Den hellige Pafnutios «bøffelen» (~305-~400)

Den hellige Pafnutios (Paphnutios, Paphnutius, Pafnutius) levde på 300-tallet i Egypt og var eneboer og prest i ørkenen i Sketis (i dag Wadi Natrun), rundt ti mil sør for Alexandria. Det greske navnet Pafnutios (Παφνούτιος) har sin opprinnelse i det egyptiske pa-ph-nuti («Guds mann ») eller («det som tilhører Gud»). Han ble kalt «bøffelen» på grunn av sin kjærlighet til avsondrethet. Han var også kjent som «Pafnutios asketen» eller «Pafnutios eremitten».

Da den hellige Johannes Kassian (ca 360-433) besøkte ham i 395,1 var abbed Pafnutios i sitt nittiende år. Han forlot aldri sin celle bortsatt fra på lørdager og søndager, da han gikk til kirken, åtte kilometer unna. Da han dro tilbake, var det med en bøtte vann på skulderen, og den skulle vare en uke.

Patriark Theofilos I av Alexandria (385-412), som hadde sett seg ut patriarkstolen i Konstantinopel, måtte se den bli gitt til den langt mer ydmyke hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407), og han ble også tvunget til på keiserens ordre å foreta bispevigslingen av Johannes den 26. februar 398. I sitt påskebrev i 399 fordømte Theofilos antropomorfismen, og da var Pafnutios den eneste monastiske herskeren i den egyptiske ørkenen som fikk dette dokumentet lest opp.

Pafnutios døde kort etter, rundt 400. Hans minnedag er 20. juli. Han feires den 15. meshir i den koptiske kirken. Han er mest berømt for sine beretninger om livene til mange av eremittene i den egyptiske ørken, som den hellige Onofrios.

Det heter at det var den hellige biskopen Pafnutios den Store som skrev Onofrios' biografi, og han skal etter legenden ha truffet Onofrios rundt 400 og gravlagt ham etter hans død. Men Pafnutios den Store var da for lengst død (d. ca 360), så det må være abbed Pafnutios «bøffelen» det er snakk om.