Den salige Olindus Marella (1882-1969)

Den salige Olindus Josef Marella (it: Olinto Giuseppe) ble født den 14. juni 1882 i Sestiere Busseto nr. 388 i fiskerlandsbyen Pellestrina på øya av samme navn i provinsen Venezia og bispedømmet Chioggia i det daværende kongeriket Italia. Hans fulle navn var Olinto Attilio Angelo Giuseppe. Øya Pellestrina ligger sørvest for Lidoen og er elleve kilometer lang og fra fem til 500 meter bred, og den danner en barriere mellom den sørlige venezianske lagunen og Adriaterhavet.

Olindus var den andre av fire sønner av den velstående øyelegen Luigi Marella (ca 1852-1903), kommunelege og pioner for helioterapi (lysterapi), og hans hustru Carolina Maria de’Bei (ca 1855-1939), av en familie fra Trieste og grunnskolelærer. Olindus ble døpt den 27. juni 1882. Den 3. september 1891 mottok han konfirmasjonens sakrament fra biskop Ludovico Marangoni av Chioggia. Den 17. oktober 1891 mottok han sin Første kommunion i Pellestrina.

Olindus’ brødre var Antonio (f. 1878), død ukjent, lege, overtok sin fars praksis i 1903, gift i 1905 med Egide Vianello, dessuten Ugo (1883-1902) og Tullio (1886-1913). Deres far døde i 1903, mens Ugo døde i 1902 og Tullio forsvant i 1913. Deres onkel (farens bror), Mgr. Giuseppe M. Marella, erkeprest for sognet Ognissanti («Alle helgener») i Pellestrina, apostolisk protonotar og pavelig cameriere segreto («hemmelig kammerherre»), tok hånd om Olindus’ utdannelse. Med hans hjelp flyttet Olindus i 1895 som trettenåring til Roma og begynte på gymnaset i Collegio Romano før han trådte inn i det romerske presteseminaret (Seminario Maggiore Romano) og fortsatte sine studier ved Apollinare ISSR (Istituto superiore di studi ecclesiastici). Der var han en klassekamerat av Angelo Giuseppe Roncalli (1881-1963), den fremtidige hellige pave Johannes XXIII (1958-63).

Men i seminaret støtte han sammen med en lukket mentalitet som var ute av stand til å ønske å gripe inn mot sosial urettferdighet, som å hjelpe arbeiderne og bøndene i tråd med prinsippene om nestekjærlighet og likhet som er nedfelt i evangeliet. Dermed ble seminaret umiddelbart et ekte bur for ham. Den unge Marella slukte, sammen med andre vågale geistlige, tekstene til Alfred Loisy (1857-1940), George Tyrrell SJ (1861-1909) og Maurice Blondel (1861-1949). Men det måtte skje under bordet, for de var forfattere som da var forbudt av Sant’Uffizio (den gamle inkvisisjonen), ettersom de var revolusjonære og ukomfortable for en kirke som var for lukket i seg selv i en verden i en svimlende forvandling. De store sosiale og økonomiske endringene som foregikk i de årene, ble også følt innenfor murene til seminaret. Olindus Marella, stimulert av behovet for ny kunnskap, var blant de mest sensitive studentene i denne forbindelse. Han var spesielt tiltrukket av de sosiale undersøkelsene som ble utført av Don Romolo Murri. Ukjent for de overordnede hadde han en liten hemmelig samling av publikasjoner som tilhørte modernismens strøm, som opphøyet de sosiale og demokratiske idealene i kristendommens navn. I denne sammenhengen vokste overbevisningen hos ham om at Kirken måtte gripe effektivt inn for dem som er i nød ved å forlate sitt bur og leve sammen med menneskene i nød.

