Den salige Nikolas Rusca (1563-1618)

Den salige Nikolas Rusca (it: Nicolò; fr: Nicolas) ble født den 20. april 1563 i landsbyen Bedano i den italienskspråklige sveitsiske kantonen Ticino (fr/ty: Tessin), som da var underlagt Milano. Hans foreldre var Giovanni Antonio Rusca og Daria Quadrio, begge fra adelsfamilier ved Comosjøen og i Ticino.

Nikolas studerte i Pavia og deretter på jesuittenes kollegium i Roma før han flyttet til Det sveitsiske kollegiet (Collegio Elvetico) i Milano, under den store hellige erkebiskop Karl Borromeus’ (1538-84) beskyttende vinger. Det sies at Borromeus, imponert av den unge seminaristen, sa til ham: «Min sønn, kjemp en god krig og oppnå din karriere. For deg venter det en rettferdighetens krone, som du vil få den dagen du står for den rettferdige dommer».

Han ble presteviet den 23. mai 1587 som sekularprest av biskop Gianantonio Volpi av Como, som først sendte ham til byen Sessa i distriktet Lugano i kantonen Tessin. Deretter valgte han ham i 1590 til erkeprest i Sondrio, hovedstaden i Valtellina, nå i provinsen Sondrio i regionen Lombardia i Nord-Italia. Dette var et strategisk, men vanskelig område, på grensen mellom den kalvinistiske reformasjonen og den katolske motreformasjonen. De kalvinistiske og zwinglianske reformene hadde spredt seg i kantonen Graubünden (it: Grigioni) og Valtellina, Chiavenna og Bormio i provinsen Sondrio på grunn av den sterke dekadansen i de tradisjonelle katolske kirkelige institusjonene.

Som prest var Rusca av en dyp kultur og et sjenerøst pastoralt engasjement. Han ledet den katolske menigheten i Sondrio og i hele Valtellina med god balanse og moderasjon. Dette hindret ham ikke å falle som et uskyldig offer for den voksende konflikten blant de ulike politiske og religiøse fraksjoner, spesielt i fristaten Drei Bünde («Tre forbund») i den nåværende kantonen Graubünden. Dette var en føderasjon av tre stater i alpedalene rundt byen Chur, og de tre ble også kalt Gotteshausbund («Forbundet av Guds Hus»), Zehngerichtenbund («Forbundet av de ti jurisdiksjoner») eller Grauer Bund («Det grå forbund»). På grunn av beliggenheten kontrollerte de en rekke viktige Alpepass. Forbundene var altså ikke en enhetlig stat og så å si alle ytre affærer ble avgjort ved folkeavstemminger.

På begynnelsen av 1600-tallet forsøkte statene rundt Forbundene å sikre transitt- og handelsruter gjennom de passene de kontrollerte. For Frankrike og Venezia representerte alpepassene viktige handelsruter. For de østerrikske Habsburgerne var de den korteste veien mellom det Habsburgkontrollerte Milano og østerriksk Tyrol. I 1602 sikret Frankrike noen av Alpepassene. Året etter kjøpte Venezia transittretten gjennom passene og en allianse for ti år. Denne avtalen mellom Forbundene og Venezia irriterte de spanske Habsburgerne. I Milano erklærte Don Pedro Henriquez de Acevedo, greve av Fuentes, en embargo mot Forbundene og bygde en festning i Montecchio ved Comosjøen ved inngangen til den Forbunds-kontrollerte Valtellinadalen.

Politisk var Forbundene splittet i pro-Habsburgske og pro-venetianske partier. I 1607 møttes rundt 6 000 væpnede menn til en bitter Landsgemeinde eller kantonforsamling. Det ble etablert en domstol, som først støttet den fransk-venetianske fraksjonen og avsa dommer mot Habsburg-fraksjonen for en rekke forbrytelser. Men kort etter kom Habsburg-fraksjonen til makten og avsa dommer mot den fransk-venetianske siden.

Samtidig vendte protestantene og til og med noen få katolske representanter seg mot biskopen av Chur, Johann V (Giovanni) av Flugi. De kritiserte biskopen for å arbeide mot Forbundenes interesser og for å bo utenfor bispedømmet i Feldkirch eller i Fürstenburg in Vintschgau. Deretter fikk borgerne en domstol til å utstede en arrestordre på biskopen. Biskopen flyktet da til Feldkirch og nektet å vende tilbake for å stilles for retten. Biskopen ble værende i eksil til 1610, og dette illustrerer de religiøse og verdslige konfliktene i Forbundene.

Erkeprest Rusca var en sterk talsmann for den Tridentinske reformen (motreformasjonen), og han engasjerte seg på det katolske Spanias side. Han motsatte seg implementeringen av den protestantiske troen i regionen, og han forsøkte å forhindre prosjektet med en protestantisk skole i Sondrio.

Konflikten i det som nå er kantonen Graubünden truet med å trekke Den sveitsiske konføderasjonen inn i Trettiårskrigen (1618-48). Konflikten i Graubünden kalles Bündner Wirren (fr: Troubles des Grisons, it: Torbidi grigionesi, eng: Confusion of Graubünden eller Confusion of the Leagues) og varte fra 1618 til 1639.

Konflikten eskalerte etter at den unge radikale Jörg Jenatsch i 1618 ble medlem av domstolen av «klerikale oppsynsmenn» og en leder for den anti-Habsburgske fraksjonen. Folkedomstolen i Thusis i distriktet Hinterrhein i Graubünden, som var forbundet med oppsynsmennene, lyste mange ledende menn fra den pro-Habsburgske fraksjonen fredløse, fremst av dem Rudolf Planta og hans bror Pompeius Planta. Med støtte fra den anti-Habsburgske domstolen angrep en væpnet mobb sommeren 1618 flere pro-Habsburgske ledere, inkludert erkeprest Nikolas Rusca og prosten i Johann Baptista som var kjent som Zambra, og arresterte dem.

Brødrene Planta unnslapp mobben, men deres eiendommer ble brent. Mobben brakte de arresterte mennene til folkedomstolen i Thusis. Dette var en forutinntatt domstol som representerte en spesiell politisk-religiøs gruppe av radikal protestantisk karakter. Zambra ble anklaget for å konspirere med spanjolene, dømt og henrettet. Myndighetene i Graubünden var sikre på at p. Rusca var ansvarlig for et attentat mot den protestantiske pastoren Scipione Calandrini. Han ble stilt for retten og dømt. I retten hevdet han sin uskyld, og da ble han overlatt til torturister. Etter to dager med tortur døde han den 4. september 1618, uten å ha tilstått noe som helst og før domstolen hadde dømt ham til døden.

Samme dag som han døde, ble den velstående landsbyen Piuro i Val Bregaglia i provinsen Sondrio ødelagt etter et massivt ras. Noen så dette som et tegn fra Gud for å vise at prelaten var en martyr. Han ble snart æret som martyr av katolikkene, men protestantene så på ham med helt andre øyne. Det at han døde under tortur i fengselet i Thusis, synes å være det eneste punktet der både den katolske og den protestantiske versjonen er enige.

Domstolen avsa også 157 dommer mot menn som hadde unnsluppet mobben. I prosessen i Thusis ble i tillegg til Rusca brødrene Planta og Giacomo Robustelli dømt for drapsforsøk. Sistnevnte lyktes to år senere å vende tilbake til Valtellina og organisere det som Cesare Cantu med et grusomt, men dekkende uttrykk kalte «Den hellige slakten i Valtellina» (Sacro Macello della Valtellina).

Sommeren 1619 ble levningene av erkeprest Rusca en natt gravd opp og i all hemmelighet transportert til klosteret Pfäfers nord for Chur, og der hvilte de inntil 1838, da klosteret ble oppløst. Relikviene av Rusca endte da opp i byens bibliotek, hvor de ble værende til 1845, da biskopen av Como, Carlo Romanò, innhentet tillatelse til å plassere dem i helligdommen for Madonna della Sassella i Valtellina, nær Sondrio. I 1852 flyttet erkebiskop Antonio Maffei av Sondrio relikviene til kollegiatskirken Santi Gervasio e Protasio i Sondrio, hvor de fortsatt er gjenstand for en populær kult.

Det første forslaget om Nikolas Ruscas saligkåring ble fremmet den 8. november 1927. Den kanoniske prosessen ble langvarig og skjedde i intervaller, men den ble gjenopptatt med større kraft i 1996, og i Sondrio ble bispedømmeprosessen avsluttet samme år.

Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret søndag den 21. april 2013 i Sondrio av pave Frans, den tredje saligkåringen i hans pontifikat. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er 24. juli.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, cath.ch - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. mai 2013