Den salige Oderik av Pordenone (1265-1331)

Minnedag: 14. januar

Den salige Oderik av Pordenone (1265-1331)

Den salige Oderik Mattiuzzi (it: Odorico; lat: Odericus) ble født i 1265 (rundt 1285?) i Villanova ved Pordenone (ty: Portenau) i Kärnten i Østerrike, i dag i provinsen Friuli i Nord-Italia. Hans familie var opprinnelig tsjekkisk. Som svært ung (?) sluttet han seg rundt 1300 til fransiskanerordenens konventual-gren (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv) i Udine i Friuli og levde noen år et svært strengt liv som eremitt. Til og med om vinteren gikk han barføtt og spiste bare brød og vann. Senere ble han kalt tilbake til Udine, hvor han ble berømt som predikant og tiltrakk store folkemengder med sin veltalenhet.

Motivert av enten eventyrlyst eller misjonsiver, eller begge deler, bestemte han seg rundt 1317 (1313?) for å bli misjonær. På midten av 1200-tallet hadde fransiskanerne fått i oppdrag av Den hellige Stol å utføre misjonsarbeid i det indre av Asia. Blant de misjonærene som ble sendt dit, var Johannes Piano Carpini, Vilhelm Rubruquis og Johannes av Montecorvino.

Oderik la ut på en av de mest bemerkelsesverdige reiser som en europeer gjennomførte i middelalderen. Han startet i april 1318 fra Padova. Fra Venezia reiste han til Konstantinopel, deretter via Egypt og Det hellige Land til Trapezunt (dagens Trabzon ved Svartehavet i Nordøst-Tyrkia). Derfra fortsatte han til fots mens han trolig bodde i fransiskanske hus underveis. Han dro gjennom Armenia og gjennom Persia via Tauris, området rundt dagens Tabriz i Iran. Han fortsatte til Soltaniyeh, hvor pave Johannes XXII i 1318 hadde opprettet et erkebispesete, Kasham (i dag Kashan), Yezd (i dag Yazd) og Persepolis. Han besøkte også Farsistan, Khuzestan og Kaldea (sør i dagens Irak) før han dro til Hormuz ved Den persiske Bukt. Der gikk han på nytt om bord i en båt og seilte mot kysten av India.

I Thana på øya Salsette nord for Bombay berget han relikviene etter de fire fransiskanermisjonærene som var martyrdrept ved halshogging der kort før hans ankomst - den salige Thomas av Tolentino og hans ledsagere Peter av Siena, Jakob av Padova og Demetrius av Tbilisi (Tiflis). Han tok med seg relikviene for å gravlegge dem i Kina. Han tok senere med deres kranier til Europa.

Derfra fortsatte han til Malabarkysten på vestsiden av Indias sørspiss, hvor han besøkte Fondaraina (Flandrina) nord for Calicut (i dag Kozhikode) og Cranganore sør for Calicut (navnet Fondaraina finnes ikke i dag - det er sannsynligvis Cannanore (Cannur), men kan også være Mangalore). Deretter fortsatte han langs Coromandelkysten til apostelen Thomas' helligdom i Mylapore ved det moderne Madras. Deretter forlot Oderik det farlige India og besøkte som første europeer den vidstrakte øyverdenen i Det indiske Hav. Fra Ceylon (Sri Lanka) dro han forbi øygruppen Nikobarene på vei til Lamori, et kongedømme på Sumoltra (Sumatra). Han besøkte også Java, Banjarmasin på sørkysten av Borneo og Tsiompa (Champa) i den sørlige delen av Cochinkina (Sør-Vietnam) før han endelig kom til Guangzhou i Kina (mer kjent som Canton). Sannsynligvis besøkte han også Japan på veien til det nordlige Kina.

Fra Canton dro han til Zaitun (Chuanchow, i dag: Quanzhou) i provinsen Fujian (Fukien), den største kinesiske havnebyen i middelalderen. Byen hadde allerede en blomstrende kristen menighet og to fransiskanerklostre, for fransiskanerne hadde kommet dit straks etter den hellige Frans av Assisis død. Fra Fuzhou (Fucheu), hovedstad i Fujian, dro han over land til provinsen Zhejiang (Che-kiang) og havnebyen Quinsay (i dag Hangzhou), som ble lovprist av Marco Polo. Deretter fortsatte han til Nanjing (Nanking) og Yangzhou. Derfra reiste han via den store kanalen og elva Huang He (Hwangho eller Den gule flod) til Kambaluk (Khan-balik), hovedstaden til den store Khan (i dag Beijing, tidligere Peking).

