Den hellige Nikeforos av Khios (d. 1821)

Den hellige Nikeforos (gr: Νικηφόρος; Nikephoros, Nikephorus, Nicephorus) ble født rundt 1750 i landsbyen Kardamyla (gr: Καρδάμυλα) nordøst på den greske øya Khios (gr: Χίος), som den gangen var en del av det osmanske riket. Khios er en av de nordøstre egeiske øyer og ligger mellom øyene Lesvos og Ikaria og bare åtte kilometer fra den tyrkiske kysten. Hans familienavn var Georgios eller Georgos. Som barn ble han alvorlig syk av en smittsom sykdom, og hans foreldre lovte da at hvis sønnen overlevde, skulle de overgi ham til Guds Mor for å tjene henne i klosteret Nea Moni, som var vigslet til henne. Det berømte bysantinske klosteret Nea Moni (gr: Νέα Μονή, Nea Monē; «det nye klosteret») står i dag på Unescos verdensarvliste. Da han ble frisk fra sin sykdom, ble han opptatt i klosteret for å bli munk. Der ble han satt under veiledning av den ærverdige eldste Anthimos Hagiopateritis.

Senere ble han sendt for å få sin utdannelse på den berømte skolen i byen Khios, øyas hovedstad. Hans lærere var p. Gabriel Astrakaris og p. Neofytos Kafsokalyvitis (1713-84), en jøde som ble munk på Athosfjellet og senere leder for skolen i Khios, og Nikeforos sto dem begge nær under hele sin utdannelse i Khios. Der utviklet han en kjærlighet til lærdom og en respekt for dem som underviste andre. Han møtte også prestemunken Athanasios Parios (1722-1813), som ledet skolen i Khios fra 1788 til 1811, og Makarios av Korint (1731-1805). Makarios oppholdt seg på Khios i 1780, forlot øya en tid dør han vendte tilbake i 1790. Nikeforos og Makarios møttes hyppig, og Makarios hadde så stor innflytelse på Nikeforos at denne kan kalles Makarios’ åndelige sønn og disippel.

Etter utdannelsen vendte Nikeforos tilbake til klosteret og ble vigslet til diakon. Senere ble han presteviet. Da Athanasios Parios reorganiserte skolen i Khios, utnevnte han Nikeforos til en av lærerne der. Samtidig fikk han også velsignelse til å forkynne Guds ord i Nea Moni og andre steder. Mens han var lærer, ble han i 1802 valgt til hegumen (abbed) for klosteret Nea Moni.

Frem til 1802 hadde munkene utført klosterets forretninger uten noen revisjon. I dette året fikk klosteret imidlertid en bot på 600 000 piastre, og noen av klosterets eiendommer måtte selges for å betale boten. Innbyggerne hadde en mistanke om at klosterets forretninger ikke ble styrt på en ordentlig måte, så de ba om at p. Nikeforos måtte bli hegumen. De visste at han foraktet verdslig eiendom, så derfor hadde de full tillit til ham. De bestemte også at klosterets bøker skulle revideres hvert år.

Det var ikke lett for Nikeforos å påta seg denne byrden, for han var ikke kjent med en superiors mange ansvarsområder. Han ville ha foretrukket ensomhet og studier, men han gikk løs på sine nye plikter. I de neste to årene prøvde han å løse konflikter og å heve munkenes moralske ånd gjennom undervisning og et personlig eksempel. Men det var mange mennesker både over ham og under ham som ikke satte pris på hans forsøk. Hans ideal for et asketisk liv støtte på motstand fra munkene, og de konspirerte mot ham. Han var uvant med krangler og intriger, så han var ute av stand til å fullføre sin toårige embetsperiode.

Nikeforos forlot da klosteret og trakk seg tilbake til eremittklosteret Hagios Georgios Reston i Resta i Vrontados på Khios. Der bodde han i en eneboerhytte. Selv om han ikke var i stand til å styre de uregjerlige munkene i klosteret, utmerket han seg i sitt personlige liv og i veiledningen av mange mennesker til et liv fylt av dyder. Hans ledsagere i Resta var en pensjonert prest ved navn Josef som også hadde vært lærer, og Makarios av Korint. P. Josef hadde levd på Athosfjellet en stund før han flyttet til Khios. Han skrev også liturgier, inkludert en til neomartyren Nikolas den nye, som ble utgitt i Venezia i 1791. I 1812 trakk Athanasios Parios seg som leder for skolen i Khios og sluttet seg til Nikeforos og de andre i Resta.