Følgende merknad står den 6. mars 1902 i seminarets register: «Han forlot seminaret det andre året (av teologi) av helsemessige grunner og et ønske om større frihet». Faktisk hadde den unge mannen en form for depresjon, også på grunn av en rekke sorger som hadde påvirket ham. I 1897 døde onkelen Don Giuseppe, som hadde veiledet ham så mye, og i 1902 døde broren Ugo i en alder av nitten år. Til slutt gikk faren bort i 1903, kort tid før hans prestevielse. Men Olindus fullførte sine teologiske studier utenfor seminaret, og han ble stadig mer overbevist om å vie sitt liv til andre, utøve en autentisk tro til fordel for mennesket og den friheten det har i seg.

I Roma hadde han mottatt de lavere vielser. Etter endt studium kom han tilbake til Pellestrina, og den 7. august 1904 ble han ordinert til diakon i katedralen i Chioggia av biskop Ludovico Marangoni OFMConv (1820-1908) av Chioggia (1877-1908). Han ble deretter presteviet den 17. desember 1904, 22 år gammel, i kapellet i patriarkatet Venezia av Aristide Cavallari (1849-1914), patriark av Venezia (1904-14) og kardinal fra 1907. Han feiret sin første messe i hjembyen Pellestrina ved Venezias lagune. Biskop Marangoni av Chioggia ga ham stillingen som lærer i bibelsk eksegese og kristendommens historie på det lokale seminaret. Han underviste også gutteseminarister på gymnaset i humaniora, italiensk, latin og ulike filosofiske og teologiske fag. Han underviste på seminaret fra 1905 til 1908. Don Pietro Ravelli var seminarets direktør.

Han begynte straks med å samle guttene fra oratoriet og anvende en pastoral stil som var desidert nyskapende og motstrøms. Kanskje var den alt for nyskapende, så mye at den umiddelbart luktet av modernisme, som den gangen absolutt ikke var et kompliment i det kirkelige miljøet. For etter pave Leo XIIs død ble den hellige Pius X (1903-14) valgt til ny pave. Med intensjon om å bekjempe modernismen publiserte paven den 3. juli 1907 encyklikaen Pascendi Dominici Gregis om modernistenes lære. Den ble møtt av mye opprør og frafall, inkludert Don Romolo Murri (1870-1944), som ble ekskommunisert i 1909. I den forvirrede og motstridende perioden appellerte Murri til sin gamle venn Don Olindus, som beundret ham fra årene de tilbrakte sammen på seminaret, for Murri var «den sosiale kristendommens far». I full offentlighet mottok Don Olindus sin gamle venn i sitt hjem. Det kan også tenkes at han hadde noen sympati for sin venns ideer, spesielt i spørsmål om hjelp til fattige og sosialt engasjement.

Denne «forseelsen» gjorde at Don Olindus den 24. oktober 1909 ble suspendert a divinis av biskop Marangonis etterfølger, biskop Antonio Bassani (1853-1925) av Chioggia (1908-18), som formidlet dommen offentlig til ham i kirken Ognissanti. Suspensjon a divinis betyr utelukkelse fra «de guddommelige ting», det vil si forvaltning av sakramentene, en straff som bare gjelder klerikere og er foreskrevet i kanon 1333 i kirkeretten (CIC) fra 1983. For Olindus var dette et alvorlig slag, men han protesterte ikke mot avgjørelsen og aksepterte den med et ydmykt hjerte. Som suspendert måtte han forlate hjemstedet og reiste rundt på jakt etter undervisningsstillinger i en rekke byer over hele Italia mens han fortsatte å studere historie, filosofi og teologi.

Hans bror Tullio var ingeniørstudent og fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Senere i 1909 åpnet Olindus sammen med broren Tullio Ricreatorio popolare («Folkelig rekreasjon») for fiskerbarna i Pellestrina for å utrydde analfabetisme på øya. Olindus tilbød dem hagen og Palazzo Marella og forvandlet den til klasserom og et sted for rekreasjon. Senteret inkluderer et bibliotek, et teater med 300 seter, et lekerom og et møterom. Han bygde også barnehagen «Vittorino da Feltre» for samme formål.

