Den hellige Otto av Bamberg (~1062-1139)

Den hellige Otto (Otho, Odo) ble født rundt 1062 i Schwaben eller Franken i Tyskland. Han kom fra en schwabisk eller midt-frankisk adelsfamilie og hans mor var sannsynligvis en Staufer. Familien var ikke rik, og dens navn blir angitt som Mistelbach, men det er ikke bevist. Foreldrene sendte ham tidlig til et kloster for utdannelse, trolig i Wilzburg ved Eichstätt. Etter at foreldrene døde, overtok Ottos yngre bror Fredrik arven. Otto avsluttet sine studier i Polen, hvor han også lærte seg språket. Hvor nyttig det skulle bli, kunne han den gangen ikke vite. Han og hans bror åpnet en skole i Polen for å tjene litt penger.

Otto ble presteviet en gang før 1090 og kom i tjeneste hos keiser Henrik IV (1056-1106), som skal ha vært venn av hans familie. I 1088 sendte keiseren Otto til Ungarn, hvor han ble hoffkapellan for enkedronning Judith av Ungarn, Henriks søster. Da hun i 1089 giftet seg igjen med hertug Vladislav av Polen (Wladyslaw I Herman), fulgte Otto dem til Gnesen (ty: Gniezno). I 1097 var han igjen i keiserens tjeneste som oppsynsmann ved byggingen av domkirken i Speyer. Allerede året før ville keiseren sette ham på bispestolen i Augsburg, som var ledig, men Otto nektet å akseptere, ettersom keiseren var i bann og ikke ville forsone seg med Kirken. Samme svar fikk keiseren da han i 1101 ville utnevne Otto til biskop av Halberstadt.

Keiser Henrik IV utnevnte i 1101 Otto til keiserlig kapellan og kansler. Den 11. juni 1102 døde biskop Rupert av Bamberg, og etter seks måneders betenkningstid utnevnte keiseren Otto til ny biskop av Bamberg. Byen var grunnlagt av det hellige keiserparet Henrik II (1002-24; keiser fra 1014) og Kunigunde for å gi støtte til de nyopprettede slaviske menighetene i østdelen av riket. Utsendingene fra Bamberg, ansette geistlige og sivile menn, var forbløffet over utnevnelsen. De hadde håpet på en hoffmann fra høyadelen som de kjente, ikke en de aldri hadde hørt om og ikke visste hvem som var hans foreldre. Til det svarte keiseren: Jeg er hans far og Bamberg er hans mor. Kort etter, på juledag 1102, mottok den nyutnevnte biskopen investitur med stav og ring av keiserens hånd, og han ble innsatt i sitt embete som den åttende biskop av Bamberg på kyndelsmesse (2. februar) 1103. Men han nektet å bli bispeviet av den skismatiske erkebiskopen av Mainz; vigselen skulle foretas av paven.

I tyve år var Otto opptatt av striden om verdslige herskeres rett til å innsette biskoper (investiturstriden) og av andre viktige anliggender mellom Kirke og stat. Han var keiserens undersått men samtidig som biskop underlagt paven, så hans lojalitet var delt. Han sto avgjort på pavens side, men gjennom sin fredselskende, forsonlige natur klarte han å megle mellom keiseren og pavene Gelasius II og Callistus II og motpavene Sylvester IV og Gregor VIII. Da Henrik satte opp en motpave, arbeidet Otto for å få keiseren til bot og underkastelse, og nektet å godta hans skisma eller andre forbrytelser, men støttet hans politikk så langt som den var lovlig.

Den hellige Otto av Bamberg, fra det pommerske hertugslottet i Szczecin (Stettin)

I striden mellom far og sønn, Henrik IV og Henrik V (1106-25), gikk Otto etter innledende nøytralitet inn for Henrik V. I 1105 ble han valgt av riksdagen til å reise til Roma i et forsøk på å skape fred mellom keiseren og paven. Pave Paschalis II (1109-18) vigslet ham høytidelig til biskop i Anagni den 13. mai 1106. Han oppholdt seg på nytt i Roma sammen med Henrik V i 1110/11, og da mottok han palliet den 13. april 1111, to dager etter at paven hadde kronet Henrik til keiser.

