Den salige Manuel Sanz Domínguez (1887-1936)

Ett medlem av ordenen Hieronymittene. Gruppe 19 av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Denne «gruppen» består av en prest som ble drept i Paracuellos de Jarama i Spania mellom 6. og 8. november 1936. Han munk og reformator i ordenen Hieronymittene (Ordo Sancti Hieronymi – OSH), som på spansk kalles Jerónimos.

Ordenen av St Hieronymus er et fellesnavn for flere kongregasjoner av eremittmunker som lever etter den hellige Augustins regel, selv om inspirasjonen og modellen for deres liv er den hellige Hieronymus (ca 342-420), eremitt og bibelforsker fra 400-tallet. Den viktigste gruppen ved dette navn ble grunnlagt i Spania og Portugal på 1300-tallet.

Ordenen ble etablert nær Toledo i Spania og oppsto spontant på grunn av interesse fra en rekke eremittiske kommuniteter i både Spania og Italia i å imitere Hieronymus’ liv. Denne levemåten ble snart vidt utbredt i Spania. To av disse eremittene, Pedro Fernández y Pecha og Fernando Yáñez y de Figueroa, avgjorde at det ville være mer fordelaktig å ha en mer regulert livsstil i en kommunitet, under en autorisert monastisk regel. Under deres lederskap ble deretter klosteret St Bartolomeus grunnlagt i Lupiana, med Fernández y Pecha som deres første prior. Den 18. oktober 1373 utstedte pave Gregor XI (1370-78) en pavelig bulle som anerkjente dem som en religiøs orden under Augustins regel. Konstitusjonene inkluderte Hieronymus’ lære. Innen 1415 var det 25 hus, som det året ble forent av paven (uvisst hvilken, det var tre av dem på den tiden) og gitt status som en eksempt orden, det vil si fri fra biskoppelig jurisdiksjon.

Selv om deres levemåte var svært streng, viet hieronymittene seg også til studier og aktiv tjeneste, og de hadde stor innflytelse ved hoffene både i Spania og Portugal og fikk bygd en rekke store og praktfulle klostre. De dro til både spansk og portugisisk Amerika og spilte en betydelig rolle i å bringe kristendommen til menneskene i Den nye verden. Hieronymittnonnene ble grunnlagt i 1375 av Maria Garcias og ble også tallrike på Den iberiske halvøy.

Mannsgrenen av ordenen forfalt på 1700-tallet og ble fullstendig avskaffet i 1835 av den spanske regjeringen. På den tiden var det 48 klostre med rundt tusen munker. Skjebnen til klosterbygningene var ulik. De fleste av dem falt i ruiner, andre ble gitt til andre religiøse ordener, mens andre igjen ble bryggerier, låver eller feriehjem.

Men ifølge kanonisk rett er det bare Den hellige stol som kan avskaffe eller nedlegge en religiøs orden, og Den hellige stol har rett til å gjenopprette ordenen hvis de anså det passende, for opptil et århundre. I 1925 ba hieronymittnonnene (som ikke var rammet av nedleggelsen) Den hellige stol om å gjenopprette mannsgrenen. Dette ble innvilget, og en ny kommunitet av munker ble etablert i klosteret Santa Maria del Parral i Segovia, som var grunnlagt i 1447. Imidlertid førte vanskelighetene under Republikken fra 1931 og Den spanske borgerkrig (1936-39) til at noen reell fremgang for ordenen ikke kom før en generaladministrasjon for ordenen ble konstituert i 1969.

I 2010 var det elleve munker i ordenen, hvorav fire var prester. Dette var en nedgang fra toppåret 1990 med 21 munker. Nå (2012) eksisterer bare en kommunitet av munker, den i Santa María del Parral, og atten nonneklostre (sytten i Spania og ett i India). Nå er ordenen utelukkende kontemplativ.

1. Den salige Manuel Sanz Domínguez (ordensnavn Manuel de la Familia Sagrada), prest OSH og reformator, ble født den 31. desember 1887 i Sotodosos i provinsen Guadalajara i regionen Castilla-La Mancha i Spania. I sin ungdom arbeidet han på jernbanen mellom Madrid og Zaragoza og Alicante før han fortsatte til bankvesenet, som på den tiden virket som en mer lovende sysselsetting enn jernbanen. Han begynte å arbeide i London Cuntis Lda. Han steg raskt i gradene og ble snart «headhuntet» til Banco Rural for å ta over ledelsen av filialen i Calle Alcalá 26 i Madrid. Men hans livsreise var allerede preget av den troen som hadde fulgt ham siden barndommen.

Vitnesbyrd fra venner og bekjente understreker at han allerede i sin tid som jernbaneansatt i Madrid, før han ennå hadde nådd 25 år, forklarte evangeliet til dem som ville høre på plattformer og i kontorer på Atocha-stasjonen, og han vendte det døve øret til kritikken og latterliggjøring fra hans kolleger. Sosialister og anarkister angrep ham uten hell, eller hånet ham og kalte ham «San Manuel», i et forsøk på å tone ned temperamentet i hans evangeliske fremstøt. Men det var en fåfengt oppgave. Manuel Sanz lot seg aldri rokke av kritikk, misforståelser og fornærmelser. Nattlig tilbedelse, Ignatius Loyolas åndelige øvelser, søndagsretretter ledet av den nå hellige p. Josef Maria Rubio y Peralta SJ (1864-1929), og hans evangelisering gikk videre og førte til at han fikk et kall fra Herren.

Men det som er av Gud, har sin egen rytme, som ofte ikke er sammenfallende med de planer som vi legger. Selv om han følte seg kalt til å tre inn i Jesu Selskap (jesuittene), gjorde hans fars forverrede helse og det faktum at hans to søstre var økonomisk avhengig av hans lønn, at don Manuel ble tvunget til å utsette sin beslutning. Han skulle aldri bli jesuitt.

I 1920 ble 1500-årsdagen for Hieronymus’ død markert. Med unntak av i dag, har slike datoer alltid blitt feiret med andektighet og stor publisitet i Spania. Og selv om alt var i ferd med å endre seg til det verre, sørget de spanske katolikkene på 1920-tallet for et bemerkelsesverdig vell av nyheter rundt helgenen. Samtidig med denne hendelsen kom don Manuel i kontakt med skriftene til St. Hieronymus via en ledsager i den nattlige tilbedelse, som uten hell hadde forsøkt å gjenopprette hieronymittordenen.

Under farens sykdom fordypet don Manuel seg i den hellige og senket seg ned i hieronymittisk spiritualitet og den fantastiske historien om ordenen, som tilsynelatende var dømt til døden av 1800-tallets sekularisme. Og utstyrt med en så rik bagasje gikk årene. Hans far døde og hans søstre måtte finne en måte å leve på som tillot dem å bli selvstendige. Don Manuel var dermed i en posisjon til å svare på det prosjektet som Herren hadde bedt ham om: Ikke bli prest, men hieronymittmunk. «Men hieronymittordenen eksisterer jo ikke!» sa hans åndelige veileder da Manuel fortalte om sine planer. «Men jeg vil gjenopprette den!»

Hieronymittene var blitt nedlagt i 1835 av den spanske staten, men restaureringen måtte komme. Siden munkene måtte forlate sine klostre, hadde generasjon etter generasjon med hieronymittnonner aldri holdt opp med å rette sine bønner til himmelen i håp om at munkeklostrene igjen skulle bli befolket av strenge og hellige munker. Men de begynte å bli utålmodige, fordi de så at de nærmet seg det som kunne bli det skjebnesvangre året i ordenens historie (1935), da ordenen ville forsvinne etter utløpet av perioden på hundre år som var nødvendig for den kanoniske forskriften.