Nikeforos viet seg til askese, studier og skriving. Han engasjerte seg også i fysisk arbeid med jorden. Han plantet oliven- og fikentrær, sypresser og pinjetrær. Han oppmuntret også andre til å plante trær, for han forsto at en mangel på trær førte til fattigdom, og at ved å plante trær kunne ens materielle ressurser bli forbedret. Han pleide noen ganger å be dem som kom til ham for å skrifte, om å plante så og så mange trær som en bot.

Da Makarios av Korint lå på dødsleiet i 1805, ba han Nikeforos om å fullføre og utgi Makarios’ bok «Det nye Leimonarion». Boken inneholdt hagiografier om martyrer, asketer og andre hellige og liturgiske officier til deres minne. Det er bemerkelsesverdig at tre hellige bidro til denne samlingen av helgeners liv: Makarios av Korint, Nikeforos av Khios og Athanasios Parios. Nikeforos utga tolv helgenbiografier, blant annet om grunnleggerne av klosteret Nea Moni, de hellige Niketas og Johannes av Khios og Josef av Khios, dessuten om Myrope, Markella og Matrona av Khios. Blant hans andre skrifter var hymner (gr: ἀκολουθία, Akolouthia) om flere hellige og neomartyrer fra Khios.

Nikeforos var åndelig far for flere martyrer på denne tiden da tyrkerne undertrykte de kristne. De som forlot kristendommen og gikk over til islam, men som senere angret på sitt frafall, dro til ham for å bekjenne sin synd. Han hjalp dem til å forberede seg på å vaske bort sin apostasi ved å utgyte sitt blod som martyrer. For frafall fra islam ble og blir straffet med dødsstraff. Disse angrende frafalne var godt kjent med Herrens ord: «Den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen» (Matt 10,33), så de mente at bare etter en offentlig stadfestelse av sin tro på Kristus for de muslimske myndighetene (som nødvendigvis resulterte i en dødsdom), kunne deres synd bli tilgitt.

Nikeforos forberedte dem med bønn, faste og prostrasjoner og ved å oppmuntre dem til å være sterke da de gikk døden imøte. Styrket på denne måten holdt de ut den frykteligste tortur med et forbløffende mot. Ikke bare mottok martyrene selv nåde og tilgivelse fra Gud, men deres eksempel oppmuntret andre til å stå fast i den ortodokse tro. I tillegg til dem han forberedte personlig, ble også mange andre inspirert til martyrium gjennom hans utgitte biografier og liturgier til martyrene.

Nikeforos var av middels høyde, med et blekt og vennlig ansikt, og et stort svart skjegg. Han døde trolig en gang på sommeren 1821 i et hus i nærheten av kirken Hagia Paraskevi på Khios, hvor han mange ganger overnattet når han ikke rakk å vende tilbake til Resta. Han hadde aldri hatt noen anledning til å flytte fra Khios, så han tilbrakte hele sitt liv på denne øya. Hans legeme ble brakt til Resta og lagt i en grav hvor tidligere både Makarios av Korint (andre kilder sier Athanasios Parios) og munken Nilus var blitt gravlagt. Allerede mens han levde, var Nikeforos kjent for sitt hellige liv, så til og med før sin død ble han ansett som helgen av befolkningen på Khios, som anerkjente hans ydmykhet, vennlighet, manglende sinne og kjærlighet til andre. Han regnes som helgen i Den ortodokse kirke. Selv om han trolig døde på sommeren, er hans minnedag 1. mai.

Allerede et år etter hans død ble Khios i 1822 ødelagt av tyrkerne og innbyggerne massakrert eller flyktet. Klosteret Nea Moni ble ødelagt sammen med alle sine bøker. Av den grunn har Nikeforos’ historie om klosteret, trykt i Venezia i 1804, en spesiell betydning for klosterets historieskrivning. Hans relikvier ble gjenfunnet i 1845 og brakt til metropolittkirken på Khios. Mange år senere ba garvernes laug om relikviene og brakte dem til klosterkirken Hagios Georgios Reston i Resta, hvor de fortsatt er. I 1907 ble det malt et ikon av Nikeforos og en liturgi til hans ære skrevet.

Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org, johnsanidopoulos.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. august 2018