt. Relikvier befinner seg også i det berømte skrinet for De hellige tre konger i domkirken i Köln, hvor de kom sammen i 1164. Den hellige Chrodegang av Metz brakte på 700-tallet relikvier av Nabor og Felix til St. Avold. Deres kult ble gradvis redusert og med den deres kirke.

Etter 1249 ble den ærverdige, men forfalne basilikaen betrodd til fransiskanerne, som renoverte den fullstendig og ga den navnet San Francesco Grande. Samtidig gjenopptok de kulten for de martyrene som var gravlagt der. Faktisk bestemte Milanos statutter fra 1396 at deres minnedag 12. juli skulle være obligatorisk i byen, en lov som keiser Karl V avskaffet i 1537. I 1258 ble de to martyrene overført til den nye kirken. I 1472 ble relikviene plassert på et nytt alter, denne gangen var de to hodeskallene delt fra resten av relikviene og plassert i spesielle relikvarer. Disse ble i 1709 erstattet av nye i sølv, formet som byster som ble høytidelig utsatt på høyalteret under store høytider.

Den 22. januar 1799 ble relikviene flyttet til basilikaen Sant’Ambrogio fordi den gamle kristne basilikaen, nå San Francesco Grande, ble stengt i 1796. På den tiden forsvant de to bystene med hodeskaller. Men hodene ble den 18. desember 1959 gjenfunnet i to kopperbyster som tjente som relikvarer i en antikvitetsforretning i Namur i Belgia. De var innlevert for en reparasjon av intetanende eiere, og relikviene ble funnet i perfekt stand og med intakte segl som viste martyrenes navn.

Biskopen av Namur ble straks varslet, og han ga beskjed om det dyrebare funnet til den daværende kardinalerkebiskop Montini av Milano, den senere pave Paul VI 1963-78), som fikk levningene av de to martyrene overført til Milano i private former, en gave fra eierne. Ved en høytidelig seremoni, først i Milano og deretter i Lodi Vecchio, ble de hilst velkommen tilbake, og kulten ble gjenopplivet. I 1960 ga kardinal. Montini disse relikviene til kirken Ss Nabore e Felice, som nå var blitt sognekirke og hadde fått tilbake sitt opprinnelige navn.

Deres minnedag er 12. juli i Martyrologium Romanum. Deres navn nevnes i den ambrosianske messens kanonbønn. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres minnedag fjernet fra Kirkens universelle kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. I Köln feires overføringen av deres relikvier den 23. juli. På tidlige avbildninger fremstilles Nabor og Felix oftest som martyrer, men senere blir de gjerne fremstilt som romerske legionærer. Som attributter bærer de palmer eller sverd, ofte også en bok. Ambrosius av Milano skrev hymnen Victor Nabor, Felix pii som ble det historiske grunnlaget for skikkelsene til de tre martyrene Victor og Nabor og Felix. Ifølge Ambrosius var de altså tre martyrer, men de feires på hver sine dager.

Sammen med Viktor Maurus var Nabor og Felix i begynnelsen de eneste martyrene som ble æret i Milano. I 386 fikk Ambrosius i et syn se to hvitkledde unge menn som viste ham et sted i kirken Ss Nabore e Felice hvor han skulle grave, og under tolv fot jord fant han legemene til to helgener fra keiser Neros forfølgelser i år 64, de hellige Gervasius og Protasius, friske og fortsatt med blodige sår. De hviler i dag i et glasskrin sammen med Ambrosius i krypten under høyalteret i kirken Sant’Ambrogio.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, comunicare.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. januar 1999

av Webmaster publisert 20.01.1999, sist endret 28.12.2015 - 12:03