Det folkelige og allmennyttige initiativet ble ønsket velkommen av de fattige, men i denne perioden var klimaet forgiftet på grunn av de tre valgene som alle var utskrevet til våren 1909, virket det som et helt annet tegn. Hans pedagogiske metode var preget av større frihet med hensyn til forpliktelser. Også på gavlen av bygningen som ble et rekreasjonsrom, fikk Don Olinto skrevet en setning fra apostelen Paulus’ brev til galaterne (Gal 5,1): Qua libertate Christus nos liberavit («Til frihet har Kristus frigjort oss»). Don Olindus, stimulert av de innovative prinsippene i kristen sosiallære som ble forkynt av pave Leo XIII (1978-1903) i encyklikaen Rerum Novarum, viet seg dermed til Pellestrinas forløsning og gjenfødelse, frigjort fra den gamle analfabetismen og manglene ved skolene.

Olindus prøvde først å overkomme sin suspensjon ved å forplikte seg til å finne økonomisk støtte, noe som imidlertid mislyktes. Som et resultat organiserte han seg for å bli lærer. Ettersom Italia ble trukket inn i Første verdenskrig (1914-18), ble Olindus den 13. juli 1916 ble innkalt til militærtjeneste i Fjerde sanitetskompani i militærdistriktet Torino med rang som sersjant. Tjenesten ble utført på det territoriale sykehuset i Bologna. Mens han var der, ble han den 4. november 1916 uteksaminert i filosofi i Padova med 110 av 110 poeng. Under sin militærtjeneste tok han også en mastergrad (Diploma di Magistero) den 4. juli 1917 med 30 av 30 stemmer, også ved universitetet i Padova.

Etter dimitteringen i mai 1918 begynte han faktisk å undervise på statlige skoler rundt omkring i Italia, fra Treviso til Messina, fra Padova til Palermo og Rieti. En av hans studenter i Rieti var Indro Montanelli, den gang en journalist, som sa om ham: «Marella var ikke så interessert i kultur som i mennesket». Han redigerte også oversettelsen av boken De nostra temporis studiorum ratione av Giovan Battista Vico med forord av Carmelo Licitra.

Etter noen år med omflakkende virksomhet ble han i 1923 utnevnt av undervisningsdepartementet til å holde «kurs i utdannelse og hygiene for barn» i Bologna. I 1924 kom han til Bologna, som ble hans adopterte by. Der underviste han Galvani gymnas (1924-30) og gymnaset Minghetti (1931-48) frem til sin pensjonering. Selv om han var suspendert fra prestetjeneste, klarte han å sette seg inn i de religiøse, kulturelle og nestekjærlige aktivitetene i sognet San Giovanni i Monte, hvor mange foreninger var aktive under ledelse av Mgr Emilio Faggioli. I dette sognet deltok han i foreningen for studier av evangeliet (Studi sul Vangelo) og meldte seg inn i St. Vincent av Paul-konferansene.

Den samme Mgr Faggioli talte hans sak for erkebiskopen av Bologna (1921-52), kardinal Giovanni Battista Nasalli Rocca di Corneliano (1872-1952), kardinal fra 1923, og argumenterte for hans reintegrering i presteskapet. Begjæringen ble innvilget av kardinalen, som kjente ham og hans historie fra en visitasjon i Chioggia. Så den 2. februar 1925, på festen for Herrens fremstilling i templet, fjernet kardinalen Olindus’ suspensjon a divinis, rehabiliterte ham og ønsket ham velkommen i presteskapet i erkebispedømmet Bologna. Dette var en avgjørelse han aldri hadde noen grunn til å angre på. Etter seksten lange år kunne Don Olindus den 2. februar 1925 glede seg over å feire messen igjen. Ekskommunikasjonen av Romolo Murri ble for øvrig opphevet av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i 1943.