Oderik kom til Beijing i 1325, hvor den aldrende fransiskaneren Johannes av Montecorvino fortsatt var erkebiskop. Han ble der i tre år, tilknyttet en av kirkene som var grunnlagt av erkebiskop Johannes. Hans misjonsarbeid var usedvanlig fremgangsrik, og i løpet av hans korte tid i Beijing ble det døpt over 20.000 nye kristne der. Erkebiskopen ville underrette pave Johannes XXII om den blomstrende misjonen og be om pavens støtte. Derfor sendte han Oderik tilbake til Europa. Hans hjemreise var en av de mest utrolige menneskelige prestasjoner: Hele strekningen på nesten 1.500 mil gikk han til fots. Hjemreisen gikk via provinsen Shanxi, og han var innom Lhasa i Tibet, men etter det gir han ingen detaljer. Det er beklagelig at han ikke forteller mer detaljert fra Tibet og Lhasa, Dalai Lamas hovedstad, som han var den første europeer som besøkte. Trolig dro han via Badakhshan til Tauris og Armenia. Det tok ham tre år før han nådde Venezia i 1330.

I Pisa skulle han ta båten til Avignon, hvor paven holdt til på den tiden, men han ble syk og måtte vende tilbake til Udine. I St. Antoniusklosteret i Padova dikterte han etter anmodning fra sin superior Guidotto sin fortelling på latin til medbroren Vilhelm av Solagna, fortellingen om en av misjonshistoriens merkeligste reiser, som hadde tatt 17 år. En annen versjon sier at Henrik av Glatz, som på den tiden bodde ved pavehoffet i Avignon, tok notater etter redegjørelsen som Oderiks reisefeller ga, og skrev dem ut i Praha i 1340.

Oderiks fortelling er minst like spennende som Marco Polos Millione. Men dessverre aksepterte han mange eventyrfortellinger, og i en lang periode tvilte man på om han virkelig hadde sett alle de stedene og områdene han beskrev. Men hans fortelling er pålitelig, og han er den første europeiske reisende som forteller mange særegenheter ved det kinesiske folk og land som Marco Polo ikke nevnte fordi han var blitt så vant med dem. Oderiks fortelling bringer mange geografiske detaljer, men de sier ikke så meget om hans misjonsbestrebelser, kanskje på grunn av hans beskjedenhet, for senere beretninger forteller at de var betydelige. Oderiks reiseberetning fikk stor utbredelse gjennom Mandevilles plagiering av den. Mandevilles verk ble svært populært i senmiddelalderen og mye brukt som håndbok for geografer fra den perioden.

Tilbake i Udine forsøkte Oderik enten å samle flere misjonærer for en ny reise, eller han trakk seg tilbake til lokalt apostolisk arbeid. Det kan ha vært noe uenighet i ordenen om hvilken kurs som var riktig for ham, og i Kirken som helhet hvilken kurs som var riktig for ordenen, siden senere fremstillinger snakker om en visjon av den hellige Frans som ba ham om å bli der han var, og at han ble anmodet på dødsleiet om å underkaste seg Kirkens autoritet og motta de siste sakramenter, en merkelig anmodning for en misjonær med et godt omdømme.

Oderik var på vei til Avignon for å treffe pave Johannes XXII (1316-34) og be om flere misjonærer og økonomisk støtte til reisen. Da ble han syk og vendte tilbake til Udine. Der dikterte han kort før sin død sin reiseberetning til medbroren Vilhelm av Solagno. Da Oderik døde i Udine den 14. januar 1331, var 50 nye fransiskanermisjonærer allerede på vei til Kina. Hans sarkofag står dag i et sidekapell i kirken Santa Madonna del Carmine i Udine. Mange mirakuløse helbredelser ble tilskrevet hans forbønn, og han ble saligkåret den 2. juli 1755 ved at hans kult ble stadfestet av pave Benedikt XIV (1740-58). Hans minnedag er dødsdagen 14. januar, men 3. februar nevnes også.

av Webmaster publisert 24.04.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:48