Men etter sin fars død oppga keiser Henrik V sin tidligere forsoningspolitikk og fulgte sin fars linje. Otto kunne ikke tas til inntekt verken for de radikale gregorianerne eller av det keiserlige partiet, noe som vises av hans deltakelse ved den høytidelige gravleggingen av keiser Henrik IV i 1112 i domkirken i Speyer og hans deltakelse i den bannlyste Henrik V bryllup med den engelske prinsesse Mathilde i 1114, samt bispevielsen av Adalbert av Saarbrücken til metropolitt av Mainz, som Otto måtte foreta etter den pavelige legatens plutselige død. Da Henrik V ble ekskommunisert, ble Otto suspendert av det pro-pavelige partiet på synoden i Fritzlar i 1118. Men han holdt seg i kommunion med Roma og forsøkte å sikre at Kirkens rettigheter i sitt bispedømme ikke ble truet. Han anstrengte seg med hell for forsoning mellom pave og keiser, og han ble høyt aktet av begge sider på grunn av sin åpenbare hellighet og oppriktighet. På kongressen i Würzburg i 1121 arbeidet han hardt for fred, og særlig innflytelse hadde han på sluttingen av konkordatet i Worms, som avsluttet striden endelig i 1122. Dermed kunne han endelige oppleve litt fred i utøvelsen av sin bispegjerning.

Selv om biskopen som fyrste visste å opptre med pomp og prakt, førte han et eksemplarisk privatliv. Han var hard og asketisk mot seg selv og viet all sin kraft til bispedømmet Bambergs vel. Han sviktet aldri omsorgen for sitt bispedømme, og katedralskolen blomstret under hans styre. Han var en klok og meget dyktig biskop og en stor fremmer av klostervesenet. Kongene viste seg takknemlige mot ham, og dermed kunne han med kongelig hjelp grunnlegge eller fornye klostre i flere bispedømmer.

Otto var ansvarlig for femten større og seks mindre klostergrunnleggelser i Sør-Tyskland, i bispedømmene Bamberg, Würzburg, Regensburg, Passau, Eichstätt, Halberstadt og Aquileia, og han reformerte andre klostre. Han fikk derfor med rette tittelen «klostervesenets far». Blant klostrene er Aldersbach, Arnoldstein, Asbach, Banz (i dag bydel i Bad Staffelstein), Biburg, Ensdorf, St. Getreu og St. Jakob i Bamberg, Langheim (i dag bydelen Klosterlangheim i Lichtenfels), Mallersdorf, Michelsberg i Bamberg, Michelfeld ved Auerbach i Oberpfalz, Münchsmünster, Osterhofen, Prüfening i Regensburg, Tückelhausen og Windberg. Han fremmet Hirsau-reformen og de nye ordenene cisterciensere og premonstratensere. Otto fullførte gjenoppbyggingen av Bambergs domkirke, som var ødelagt i brann den 3. april 1081, og vigslet den i 1111. De eldste delene av dagens praktfulle romanske kirke stammer fra hans tid.

I 1120 ble hertugen av Pommern (pl: Pomorze) beseiret av hertug Boleslas III av Polen (1102-38), og han måtte forplikte seg til å ta imot kristne misjonærer. Enkle polske munker som var der som misjonærer, hadde oppnådd lite, og det samme hadde den italienske biskopen Bernhard, så Boleslas henvendte seg til Otto, som jo snakket språket siden ungdommen. Det var derfor kristningen av Pommern antok en tysk karakter. Etter at biskopen hadde fått støtte fra keiser Lothars og paven, som utnevnte ham til legat, dro han i mai 1124 sammen med en rekke prester og legfolk via Bøhmen, Wroclaw (ty: Breslau) og Poznan (ty: Posen) til Gniezno (ty: Gnesen), hvor den mektige Boleslas gikk ham i møte barbent og førte ham til den hellige Adalberts relikvier i katedralen. Hertugen ga misjonærene hester, vogner, lastedyr og et vaktmannskap og de dro til det østlige Pommern. Med seg hadde Otto mange prester og tolker, praktfullt liturgisk utstyr og klær og gaver til høy og lav.

I Pyritz og Kammin (Kamien) prekte Otto uhindret evangeliet, og nå viste det seg hvor mye en preken på forståelig språk betydde. Alle trengte seg frem for å bli døpt, slik at de geistlige fikk problemer med å tildele sakramentet raskt nok. Deretter dro de til Szczecin (ty: Stettin). Hertug Vratislas I av Pommern ble igjen opptatt i Kirken og måtte finne seg i monogamiet – han hadde hittil hatt 24 hustruer! I Wollin (Jumne) ble Otto og hans ledsagere gjenstand for folkets hat, som ble hisset opp av de hedenske prestene, og i største livsfare måtte de flykte.