Don Olindus ble raskt et lysende eksempel på en apostel, spesielt blant de fattige og forlatte i utkanten av byen. Kardinalen utnevnte ham til hyrde i et område i utkanten av Bologna, utenfor Porta Lame, som ble kalt «Baraccato», og arbeidet der ble kalt Opera Bedetti etter Mgr. Giuseppe Bedetti (1799-1889). I 1925-26 etablerte han kvalifiseringskurs for barnehagelærere. I 1930 ble han valgt til direktør for Opera Bedetti. Fra 1932 var han med i rådet for St. Vincent av Paul-konferansene. Han var preget av en dyp hengivenhet og holdt ivrige og interessante prekener. Han grunnla i 1934 Pio Gruppo di Assistenza Religiosa negli Agglomerati di Poveri («Den fromme gruppen for religiøs assistanse i fattigkvarterer»).

Senere, etter byggingen av de kommunale boligene i Via Vezza, Piana, Pier Crescenzi, Mascarella og Scipione del Ferro, ledet han sjelesorgarbeidet i byens nye boligområder. I de årene forvandlet han noen kjellere i de nye bygningene til små kapeller. I 1936 tok han med seg det første forlatte barnet hjem til leiligheten i Via San Mamolo 23, og denne gutten ble den første blant mange andre. På et tidspunkt var han vertskap for ti små foreldreløse barn. Don Olindus plasserte dem i ulike institutter i byen og betalte gebyrene for dem. P. Marella med sitt tause og sterke nærvær, med sin tro gjennomsyret av nestekjærlighet, med sin praktiske sans og umiddelbarhet i å tilby hjelp til hvem som helst, berørte alles hjerter. Ingen kunne gå forbi uten å bli omfattet av hans omtanke. Dermed ble p. Marella Bolognas samvittighet, et fyrtårn som lyste opp en kanskje litt for borgerlig by.

Under Andre verdenskrig åpnet han kantiner sammen med noen frivillige, tok imot foreldreløse og forlatte mennesker, samlet inn klær og mat. I hans leilighet fant også politisk forfulgte mennesker tilflukt. For å utøve nestekjærlighet utsatte han seg kontinuerlig for risiko, men uten frykt. I 1939 åpnet han sitt hjem i Via San Mamolo for noen jødiske flyktninger. Deretter reddet han rundt tretti soldater fra deportering til Tyskland, og for det risikerte han å bli skutt.

Da en gruppe kvinner som ønsket å innvie seg til Gud ble med ham, samlet han dem i en religiøs kommunitet som han kalte verket Pro Infantia et Juventute eller Terziarie Francescane di Santa Gemma Galgani («Fransiskanertertiarer av den hellige Gemma Galgani»), men de ble bedre kjent som Suore di Padre Marella («Søstre av p. Marella»). De ble ledet av sr. Caterina Elkan, en jøde som var omvendt til katolisismen. En natt ble sr. Caterina oppsøkt i Decima di Persiceto av noen SS-soldater som beordret henne å komme seg inn i en bil, tilsynelatende bestemt til å ta henne med til konsentrasjonsleirene. P. Marella ankom på sykkel i det øsende regnet og reddet henne. Hennes forbauselse var stor da hun dagen etter fikk vite av fransiskanerne i Bologna at hele forrige kveld hadde p. Marella vært i deres selskap.

I 1940 forvandlet han et gammelt skur til en kirke, kalt «De fattiges katedral» (Cattedrale dei Poveri), hvor han feiret messe for de fattigste og mest trengende hver søndag, og når det var mulig, tilbød han dem også et varmt måltid. Samme år åpnet barnehagen «Carla Cicognari» i Via Vezza i Bologna, og han bygde kirken Santi Carlo Borromeo e Vincenzo de’Paoli. I etterkrigstiden etablerte han grupper av hjelpere for slummen i bydelen Lame og for en rekke tett befolkede byområder (kjent som «le Popolarissime»), og han grunnla «De små arbeiderne» (Piccole operaie) for å ta seg av overgangen fra skolen til begynnelsen av arbeidslivet.

I 1943 opprettet han et Casa Rifugio («Tilfluktshus») for foreldreløse og forlatte barn med et tilknyttet oratorium i Pieve di Cento i provinsen Bologna. I 1946 åpnet han et Casa Rifugio med oratorium og medisinsk klinikk ved Villa Tombetta i Via Vezza i Bologna. I 1950 grunnla han et Casa Rifugio med landbrukskolonien San Girolamo i Sant’Agata Feltria i provinsen Rimini.

I 1948 klarte p. Marella å skaffe et gammelt lager i Via Piana 106 fra renholdsverket i Bologna. Der grunnla han den første Villaggio della Città dei Ragazzi («guttenes by») for å gi tilflukt til villfarne og hjemløse ungdommer, og han viet seg helt til disse unge menneskene. Samme år sluttet han for godt med undervisningen på gymnaset for å vie seg selv heltid til «sine gutter». Den første Città dei Ragazzi var et samfunn styrt av ungdommene selv der de eldre tok seg av de små og alle kunne lære seg et håndverk. Fra 1950 fantes det verksteder for mekanikk, tømrerfag, skomakeri, skreddersøm og typografi, subsidiert av Arbeids- og utdannelsesdepartementet. Verkstedene fungerte som læreplasser, men bidro også til byens økonomiske behov. I dette selvstyre-systemet hadde alle barn de samme rettighetene. Hver sjette måned ble det valgt ledere: ordfører, rådmenn og ansvarlige for de forskjellige praktiske oppgavene, alt under tilsyn av p. Marella.

I 1953 etablerte han bygningssamvirket Civitas Dei («Guds by») som skulle bygge kirken Den hellige Familie og den nye «Guttenes by» (Città dei Ragazzi) i San Lazzaro di Savena i provinsen Bologna. I 1954 ble den andre «Guttenes by» i San Lazzaro di Savena åpnet, og dit flyttet han hovedkvarteret for bevegelsen (ferdig overført i 1958), som ble utbredt til femten hus i provinsen. Han grunnla også Villaggio Artigiano («Håndverkslandsbyen») med 24 hus, Casa della Carità og Chiesa della Sacra Famiglia («Den hellige families kirke») i Villaggio Artigiano (1955). I Brento di Monzuno i provinsen Bologna bygde han kirken Sant’Ansano og Casa del Pellegrino. Ved å eliminere tvangsmetoder introduserte han en form for egenledelse, om enn under hans tilsyn. Han opprettet jordbrukssamvirket Civitas Dei i Musiara Inferiore i provinsen Parma for introduksjon av unge mennesker til arbeid i jordbruket. I 1954 fikk han et gratulasjonsbrev fra kardinal Giacomo Lercaro til sitt «gullbryllup» som prest.

Alle hans prosjekter trengte økonomisk støtte, og for dette valgte han å bli en tigger. Dette var for å dele og bedre forstå de fattiges kår, men fremfor alt, inspirert av Gud, valgte han denne veltalende og ydmyke formen for vitnesbyrd for å gi mange hastige, distraherte og likegyldige mennesker muligheten til å reflektere, endre sin kurs og sette den indre mekanismen for solidaritet i bevegelse. Han ville sende et stille og gjennomtrengende budskap til alle forbipasserende: «Du kan ikke være likegyldig i møte med dem som lider». P. Marella prøvde også å stimulere de innovative prinsippene til pave Leo XIII (1878-1903) og hans encyklika Rerum Novarum.

