De hellige Nikander og Marcian av Venafro (d. 304)

Minnedag: 17. juni

De hellige Nikander og Marcian og Daria av Venafro (d. 304)
Med den hellige Daria. Skytshelgener for Venafro

De hellige Nikander (lat: Nicandrus; it: Nicandro) og Marcian (lat: Marcianus, Martianus; it: Marciano, Marziano) led martyrdøden for sin tros skyld, men når og hvor er ikke helt klart. Det førkonsiliære Martyrologium Romanum skrev:

I Silistra i Moesia, i dagens Bulgaria, de hellige martyrer Nikander og Marcian, soldater, som under keiser Diokletians forfølgelser avviste keiserens rause gaver til hæren og nektet bestemt å ofre til avgudene, og derfor ble de dømt til døden av guvernør Maximus.

Historien forteller at Nikander og Marcian var offiserer i den keiserlige hæren som bevoktet grensene i Moesia, den regionen som i dag er Romania og Bulgaria. De forlot hæren etter at keiser Diokletian (284-305) utstedte edikter mot de kristne i hele keiserriket, og desertering ble en ny forbrytelse i tillegg til at de var kristne. De led martyrdøden den 17. juni 304 i Durostorum, som i dag er Silistra i Bulgaria på grensen til Romania. Noen kilder sier at de døde i år 173. Senere har historien blitt ytterligere utbrodert:

Legenden (Acta martyrum) forteller at Nikander og Marcian ble stilt for retten av guvernør Maximus og gitt ordre til å ofre til gudene. Så oppdaget han Nikanders hustru Daria, som oppmuntret sin mann om å stå fast. Maximus spurte henne: «Onde kvinne, hvorfor vil du at din mann skal dø?» Hun svarte: «Jeg ønsker ikke hans død, men at han lever i Gud slik at han aldri dør». Maximus egget henne ved å si at hun ønsket ham død slik at hun kunne gifte seg med en annen. Hun svarte: «Hvis du har mistanke om det, så drep meg først». Dommeren sa at hans ordrer ikke omfattet kvinner, for det første ediktet gjaldt bare dem som var i militær tjeneste. Likevel ga han ordre om at hun skulle tas i varetekt. Senere ble hun løslatt og vendte tilbake for å se utfallet av rettssaken.

nullMaximus ba Nikander om å avgjøre om han ville velge livet eller døden, og til det svarte han: «Jeg har allerede overveid dette spørsmålet, og jeg har bestemt meg for å redde meg selv». Dommeren forsto det slik at han ville redde sitt liv ved å ofre til gudebildene, og han begynte å gratulere og glede seg over sin innbilte seier sammen med Suetonius, en av sine meddommere. Men Nikander oppklarte snart saken ved å be høyt til Gud om å redde ham fra verdens farer og fristelser.

Guvernøren sa: «Hva er dette? Du ønsket jo nettopp å leve, men nå ber du om å få dø». Nikander svarte: «Jeg lengter etter det livet som er udødelig, ikke denne verdens flyktige liv. Til deg overgir jeg villig mitt legeme, gjør med det som du vil, jeg er en kristen». Guvernøren henvendte seg til Marcian og spurte hva han mente. Marcian erklærte at han mente det samme som sin medfange. Da ga Maximus ordre om at de begge skulle kastes i fangehullet og sitte der i tyve dager.

Deretter ble de igjen ført for guvernøren, som spurte dem om de nå ville lystre keisernes edikter. Marcian svarte: «Samme hva du sier, vil vi ikke forlate vår religion eller fornekte Gud. Vi ser ham til stede i troen og vet hvor han kaller oss. Vi bønnfaller deg, ikke hold oss tilbake, men send oss raskt til ham, slik at vi kan skue ham som ble korsfestet, den ene som vi ærer og tilber». Guvernøren sa at han bare gjorde jobben sin og innvilget deres anmodning ved å gi ordre til at de skulle halshogges. Martyrene takket ham og sa: «Må fred være med deg, du mildeste dommer».

Nikander og Marcian gikk glade til henrettelsesstedet, og mens de gikk, priste de Gud. Nikander ble fulgt av sin hustru Daria og sitt barn, som Papinian, bror av den hellige Pasicrates, bar i sine armer. Marcians hustru prøvde i motsetning til Daria fortsatt å få sin mann til å redde seg selv ved å falle fra troen. Da hun fortsatte slik, ba Marcian Zoticus, en nidkjær kristen, om å holde henne tilbake. Ved henrettelsesstedet kalte han på henne, omfavnet sin sønn og så opp til himmelen og sa: «Herre, allmektige Gud, ta dette barnet inn under din spesielle beskyttelse». Deretter bød han sin hustru å gå bort i fred, fordi hun ikke ville ha mot til å se ham dø.

