Den salige Oldegar av Tarragona (1060-1137)

Den salige Oldegar (Ollegar, Olegari, Olaguerand; lat: Ollegarius, Ildegarius) ble født i 1060 i Barcelona i Catalonia i Spania. Han stammet på begge sider fra adelige visigotiske («vestgotiske») familier. I hans barndom led Catalonia alvorlig under sarasenernes herjinger (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Oldegar ble ofret av sine foreldre til Gud og til den hellige Eulalia, åpenbart som et votivoffer for beskyttelse mot sarasenske angrep. Det skjedde i den kirken i Barcelona som er viet til denne berømte, men feilidentifiserte hellige Eulalia.

Oldegar ble overlevert til de regelbundne kannikene som var tilknyttet kirken St. Eulalia, sammen med en «medgift» av vingårder, bygninger og annen eiendom. Dette var en typisk praksis på denne tiden hvor gutter ble oppdratt av religiøse kommuniteter og senere sluttet seg til dem. I en alder av femten år ble Oldegar utnevnt til prost, og selv om det slett ikke betydde at han kom til å leve et liv i sølibat og bli presteviet, synes det som om han tok en endelig beslutning om å gjøre det og å leve etter den hellige Augustins regel.

Etter sin prestevielse var Oldegar i noen år prior i St. Hadrian (Saint-Adrien) i Frankrike, hvor biskopen av Barcelona nettopp hadde installert regelbundne kanniker. Senere var han prior i flere klostre i Frankrike, og få år senere ble han kalt til å lede De regelbundne kannikene av St. Rufus i Provence i Sør-Frankrike som abbed for St. Rufus (Saint-Ruf). Oldegar styrte klosteret med klokskap og hellighet og fant sin glede i dette livet.

Men så var han tilfeldigvis i Barcelona da han hørte at grev Raimund planla at han skulle bli den neste biskop av byen, som da hadde vakant bispesete. Ved daggry gikk han om bord på et skip som skulle til Frankrike og tok tilflukt i sitt kloster St. Rufus. Da appellerte grev Raimund til paven, som i 1115 ga Oldegar ordre om å akseptere embetet. Selv om han var en motvillig biskop, viste han straks at han kunne være en energisk en. Året etter forfremmet Raimund ham til erkebiskop av Tarragona, en utnevnelse som ble stadfestet av pave Gelasius II (1118-19), som sendte ham palliet – en metropolitterkebiskops verdighetstegn.

I 1123 dro Oldegar til Roma for å delta på Det første Laterankonsil. Der ba han pave Callistus II (1119-24) og synodefedrene om å utvide de privilegiene som da ble gitt til korsfarerne, til også å gjelde dem som ville slåss mot maurerne i Spania. Paven gjorde Oldegar til pavelig legat med oppdrag å preke et korstog mot maurerne i Spania. Med forsterkninger fra utlandet ble grev Raimund i stand til å fjerne maurerne og drive dem ut fra noen av sine støttepunkter. Oldegar oppmuntret også utbredelsen av Tempelherreordenen i sitt bispedømme. I det såkalte «Pierleoni-skismaet» støttet han den romerske og rettmessige pave Innocent II (1130-43) mot motpave Kletus (Anakletus) II (1130-38) (Pietro Pierleoni).

Erkebispesetet Tarragona lå nesten øde etter at maurerne hadde herjet og okkupert byen, og erkebiskopen satte seg fore å gjenoppbygge byen og reparere kirkene. Han var spesielt opptatt av de syke fattige, fremfor alt dem med mentale sykdommer, og bestemte at eiendelene til avdøde prester skulle gå til dem. Oldegar reformerte sitt forsømte erkebispedømme med stor suksess etter at det hadde forfalt under maurernes innflytelse. På en bispedømmesynode i november 1136 talte den gamle og svekkede erkebiskopen i tre dager om Kirkens stilling og dens pastorale behov, om prestedømmet, om troen og om nestekjærlig arbeid. Han ba også synoden om å be for ham, siden han snart skulle dø.

Han levde helt til fastesynoden neste år og døde den 6. mars 1137 i Barcelona. Han ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 25. mai 1675 av pave Klemens X (1670-76). Hans minnedag er dødsdagen 6. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum.