De salige Raimund Joakim Castaño González og Josef Maria González Solís (d. 1936)

Disse to martyrene var prester i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), drept av hat til troen i Bilbao (ba: Bilbo) i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (País Vasco/Euskadi) i Spania den 2. oktober 1936.

1. Den salige Raimund Joakim Castaño González (sp: Raimundo Joaquín), prest OP, ble født den 20. august 1865 i bydelen Oñón i byen Mieres i provinsen og regionen Asturias i Spania. Han kom fra et svært kristent hjem og ble døpt allerede samme dag. Han fremhevet seg helt fra barndommen på grunn av sin vilje og våkne oppfinnsomhet, som begynte å vokse på en skole i byen Oviedo. Snart vendte han sine skritt mot bispedømmets presteseminar, som da var i det tidligere klosteret Santo Domingo. Der studerte han latin og humaniora.

Da han hadde fullført sine humanistiske studier, ba han om inntreden i det dominikanske novisiatet i Corias i Asturias. Etter sitt ettårige novisiat avla han side enkle løfter den 5. november 1881 og sine høytidelige løfter i 1884. Det er ikke bevart noen dokumentasjon fra denne perioden, siden den forsvant under opptøyene i Corias og Oviedo i 1936. Han studerte filosofi og teologi og ble diakonviet, og deretter ble han sendt til San José i Vergara i Guipúzcoa. Han utgjorde en del av denne pedagogiske kommuniteten da han den 14. september 1889 ble godkjent for å bli ordinert til prest.

Han ble presteviet den 21. september 1889 i kapellet i bispepalasset i Vitoria av bispedømmets biskop Mariano Miguel Gómez. I september 1890 mottok han også fullmakt til å ta den første eksamenen som skriftefar, og ble godkjent i det «ærverdige» klosteret San Román i Toulouse i Frankrike. Deretter underviste han en tid i skolen i klosteret San José i Vergara, før han ble sendt til klosteret San Pablo i Palencia for å vie seg til å preke, et kall som han følte svært levende.

Da provinsen Andalucía eller Bética ble gjenopprettet i 1897, ble han medlem av denne og dro til Zafra i Badajoz. Han var der i 1898 som medlem av formasjonshuset, som omfattet rundt seksti medlemmer. På den tiden fungerte han også som sekretær for provinsialprioren, p. Paulino Álvarez. Han var også økonom eller administrator av den nye provinsen. I 1900 hadde han allerede tittelen lektor, som gjorde ham i stand til å undervise i ordenens høyskoler. i ulike kirkelige fag som teologi, historie og Bibelfag.

I 1902 var han i klosteret i Cuevas de Vera i Almería og knyttet til skolen for Vår Frue av Carmen, som drev kommuniteten, og hvor tidligere dagens Guds tjener Fernando de Pablos Fernandez hadde undervist. På vegne av provinsialprioren mottok han i 1903 for ordenen kirken San Agustín i Córdoba. I 1905 dro han til klosteret Santo Domingo i Almería, hvor ordensmennene betjente helligdommen for Nuestra Señora del Mar, byens skytshelgen. I 1907 var han prior i klosteret Santo Domingo i Jerez de la Frontera, hvor det var rundt ti brødre i kommuniteten. Som prior i dette klosteret deltok han på provinskapittelet som ble holdt i april 1907. Der ble han valgt til definitor og fungerte som aktuar på kapittelet. Et år tidligere, den 11. april 1906, hadde han formalisert sitt overføring fra provinsen Spania til provinsen Bética.

I 1907 ble han utnevnt til viseregent for studier i Almagro, en stor kommunitet med over femti brødre med løfter og noen gutter som hadde sin formasjon i den apostoliske skolen. Han begynte å undervise i teologiske fag, hovedsakelig den hellige skrift og kirkehistorie. I dette viktige klosteret levde han sammen med flere fremtidige martyrer for den religiøse forfølgelsen i Spania, blant dem Guds tjenere brødrene Ángel Marina, Natalio Camazón, Juan Aguilar og Fernando Pablos.

På generalkapittelet i 1909 ble han utnevnt til å gjenopprette den dominikanske provinsen i Portugal, og i 1910 ble han sendt sammen med to brødre til Viana do Castelo, på territoriet til den tidligere provinsen Lusitania, under myndighet av generalvikar Domingo M. Fructuoso og i kommunikasjon med br. Maximino Llaneza fra provinsen Spania. Men prosjektet kunne ikke gjennomføres på grunn av den portugisiske revolusjonen, og han reiste han tilbake til Spania.

Da han returnerte til Spania, viet han seg til å preke folkemisjoner og åndelige øvelser. Året etter dro han til helligdommen for Nuestra Señora de las Caldas i Besaya i Santander, og sluttet seg dermed til sin opprinnelige provins Spania. I 1915 var han en del av kommuniteten i San Pablo i Valladolid, hvor han ble værende frem til januar 1922. Han ble deretter valgt til prior av San Pablo i Palencia. Han returnerte en gang til dette klosteret. I 1922 ble han utnevnt til generalpredikant (Predicador general) ved klosteret i Corias og til provinsens kronikør. Blant andre stillinger var han sekretær for provinskapitlene i 1926, 1930 og 1934.

I 1927 levde han i klosteret Nuestra Señora de Atocha i Madrid, og året etter i klosteret Santa Catalina i Calle Mesón de Paredes, også i Madrid, hvor han en tid var samtidig med den salige p. Josef Maria González Solís. Han fikk i oppdrag å administrere saker for provinsen overfor bispedømmets kurie i Madrid. Han var skriftefar for kong Alfons XIII (1886-1931) og hans hustru María Cristina. Men da republikanerne vant en massiv seier over monarkistene i kommunevalgene i april 1931, forlot kongen straks Spania og republikken ble proklamert. I 1930 var han i klosteret Santo Domingo i Oviedo, hvor han som gutt studerte i bispedømmets seminar. Til slutt dro han til klosteret San Esteban i Salamanca. P. Castaño ble i 1932 utnevnt til kapellan for de dominikanske nonnene i Quejana i Álava, hvor han oppholdt seg og ble arrestert under de religiøse forfølgelsene i 1936.

Alle vitnene var enige om at hans religiøse atferd var eksemplarisk på alle måter. Han var trofast mot sine forpliktelser og «den tiden han hadde fri, tilbrakte han foran tabernaklet». Han pleide å be tidebønnene foran Det hellige sakrament, en god del av dem knelende. Han forberedte seg i en halv time før messen og brukte like lang tid til takksigelse. Han fremhevet seg alltid for sin dype eukaristiske og marianske fromhet, som han spredte seg til beboerne i klosteret og prestene. Han tilbrakte tid med åndelig assistanse til prestene gjennom månedlige samlinger og skriftemål.

Han var svært metodisk og punktlig. Han nøt god helse og arbeidet hardt, spesielt med oppgaven å skrive. Han redigert en manual for hellig veltalenhet rettet mot treningen av gode forkynnere. Han publiserte prekener og en biografi om den hellige Dominikus. Han oversatte fra fransk til kastiljansk de samlede verkene til p. Henri Dominique Lacordaire OP. Disse arbeidene ble publisert i Madrid hos forlagene «Voluntad» og «Bruno del Amo». Han snakket lite og ba mye, og var viet til oversettelse av bøker med stor intensitet. Man så ham ustanselig skrivende.

Under forfølgelsen, fra 15. juli til 25, august, da han ble arrestert, fortsatte han eksemplarisk å utføre sine tjenester, sammen med den salige p. José María González Solís. De to salige var begge i Quejana i begynnelsen av forfølgelsen, p. Raimund González som kapellan, mens p. Josef Maria Solís var der fra 1. juli for å gjenopprette sin helse og for å gi en retrett til nonnene. Den 21. juli kom rødegardistene til klosteret for å sjekke om det var våpen der, og de tvang patrene til å bli med for registrering. Noen militsmenn tok opp posisjoner i klosteret.

I løpet av de første dagene levde patrene sitt vanlige liv og kunne feire messe hver dag. De var rolige, og i sine prekener oppfordret de til å be om at krigen ville ta slutt. Den 25. august kom en gruppe væpnede militsmenn til klosteret, og de arresterte de to prestene for å bringe dem til Bilbao, først til La Bilbaína og deretter til fengselet i Larrínaga.

De ble arrestert mens de spaserte i nærheten av kirken og tvunget til å kle seg i vanlige klær. Deretter ble de satt i en lastebil sammen med andre fanger. Øyenvitneskildringene, som inneholder mange detaljer om deres liv under fangenskapet, sier at de fremhevet seg for sin ro og konformitet til Guds vilje. I slutten av august eller begynnelsen av september 1936 ble de overført sammen med andre fanger fra fengselet i Larrínaga til fengselsskipet Cabo Quilates, hvor de ble låst inne i bodega nr 3. I rommet på 150 kvadratmeter var det 178 innsatte. Fangene, spesielt de religiøse, led ofte mishandling, og de ble tvunget opp på dekk for å arbeide under dårlige forhold, hvor de ble spottet og overøst med blasfemi, og de ble tvunget til å synge Internasjonalen.

Det var en massakre av fanger den 25. september. Etter å ha blitt tvunget opp på dekk den 2. oktober, leste bødlene opp en liste på førti fanger, blant dem de to salige, som ble drept på dekket. Mange vitner bevitnet dette drapet og oppga navnene på de to salige. Det var den 3. oktober 1936 i Bilbao (ba: Bilbo) i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (País Vasco/Euskadi) i Spania. De ble først gravlagt på den kommunale kirkegården i Santurce og deretter på kirkegården i Vista Alegre i Bilbao.

2. Den salige Josef Maria González Solís (sp: José María), prest OP, ble født den 15. januar 1877 i Santibáñez de Murias i Aller i provinsen og regionen Asturias i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken Santa Maria. Han lærte kristen fromhet fra barndommen i sitt hjemmemiljø. Han trådte den 2. januar 1893 inn i dominikanerordenen og deres novisiat i Corias i Asturias. Han avla sine enkle løfter den 3. januar 1894 og sine høytidelige løfter den 6. januar 1897 i klosteret i Corias. Han ble presteviet den 10. mars 1900 i klosterkirken i San Esteban i Salamanca.

Han ble sendt til kollegiet San José i Vergara i Guipúzcoa, hvor han underviste i ti år, spesielt i matematikk. I 1911 var han i den marianske helligdommen for Vår Frue av Montesclaros i Santander, og i 1912 var han kapellan for de dominikanske nonnene i San Sebastián i Guipúzcoa.

Fra 1913 var han tilbake i undervisningen ved det dominikanske kollegiet i Segovia. Den 6. april 1920 ble han valgt til prior i klosteret San José i Padrón i La Coruña, ikke langt fra Santiago de Compostela. Dette klosteret hadde rundt tyve brødre. Prestene var engasjert i pastoral tjeneste i den romslige kirken og i ulike områder av Galicia. Han ledet foreningen for nattlig tilbedelse og kongregasjonen Marias døtre.

I 1923 ble han sendt til klosteret San Pablo i Valladolid, og han underviste også i sin spesialitet. I april 1925 ble han valgt til prior i San Esteban i Salamanca. Men på provinskapittelet i 1926 ble han utnevnt til provinsens økonom eller administrator med bosted i Madrid. Dette vervet utførte han «med stort talent, og med applaus fra hele provinsen helt til slutten av sitt liv». Han var hos nonnene i Santa Catalina i Calle Mesón de Paredes Street, og som regel i klosteret Santo Domingo el Real i Calle Claudio Coello, hvor han var superior. Til slutt var han i Nuestra Señora de Atocha, også i Madrid, hvor han ble tildelt og hadde stillingen som subprior før han ble drept.

Han ble alltid sett på som utmerket ordensmann, han var svært ryddig og overholdt sine plikter i bønn og arbeid, og han var en venn av cellen. For å gjenopprette helsen, som var noe ødelagt, og å holde en retrett for nonnene, ble han den 1. juli 1936 sendt til nonneklosteret i Quejana, hvor han delte kommunitetslivet med kapellanen, p. Raimund González og hvor de ble overrasket av forfølgelsen.

I løpet av dagene før fengslingen bevarte han freden, iført sin dominikanske drakt og feiret den hellige messe. Han led martyrdøden med p. González (nr 1), se under hans biografi for en beskrivelse av deres martyrium.

Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 27. mai 1961 og avsluttet den 24. november 1961. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 10. oktober 1997, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1998.

Den 10. mai 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De to martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, dominicos.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. november 2013