nullDaria fortsatte derimot å oppmuntre sin mann til standhaftighet og glede. Hun sa: «Vær ved godt mot, min herre. I ti år har jeg bodd hjemme, borte fra deg, men jeg har aldri holdt opp med å be om at jeg skulle få se deg igjen. Nå har jeg fått den trøsten, og jeg ser deg dra til herligheten og gjøre meg til en martyrs hustru. Gi til Gud det vitnesbyrdet du skylder hans hellige sannhet, at du også må frelse meg fra evig død». Med dette ba hun om at han med sine lidelser og bønner ville oppnå nåde for henne, Straks bøddelen hadde bundet for Nikanders og Marcians øyne med deres egne lommetørklær, hogg han hodene av dem.

En annen versjon sier at de før henrettelsen ble utsatt for fryktelige og uhørte pinsler for å bringe dem til frafall. Man rev kjøttet av dem med jernkroker og hengte dem opp på høye bjelker, dro dem så igjen ned og la dem over glødende kull, skjerpet denne pinen med slag, hadde salt og eddik i deres sår, rullet dem på skarpe skår, slo inn munnen deres med steiner, brakk beina i ansiktet og skar ut tungen. Etter denne fryktelige torturen fulgte til slutt halshoggingen.

I det nye Martyrologium Romanum (2001), den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, står en annen historie:

Apud Venafrum, in Campania, sanctorum martyrum Nicandri et Marciani, qui in persecutione Maximiani capite caesi sunt.

«I Venafro i Campania, de hellige martyrer Nikander og Marcian, som i forfølgelsen under Maximian ble halshogd».

Kilden santiebeati.it forteller at Nikander var av egyptisk opprinnelse og offiser i den romerske hæren. Han konverterte til kristendommen og led martyrdøden under keiser Maximilian fordi han ikke ville fornekte sin nye tro. Han ble halshogd og gravlagt på den gamle romerske militære kirkegården nær den nåværende byen Venafro. Samme skjebne led hans hustru Daria og hans bror Marcian. Den «keiser Maximilian» som nevnes, må enten være keiser Maximinus Thrax (235-38) eller keiser Diokletians medkeiser Maximian Herculeus (286-305). Andre kilder sier at de var soldater fra Moesia, men stasjonert i Venafro.

Det het seg at deres relikvier i middelalderen kom fra Durostorum til Venafro i Abruzzi og gjorde dem populære der. Men moderne forskere mener at de døde i Venafro, og dette synet støttes altså av det nye martyrologiet. Denne versjonen støttes av mange forskere, blant dem Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B., i hans Museum Italicum, utgitt i Paris i 1689.

nullTakket være en påståelig kapusinermunk i et kloster i Molise, som var overbevist om at sarkofagen til den tidligere offiseren i den romerske hæren var funnet, ble graven etter flere århundrer funnet igjen en stykke utenfor Venafro, og rundt 955 ble det bygd en basilika over den. I 1650 skrev biskop Ludovico Ciogni av Venafro, som var fra Roma og der hadde funnet noen bevarte manuskripter, ned historien om de helliges martyrium og fikk den tatt inn som andre lesning i officiet som ble resitert av kanniker og prester i bispedømmene Isernia og Venafro helt til liturgireformen etter Andre Vatikankonsil. Under høyalteret i basilikaen fant man i 1933 Nikanders sarkofag. Ifølge en from legende ble det utskilt en hellig olje eller manna fra sarkofagen, og den hadde mirakuløse egenskaper, noe alle votivgavene vitner om.

Levningene av Marcian blir ifølge tradisjonen oppbevart i kirken San Falco i Palena i provinsen Chieti, hvor de ble overført fra Venafro, i henhold til en troverdig rekonstruksjon, for å berge dem unna sarasenernes invasjoner som rammet innbyggerne i Venafro på 900-tallet (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Nikanders kult har i uminnelige tider vært sterk i hele Sør-Italia, og han har gitt navn til flere steder der. Venafro ligger i provinsen Isernia i regionen Molise, frem til 1963 en del av regionen Abruzzi e Molise. Venafro ble tidligere regnet til Campagna (Campania), derfor ordlyden i martyrologiet.

Deres minnedag i Martyrologium Romanum er den angivelige dødsdagen 17. juni, og også i Østkirken blir deres minne feiret. Daria blir ikke alltid regnet med blant martyrene, men på bilder opptrer de tre oftest sammen. Daria nevnes også med minnedag 12. juni. De hellige Marcian og Nikanor av Egypt dreier seg trolig om duplikater av Marcian og Nikander av Venafro/Durostorum.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Engelhart, KIR, CSO, santiebeati.it, it.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. desember 2000

av Webmaster publisert 06.08.2008, sist endret 28.11.2015 - 02:47