Don Marella pleide å sitte på en krakk ved siden av gaten i det historiske sentrum av Bologna, på hjørnet av Via Caprarie og Via Drapperie, hvor det senere ble satt opp et basrelieff som skildrer ham med en hatt i hånden og et langt hvitt skjegg. Men han satt også i Via Orefici og Via Clavature i påvente av at folk kom fra kino og kommunale teaterforestillinger. P. Marella pleide å sitte på en stol eller krakk på fortauet og preke til dem som kom til ham for å lytte. Han prekener var spesielt rettet mot likegyldighet til andres lidelser. Han satt på sin krakk i godt vær, i regn og selv i snø, med bøyd hode og lue i hånden. Almissene strømmet inn i hans uatskillelige hatt, men noen prester motarbeidet denne virksomheten som fikk ham til å se ut som en landstryker. Han fikk kallenavnet Barbone di Dio («Guds boms»).

Hans ry for hellighet vokste dramatisk i folks øyne, mens han for en del av sine medbrødre i presteskapet var en person som skulle holdes under kontroll fordi han var for evangelisk og lite kanonisk. Faktisk så lenge det Det hellige officium eksisterte, ba de om en årlig skriftlig rapport fra biskopen av Bologna om oppførselen til denne presten som var alt for original og nyskapende. Men p. Marella fortsatte uforferdet sin virksomhet, for han hadde også venner i høye posisjoner. Han hadde støtte fra patriarken av Venezia, Giuseppe Roncalli, som i 1954 inviterte ham til Venezia for å feire femtiårsjubileet for prestevielsen med en messe sammen. I 1958 ble patriark Roncalli valgt til pave Johannes XXIII (1958-63) og betraktet fortsatt Don Olindus som en «kjær venn». I 1960 skrev pave Johannes et brev til kardinal Lercaro med støtte til «hjelpearbeidet til min kjære venn, p. Marella», og tilbud en donasjon på en million av datidens lire til dette arbeidet.

Marella var en nær venn av ingeniøren Pietro Molla, direktør pro tempore for Saffa, en berømt fyrstikkfabrikk i Ponte Nuovo di Magenta i provinsen og bispedømmet Milano. Det var han som i 1959 støttet byggingen av kirken Sant’Ansano og Casa del Pellegrino i Brento i kommunen Monzuno ved å donere materialene. Hans hustru, den hellige Johanna Beretta Molla (1922-62), oppdaget at hun hadde et fibrom i livmoren da hun ventet sitt fjerde barn. Fibrom er en godartet bindevevssvulst. Hun erklærte at hun ønsket å redde livet hun bar i livmoren, men faktisk satte svulsten en fortsatt graviditet i fare.

Fibromene ble fjernet, og om morgenen den 21. april 1962 fødte Gianna datteren Gianna Emanuela ved et vellykket keisersnitt, en fullstendig sunn og frisk jente. Men etter noen timer oppsto en septisk peritonitt (bukhinnebetennelse) som en komplikasjon av fødselen. Da p. Marella ble informert om dette, løp han øyeblikkelig til hennes seng. Han feiret messe for henne i sykehuskapellet, mens hennes mann ministrerte mens han prøvde å holde tårene tilbake.

Johanna ba sin mann om å få dø hjemme, og døende ble hun kjørt dit. Om morgenen den 28. april 1962 døde hun i deres hus i Ponte Nuovo di Magenta under ulidelige smerter. P. Marella var hos henne til siste øyeblikk, og velsignet deretter hennes kropp. Etter å ha deltatt i rekviemmessen og begravelsen samme kveld på kirkegården i Mesero, hennes mann Pietros fødeby, sa han til soknepresten i Ponte Nuovo: «I tider da kirken var mindre byråkratisert, ville tårene, bønnene, påkallelsene, troens triumf for hennes begravelse og hennes martyrdød i seg selv ha betydd helligkåringen». Faktisk ble Johanna Beretta Molla saligkåret i 1994 og helligkåret ti år senere.

