Den hellige Niketius av Lyon (513-573)

Den hellige Niketius (fr: Nizier, Nicet; lat: Nicetius, Nicetus) ble født i 513 i Burgund (fr: Bourgogne) i det nåværende Frankrike eller i Genève i det nåværende Sveits. Han kom fra en adelig senatorfamilie, og hans grandnevø på morssiden, den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-594), skriver i sin biografi om grandonkelen:

«Senator Florentius, ektemann til Artemia og far til to barn, ble tilbudt bispesetet i Genève. Etter å ha fått samtykke fra fyrsten, kom han hjem og informerte sin hustru om tilbudet. Hun sa til ham: ‘La denne ideen ligge, min kjæreste ektemann, og søk ikke bispesetet i byen, for jeg bærer en biskop i mitt skjød som jeg har mottatt fra deg’. Den kloke mannen avstod derfor embetet, Senere fødte hans hustru et barn som ble kalt Niketius, som omsorgsfullt ble instruert i de kirkelige bøker».

Niketius var nevø av den hellige biskop Sacerdos av Lyon (da Lugdunum) (544-51) og dermed fetter av dennes sønn, den hellige Aurelian av Arles (d. 551). I sin ungdom ble han kurert for en svulst i ansiktet gjennom den hellige Martin av Tours’ (ca 316-97) forbønn. Etter en eksemplarisk ungdom ble han diakonviet i 538 og presteviet som trettiåring i 543 i Chalon-sur-Saône i det nåværende departementet Saône-et-Loire av byens biskop, den hellige Agricola (ca 532-80). Etter at han var blitt prest, fortsatte han å leve av sine henders arbeid for ikke å ligge noen til byrde og for å kunne hjelpe de fattige.

I 551 var hans onkel Sacerdos i Paris da han skjønte at han var døende (in articulo mortis). Han fikk da besøk av kong Kildebert I av Leutetia (Paris) (511-58), som elsket ham høyt. Sacerdos anbefalte sin nevø Niketius som sin etterfølger, og han ble valgt til biskop av Lyon den 16. februar 552 (eller 19. januar 553). Dette embetet hadde han i tyve år.

Som biskop viste han en ekstraordinær nestekjærlighet og var ivrig etter å tilgi alt. Samtidig var han i stand til å gjenkjenne og angre sin noen ganger ubehagelige livskraft og irriterende iver. Han presiderte ved synodene for provinsene Lyon og Vienne i 567/570 (566?) og 572/573. I anledning den førstnevnte synoden fikk han tittelen patriark av paven. Han ble berømt for sin asketiske livsstil, sin omsorg for de fattige og sin fremme av kirkemusikk. I hans episkopat kom det en betydelig gjenoppliving av kirkelig sang.

Tradisjonen forteller at Niketius fikk kong Kildebert og hans dronning Ultrogotha til å grunnlegge det første hospitset i Lyon for å huse pilegrimer og fattige. Han var også kjent for sine evner som eksorsist. Han gjorde det til sin oppgave å dømme i både kirkelige og verdslige saker og havnet dermed i konflikt med den lokale greven. Han kjempet også for å sette alle prester under samme kirkelige jurisdiksjon.

Niketius døde den 2. april 573 i Lyon i en alder av seksti år i det 25. år av sitt episkopat. Han ble gravlagt i Apostelkirken (Saints-Apôtres) i byen, hvor hans gravmæle er bevart. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Priscus (573-85). Gregor av Tours forteller:

«Etter det tidsintervallet som var foreskrevet i romersk lov før opplesningen av testamentet til en avdød person, ble biskopens siste vilje brakt til et offentlig sted, hvor det i nærvær av folket ble åpnet og lest av dommeren. Presten i basilikaen hvor biskopen var blitt gravlagt, ble rasende da han hørte at biskopen ikke hadde etterlatt noe til hans kirke, og han utbrøt: ‘Det er sikkert at Niketius var en gnier, og i dag er det åpenbart’.

Midt på natten viste den avdøde seg for denne presten sammen med de to biskopene [av Lyon], Justus [(fr: Just) (374-81)] og Gucherius [ca 534], og han sa: ‘Denne mannen har fornærmet meg og forstår ikke at min kropp som jeg etterlot til hans kirke var den mest verdifulle arven’. Deretter vendte han seg til presten og slo han ham i halsen i brystet, noe som tvang ham til å holde sengen med sterke smerter i førti dager».

Niketius’ andre etterfølger, den hellige biskop Aetherius (fr: Ethère) (589-602), som hadde kjent ham godt, bidro til å spre hans kult. Mirakler tilskrevet ham skjedde ved hans grav, noe diakonen Agiulf og presten Johannes fra kirken i Tours var vitner til. Apostelkirken fikk senere hans navn, Saint-Nizier. Blomstene som det hengivne folket la på hans grav, helbredet de syke, og da hans relikvier ble overført til Orléans, fikk de blinde på veien synet tilbake og lamme gjenvant evnen til å gå. Fanger ble løslatt ved å påkalle hans navn. Sengen hvor han sov, en seng laget med stor omhu av den senere biskop Aetherius, og lysene som tentes rundt den, hadde også mirakuløs effekt. Biskop Gallomagnus av Troyes bekreftet også effektiviteten av Niketius’ relikvier. Gregor av Tours forteller også om flere andre mirakler.

Niketius’ minnedag i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var dødsdagen 2. april:

Lugduni, in Gallia, sancti Nicetii, eiusdem urbis Episcopi, vita et miraculis clari.

I Lyon i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Niketius, biskop av denne byen, berømt for sitt liv og for sine mirakler.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes han samme dag:

Lugdúni in Gállia, sancti Nicétii, epíscopi, qui, in páuperes promptus atque in símplices benígnus, Ecclésiæ huic normam psallendi tenére præcépit.

I Lyon i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Niketius, biskop, som var omsorgsfull mot de fattige og velvillig med de enkle, og underviste i denne kirken for å sikre en norm for resitasjonen av salmene.

Det finnes en tidlig biografi om Niketius med tittelen Vita Nicetii Episcopi Lugdunensis, som ble skrevet rundt 589 av en anonym kleriker fra Lyon. Den finnes i Monumenta Germaniae Historica Scriptores Rerum Merovingicarum (III, s. 518-24). Hans grandnevø Gregor av Tours ble kalt til den hellige biskopen da han var bare åtte år gammel, og senere ble han diakon i Lyon under Niketius. Han skrev grandonkelens biografi i sin Vitæ Patrum (kap. VIII). Gregor forteller om hans rettferdighet og overnaturlige nestekjærlighet som gjorde ham i stand til å tilgi alle.

Flere steder i regionen står under Niketius’ beskyttelse, som Saint-Nizier d’Azergues (69870) og Saint-Nizier le Désert (01320). Som ortodokse minnedager nevnes 17. november og 3. desember. 19. januar nevnes også som minnedag, det var tidligere en feiring av hans bispevielse.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, museedudiocesedelyon.com, livres-mystiques.com, mephemeris.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 9. juni 1998 – Oppdatert: 29. juli 2018