Den salige Nikolas av Gésturi (1882-1958)

Den salige Nikolas (it: Nicola) ble født som Johannes Angelus Salvator Medda (it: Giovanni Angelo Salvatore) den 5. august 1882 i den lille landsbyen Gésturi i provinsen Cagliari og erkebispedømmet Oristano på Sardinia i Italia. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken St. Teresa av Ávila. Han var den fjerde av fem barn, tre gutter og to jenter, av Giovanni Medda og Priama Cogoni Zedda. Foreldrene var fromme og beskjedne bønder, men ikke fattige. Han ble fermet (konfirmert) den 2. juni 1886, ennå ikke fire år gammel. Allerede i 1887 døde faren i en alder av 43 år, og i 1895 døde moren i en alder av 50 år.

Den 13-årige Johannes var nå foreldreløs. Han ble overlatt til en velstående landsens mann, Peppino Pisano, som var svigerfar til hans eldre søster Rita, og der var han tjener uten lønn og fikk bare kost og losji. Etter Pisanos død flyttet Giovanni til søsteren Rita, fortsatt som tjener. Etter grunnskolen arbeidet han på familiens gård.

Han mottok sin første kommunion som 14-åring den 18. desember 1896, og etter det ble livet forandret. Han begynte å be i en bemerkelsesverdig grad, mottok ofte kommunionen, praktiserte legemlige botsøvelser og dyrket det åndelige liv med en rigorøs avholdelse fra selv de uskyldigste attraksjonene i sine omgivelser. Han ønsket ikke å eie noen ting, og han overlot forvaltningen av sin arv til broren. Fra sin kjærlighet til naturen utviklet han en uvanlig edel ånd og forfinet vurderingsevne. Han syntes å ha prestekall, men hans families fattigdom viste seg å være et uoverstigelig hinder.

Etter å ha blitt helbredet for en smertefull reumatisk lidelse i en alder av 29 år trådte Johannes den 3. mars 1911 inn i fransiskanernes reformgren kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i deres kloster Sant'Antonio i Cagliari. Han ble først bare opptatt som tertiar (tredjeordensoblat), fordi man først ville prøve alvoret i hans kall. Han hadde jo tilbrakt hele livet i arbeid på markene, og det virker som han søkte klosteret først etter en viss nøling. Det er ikke lett å si når Johannes følte Herrens kall, for han snakket aldri med noen om dette. Men kallet var ikke uventet. Så ofte som arbeidet tillot, oppsøkte han kirker for å tilbringe timer foran Det hellige sakrament, og hans kjærlighet til de fattige var velkjent.

Hans overordnede ble derfor raskt sikre på at de sto overfor et modent kall, og allerede den 30. oktober 1913 ble han ikledd ordensdrakten sammen med seks andre postulanter. Han påbegynte novisiatet hos kapusinerne i Cagliari og fikk ordensnavnet broder Nikolas (fra Nicola). Den 13. juni 1914 ble novisiatet flyttet til klosteret i Sanluri, som man mente var bedre egnet for oppgaven, men stadig under ledelse av p. Fedele av Sassari. Den 1. november 1914 avsluttet Nikolas novisiatet og avla de enkle løftene som legbror.

I mai 1915 ble han overført til klosteret i Sassari som kokk, selv om dette var en jobb som var dårlig tilpasset hans temperament og evner. Etter et spesielt dårlig måltid kom det høylydte klager, og selv om Nikolas prøvde å gjøre sitt beste, fortsatte måltidene å være kulinariske katastrofer. Hans overordnede tok til slutt konsekvensen av kommunitetens misnøye, og i februar 1916 ble han sendt til klosteret i Oristano. Der ble han satt til å arbeide i den store hagen, men underlig nok var heller ikke dette noen suksess, og i januar 1919 ble han sendt til klosteret i Cagliari. Den 16. februar 1919 avla han sine høytidelige løfter der. I januar 1921 ble han sendt til klosteret i Sassari igjen, og i desember 1922 vendte han tilbake til klosteret i Sanluri.

Ved kapitlet som ble holdt i Cagliari den 25. januar 1924, ble Nikolas overført til det store klosteret Buoncammino i Cagliari, hvor han fikk ansvaret for å samle inn almisser i byen. Her skulle han bli de neste 34 år frem til sin død. Hver dag fra 1924 til 1958 pleide broder Nikolas å gå stille og beskjedent gjennom gatene i Cagliari. Snart ble innbyggerne i byen vant til den ydmyke tiggermunken med sekk på ryggen, hans langsomme skritt og senkete øyne og rosenkransen mellom fingrene. Hans fysiske fremtoning var ikke slående, men likevel begynte folket å se ham som annerledes enn de andre brødrene. Han ble alles venn og fortrolige, uansett klasse og bakgrunn. Han ba aldri om noe, men folk forsto snart at han var en ekstraordinær sjel og ga ham spontant penger eller andre slags gaver. Ettersom årene gikk syntes han å bli mer og mer lik den hellige Ignatius av Laconi (1701-81), som hadde levd i det samme klosteret før ham. Det ble vanlig å tilkalle ham til de syke på hospitalet eller hjemme, og det skjedde ekstraordinære helbredelser. Man forsto at Gud virket gjennom denne ydmyke tiggermunken.