Et annet forhold av åndelig vennskap som p. Marella hadde, var med den fremtidige salige Maria Bolognesi (1924-80), en legkvinne i bispedømmet Rovigo som ble saligkåret i 2013. Deres vennskap begynte på 1950-tallet. Maria sendte mange forlatte barn til p. Marella, men også proviant og penger som gavmilde mennesker brakte til henne. Den 19. januar 1955 møttes de i augustinerklosteret i Ferrara, hvor han gjentok sin villighet til å ønske andre barn velkommen som hun ville rapportere til ham. På grunn av sine mange sykdommer tilbrakte Maria noen perioder av sitt liv i Pellestrina, spesielt i sommermånedene, som gjest hos noen familier.

Don Olindus mottok en rekke utmerkelser og anerkjennelser. I 1947 fikk han Premio della Bontà («Pris for godhet») fra Bologna kommune, i 1958 Premio ai Buoni («Pris til de gode») fra den regionale komité i Emilia Romagna, i 1963 Premio Notte di Natale («Julenattprisen»), opprettet i Milano av Angelo Motta (1890-1957), grunnlegger av matvareselskapet Motta, i 1964 mottok han gullmedaljen Amico dei Poveri («De fattiges venn») fra administrasjonen i provinsen Bologna og i 1967 ble han utnevnt til æresborger av kommunen Sant’Agata Feltria. I Pellestrina fikk en idrettsbane hans navn.

I 1968 oppløste p. Marella bygningssamvirket Civitas Dei og grunnla Associazione Città dei Ragazzi di Don Marella («Foreningen guttenes by av Don Marella») med det latinske mottoet: Civitas Dei Adolescentium Civitas. Den 8. oktober 1968 dikterte Don Olinto sitt åndelige testamente og utnevnte fransiskanerpateren Alessandro Mercuriali til sin etterfølger.

Han døde nesten et år senere, klokken 10.30 den 6. september 1969 i et lite hus i Villaggio della Città dei Ragazzi i San Lazzaro di Savena ved Bologna i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia, 87 år, to måneder og 23 dager gammel. Han var omgitt av sine gutter samt Maria Bolognesi og en venninne av henne, Zoe Mantovani. Hundrevis av mennesker deltok i hans begravelse. Etter p. Marellas død ble hans arbeid overtatt av fransiskanerne i provinsen Emilia Romagna, og de fortsetter i dag hans sosiale og karitative engasjement gjennom ledelse av mottak, familiehjem og terapeutiske kommuniteter. Hans plass på det samme hjørnet av det gamle markedsområdet, ble inntatt av p. Gabriele Digani, som fortsetter tiggingen dag etter dag.

Den 14. juni 1980 ble p. Marellas levninger flyttet fra kirkegården i Certosa, hvor de var blitt gravlagt, til krypten i kirken Den hellige familie (Chiesa della Sacra Famiglia) i San Lazzaro di Savena, tilknyttet Città dei Ragazzi. På denne måten ble hans siste ønske oppfylt: Å bli gravlagt på det sted nærmest stedet der Herren ville kalle ham, som faktisk var nær «sine» gutter. En legmann og ateist som journalisten og forfatteren Indro Montanelli (1909-2001), som hadde hatt Olinto Marella som filosofilærer på gymnaset i Rieti, var en gang så «modig» at han sa: «Hvordan har det seg at kirken ikke kunne forstå det som jeg, en legmann og vantro, forsto, at han var en helgen?» Menneskelig sett ville det være nok bare å vurdere måten han gjennomlevde den kanoniske straffen og tålte den mobbingen som ble utøvet mot ham i mange år, for å finne ut at man var i nærvær av en helgen.

Det hellighets ry som fortsatte å følge minnet om p. Marella, gjorde at hans saligkåringsprosess ble innledet den 20. oktober 1995, da Helligkåringskongregasjonen utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet i erkebispedømmet Bologna av erkebiskopen, kardinal Giacomo Biffi (1928-2015), den 8. september 1996 i kirken SS Annunziata i Bologna. I prosessen ble 104 vitner hørt, og dusinvis av dokumenter ble bladd gjennom i bispedømmets arkiv. Informativprosessen ble avsluttet den 17. desember 2005. Den 12. januar 2007 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. Dokumentasjonen ble samlet i sakens Positio (Positio super virtutibus) – to bind på 6 000 sider om hans liv og hans «heroiske dyder» – og den ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i 2008.