I Stettin stilte man først politiske krav, som Otto la frem for hertugen av Polen. Da budbærere kom tilbake med innvilging av søknadene, lot folket seg døpe uten motstand. Otto og hans prester ødela nå de fire avgudstemplene, og folket selv hjalp sågar til med det. Wollin fulgte Stettins eksempel, og raskt nådde kristningen også Julin og Kolberg (Kolobrzeg). Etter grunnleggelsen av et dusin kirker skyndte Otto seg tilbake til sitt bispedømme, som nå trengte ham. Påskedag den 29. mars 1125 kom han tilbake til Bamberg etter et år i Pommern. Han skal personlig ha døpt 22 165 mennesker. Prestene ble igjen som sjelesørgere og kateketer.

En stor del av såkornene må likevel ha vært falt på stengrunn, for antallet av frafalne gjorde det nødvendig med enda en reise til Pommern for å gjenopprette situasjonen. Da den 68-årige Otto hørte at byene Stettin og Julin hadde falt tilbake til hedendommen, foretok han en ny misjonsreise til Pommern fra 19. april til 20. desember 1128. Denne gangen reiste han via Magdeburg og Mecklenburg og traff ved riksdagen i Usedom rett ved den nåværende grensen mellom Tyskland og Polen hertugen av Pommern, som hadde kalt ham til hjelp. Otto prekte i Wollgast og Gützkov og sørget for at Stettin ble vunnet tilbake og kristendommen sikret og festnet. Til tross for prøvelser og farer bar han også evangeliets lys til andre fjerntliggende steder. Han forsonet også hertugen av Pommern med sin overherre, hertugen av Polen. Etter at omvendelsesarbeidet var ferdig, vendte han tilbake til Bamberg.

Den hellige Ottos grav i Michaelskirche i Bamberg

Denne gang hadde Otto bygd mer solid, og han fortsatte med å se til sine konvertitter fra Bamberg og beholdt ledelsen av kirken i Pommern, selv om hans anstrengelser i noen år ble hemmet av uvilje fra de omkringliggende metropolittene. Hans ønske om å konsekrere en biskop for Pommern kunne ikke gjennomføres, ettersom erkebiskopene av Magdeburg og Gnesen hevdet metropolittrettigheter. Otto stilte først Pommern under bispedømmet Gnesen, og først i 1140 ble Ottos tidligere ledsager Adalbert stadfestet som biskop av Julin. I 1188 ble bispesetet flyttet til Hammin og stilt direkte under Den hellige stol. Otto regnes som Pommerns apostel på grunn av sitt pionerarbeid der.

Under paveskismaet i 1130-31 prøvde Otto å holde seg nøytral. Etter en smertefull sykdom døde Otto den 30. juni 1139 i Bamberg, 79 år gammel, etter at han først hadde gitt hele sin formue til de fattige. Han ble etter eget ønske gravlagt i klosterkirken St. Mikael på Michelsberg i Bamberg, og biskop Embricho av Würzburg (1127-46) holdt gravtalen. Hans grav i St. Michael er fortsatt bevart. Mange undre skjedde ved hans grav, og han ble helligkåret allerede i 1189, femti år etter sin død, av pave Klemens III (1187-91). Det skjedde på en hoffdag kong Henrik VI holdt i Würzburg i form av en delegert kanonisering. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I september 2008 brakte erkebiskop Ludwig Schick av Bamberg en relikvie av Otto til det polske valfartsstedet Skrzaty i Pommern.

Tidligere sendte bøndene i omegnen voks til Ottos grav i klosterkirken St. Michael i Bamberg, slik at lysene ved Ottos grav alle skulle slokne. I hans gravmæle er det en liten gjennomgang, og folkefromheten vil ha det til at man ved ryggplager skal krype gjennom den tre ganger for å bli helbredet. På 1100-tallet ble det skrevet tre biografier om Otto i klostrene Michelsberg i Bamberg og Prüfening i Regensburg. Ottos betydning for Bamberg understrekes av at han er bispedømmets (siden 1821 erkebispedømme) skytshelgen ved siden av bispedømmets grunnleggere Henrik II og Kunigunde.

Ottos minnedag er 2. juli, mens han i Tyskland minnes på dødsdagen 30. juni. I bispedømmet Bamberg feires han den 30. september og i Kammin i Pommern (nå Kamien Pomorski) minnes han den 1. oktober. Han fremstilles i bispedrakt, gjerne mens han preker. Ofte bærer han en kirkemodell, nå og da ligger en løve ved hans føtter. Han kan også ses med piler eller nagler, siden han skal ha samlet inn piler for å gjøre dem om til nagler til byggingen av katedralen. Noen ganger har en hund med seg for å illustrere det faktum at han i Tyskland anropes som en beskytter mot hundegalskap.