Karakteristisk for broder Nikolas var tausheten, og han snakket sjelden. Derfor fikk han snart navnet Frate Silenzio, «Broder Taushet». Han tilbrakte timer hver dag i stille bønn foran Det hellige sakrament eller i kapellet for Den uplettede unnfangelse, som var hans vanlige tilfluktssted etter at han kom tilbake fra tiggingen av almisser. I 1933 dro han til Roma for å delta i det ekstraordinære jubelåret til minne om Forløsningen i år 33, og han assisterte da ved helligkåringen av den hellige seersken Bernadette Soubirous.

Under andre verdenskrig ble Cagliari hardt rammet, og byen ble lagt i ruiner og mange døde eller ble såret. De som kunne, forlot byen og søkte tilflukt på landet, som var mindre utsatt for krigens redsler. Både de sivile og religiøse myndighetene flyttet. Brødrene i klosteret i Cagliari ble sendt til andre klostre sammen med studentene på Seminario Serafico, og i Cagliari ble det igjen bare fire brødre: superioren og tre andre, blant dem broder Nikolas, som under ingen omstendigheter aktet å forlate byen. I klosteret var klausuren opphevet, og det ga ly til alle som var uten bolig eller slektninger. Broder Nikolas var alltid til stede for alle som trengte ham.

Han vendte tilbake til Roma i 1950 for å motta jubileumsavlaten i forbindelse med Det hellige år. Deretter fortsatte han til Assisi, hvor han besøkte de fransiskanske helligdommene og graven til den hellige Frans. I 1951 dro han igjen til Roma for å assistere ved helligkåringen av sin sardinske medbror i kapusinerordenen, Ignatius av Laconi. Dagen etter deltok han i audiensen som pave Pius XII (1939-58) ga for kapusinerne og de sardinske pilegrimene. I 1956 dro Nikolas på en organisert valfart til Maria-helligdommen i Loreto.

Den 1. juni 1958 sa broder Nikolas til sin guardian: «Fader guardian, nå klarer jeg ikke mer!» og ba om å bli fritatt for embetet som almissetigger. Guardianen forsto at det lakket mot slutten, og Nikolas ble innlagt på klosterets sykestue. Dagen etter forverret hans helse seg slik at en lege ble tilkalt. Han ble straks overført til sykehuset, hvor han ble operert dagen etter, men forgjeves. Den 7. juni var alt håp ute, og hans overordnede sørget for at han ble overført til sykestuen på klosteret igjen, og 15 minutter over midnatt den 8. juni døde han i Cagliari, nesten 76 år gammel.

Alle de lokale avisene hadde nyheten på første side med store bokstaver: «En helgen er død». Den 10. juni fant den høytidelige begravelsen sted med deltakelse av utallige medbrødre, prester, ordensbrødre og søstre fra andre ordener og kongregasjoner samt vanlige troende, i alt 60.000 mennesker. Han ble gravlagt på kirkegården Bonaria i Cagliari. På hans grav ble det ganske enkelt skrevet: Guds tjener broder Nikolas av Gésturi – kapusiner – 4.8.1882 – 8.6.1958.

I 22 år var graven et mye besøkt valfartsmål, og den var alltid dekket av friske blomster. Den 2. juni 1980 ble broder Nikolas' jordiske rester overført fra kirkegården til kapusinernes klosterkirke, som er viet til den hellige Antonius, men som er bedre kjent som «Broder Ignatius' kirke». Han ble gravlagt i kapellet for Den uplettede unnfangelse, hvor han hadde elsket å be og meditere ved Madonnaens føtter.

Den 6. oktober 1966 ble hans saligkåringsprosess åpnet av erkebiskop Paolo Botto av Cagliari. Informasjonsprosessen ble avsluttet den 20. desember 1971 av kardinal Sebastiano Baggi. Den 15. juni 1977 ble den kanoniske prosessen åpnet i Vatikanet. Den 25. juni 1996 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Den 21. desember 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjeldt et barn som ble født alt for tidlig, allerede i 23. uke, i Cagliari, men som overlevde etter at Nikolas var blitt påkalt. Den 3. oktober 1999 ble han saligkåret av paven i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 8. juni.