Sakens Positio ble undersøkt av de teologiske konsulentene i Helligkåringskongregasjonen den 31. januar 2012, og den 19. februar 2013 av kardinalene og biskopene som var medlemmer av den samme kongregasjonen. Den 27. mars 2013 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Et angivelig helbredelsesmirakel på hans forbønn ble gransket, og gyldigheten av informativprosessen i det bispedømmet det angivelige miraklet fant sted, ble utstedt av kongregasjonen den 30. oktober 2009. Den 4. juli 2013 anerkjente kongregasjonens medisinske råd denne helbredelsen som medisinsk uforklarlig, og teologene anerkjente den 4. juni 2019 at den hadde skjedd på Olindus’ forbønn. Den 28. november 2019 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på hans forbønn. Dette åpnet veien for en snarlig saligkåring.

Magasinet Il cappello di Padre Marella («Hatten til p. Marella») skrev i en spesialutgave i september 2019 at miraklet som ble undersøkt, var helbredelsen i 1985 av Piero Nobilini [andre kilder kaller ham Nicolini], som hadde vært en av p. Marellas «ragazzi», en tidligere håndverker som led av tilbakevendende kolikk på grunn av den konstante dannelsen av steiner. Han hadde blitt operert i bukspyttkjertelen et år tidligere, men det ble nødvendig med enda en operasjon. En uke etter den andre operasjonen fikk han imidlertid alvorlige blødninger som førte ham et skritt unna døden. Han trodde at han var døende, så han påkalte p. Marella, en kjær venn da han var barn. Plutselig utbrøt han til en ordenssøster som satt hos ham sammen med hans hustru, at han så noe på veggen foran seg. For søsteren virket det som en flekk, men han var overbevist om at det var p. Marella. Kort tid etter fant han seg helbredet, og han levde ytterligere tyve år etter denne hendelsen.

Don Olindus ble saligkåret den 4. oktober 2020 i Bologna. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending. Dette skulle ha vært kardinal Giovanni Angelo Becciu, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, men han ble avsatt fra sitt embete av paven den 24. september. Dermed overtok den lokale erkebiskopen, kardinal Matteo Maria Zuppi (f. 1955) av Bologna (2015- ), som pavelig legat. Don Olindus’ minnedag er dødsdagen 6. september. Han er den første salige fra bispedømmet Chioggia.

Opera Padre Marella ble i 1992 anerkjent med nye statutter av innenriksdepartementet og et nytt navn: Fraternità Cristiana Opera di Padre Marella Città dei Ragazzi («Kristent brorskap, p. Marellas verk, guttenes by»). Det driver sitt samfunnsengasjement i provinsen Bologna og Ravenna gjennom å lede mottak, familiehjem og terapeutiske grupper som svarte på de forskjellige typene sosial eksklusjon som finnes i området.

De forskjellige husene i verket har i dag plass til mer enn 350 mennesker i året, som stadig får hjelp og følges opp med intensjonen om å sette dem inn i den sosiale konteksten igjen. I tillegg til disse mottar minst 200 mennesker andre former for hjelp fra verket hver dag: matposer, måltider, klær, økonomisk hjelp og psykologisk støtte. Når det gjelder «Fransiskanertertiarene av Santa Gemma Galgani», krympet kommuniteten sakte men sikkert til det var slutt: den siste av p. Marellas søstre døde i 2010.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, operapadremarella.it, famigliacristiana.it, remierapellestrina.org, sanfrancescopatronoditalia.it, bolognatoday.it, diocesidichioggia.it, gw.geneanet.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. oktober 2020