I besøksrommet i klosteret Concepción Jerónima i Madrid uttrykte noen nonner sin bekymring til don Manuel Sanz Dominguez, en lidenskapelig gentleman og en venn av kommuniteten, som de hadde tillit til. Samtalen med disse velsignede nonnene gjorde et sterkt inntrykk på don Manuel, senere Fray Manuel de la Sagrada Familia, som noen dager senere, beveget av Guds Ånd, vendte tilbake til besøksrommet, fast bestemt på å vie seg fullstendig til restaureringen av hans elskede hieronymittorden. Han dro til Roma, hvor han mottok den adekvate bullen og oppmuntring fra pave Pius XI (1922-39), som fortalte at han ikke bare applauderte og velsignet ideen, men ønsket å se den snarlig realisert.

Den 11. august 1925 etablerte en gruppe unge mennesker seg i det gamle og forfalne klosteret Santa Maria del Parral i Segovia, under hieronymittisk observans. Det var Don Manuel og fem andre modige menn, med ubetinget støtte fra søstrene som i flere tiår hadde bedt om at dette skulle skje. Don Manuel ga opp sin strålende profesjonelle karriere og en lovende fremtid mens han insisterte på en tilsynelatende meningsløs oppgave: å gjenopprette en munkeorden som bare hadde eksistert i Spania, med en strålende fortid og en genuint spansk og selvfølgelig kristen karisma, en orden som i nesten hundre år hadde vært utdødd i sin mannlige gren og nå bare var noen klostre i ruiner. Fray Manuel ble presteviet den 22. desember 1928.

Men proklamasjonen av republikken i 1931, borgerkrigen fra 1936 til 1939 og interne problemer hindrer ordenens fremgang. Etter at borgerkrigen brøt ut, mottok hans familie hans siste ord: «Ikke sørg over meg, for hvis jeg lever, vil jeg se hieronymittordenen restaurert, og hvis jeg dør, vil det være som martyr for Kristus, som er langt mer enn jeg kunne ha drømt om.

Et par dager etter at disse ordene ble uttalt, ble Fray Manuel de la Sagrada Familia arrestert i Madrid av representanter for politiske partier som syntes å tatt ansvaret for den offentlige orden, med tilslutning av Republikkens regjering. Da hadde han vært syk i rundt to år. Han ble tatt til modellfengselet (Cárcel Modelo) sammen med andre ordensfolk, prester og legfolk. Ingenting mer ble hørt av ham.

Mange år senere var man i stand til å rekonstruere Fray Manuels siste dager. Den 2. november 1942 satte Causa General, organet som var etablert for å granske hendelsene under borgerkrigen, opp et dokument hvor det heter:

«Don Manuel Sanz Domínguez, ordensmann i hieronymittordenen, 49 år gammel, ble arrestert den 5. oktober 1936 (...) og gitt adgang til modellfengselet, hvorfra han ble tatt med på en ekspedisjon klokken seks om morgenen den 8. november samme år for å drepes». Det skjedde i Paracuellos del Jarama i provinsen Madrid. Graven for restauratøren av hieronymittene var i Paracuellos, og han hadde tilbrakt sine siste dager i modellfengselet med å evangelisere og yte åndelig omsorg for fangene. Hans blod utgytt for Kristus brakte himmelens velsignelser til den nyrestaurerte hieronymittordenen.

Dekretet Nihil Obstat ble utstedt den 24. juli 1997, bispedømmets informativprosess ble åpnet den 1. desember 1997 og avsluttet den 28. november 1998. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 26. november 1999, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2001. Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

Han ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Men omstendighetene rundt saligkåringen har et dystert bakteppe: den siste kommuniteten av hieronymittmunker som er igjen i Spania kan være i ferd med å leve sine siste dager. Hieronymus’ åndelige sønner kan ha forsvunnet når 1600-årsjubileet for den hellige Hieronymus blir feiret i 2020. Denne gangen vil det ikke ha hatt noe med verken liberal sekularisme eller religiøst folkemord å gjøre, men med den herskende relativismen.

Kilder: en,wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, religionenlibertad.com, es.catholic.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. desember 2013