Den hellige Paternian av Fano (~275-343)

Skytshelgen for Fano, Cervia, Grottammare og Scheggia e Pascelupo

Den hellige Paternian (it: Paterniano; lat: Paternianus) ble ifølge en gammel tradisjon født rundt 275 i Fano (Fanum Fortunae) i provinsen Pesaro ed Urbino i regionen Marche i Midt-Italia. Om ham finnes ingen sikre opplysninger. Vita Sancti Paterniani, bevart i et manuskript fra 1100-tallet (Codice Nonantolano) i kapittelarkivet i Fano, er legendarisk og trolig noe upålitelig. Biografien ble skrevet av en munk på 900- eller 1000-tallet.

Biografien forteller at Paternian først var eremitt i Fano og deretter abbed for et slags eremittkloster. På slutten av de voldsomme kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311) fikk han en visjon av en engel som advarte ham og ba ham om å forlate byen. Da rømte han og søkte tilflukt i ørkenen på den andre siden av elven Metauro. Dette stedet er tradisjonelt identifisert som landsbyen Sant’Angelo in Ferriano, tretten kilometer fra Fano.

Etter keiser Konstantins toleranseedikt i 313 utnevnte den hellige pave Sylvester I (314-35) ham i 314 til den første biskop av Fano. En annen versjon sier at det var innbyggerne i Fano som krevde at den fromme eremitten skulle bli biskop, for han ble ansett som hellig. Forgjeves forsøkte han å protestere, men da ble han «nesten med makt» brakt inn i byen.

Deretter regjerte han som biskop i hele 46 år. Han bygde kirker og opprettet sogn, og han ble høyt æret av innbyggerne. Hedningene ble grepet av hans forkynnelse, så de forlot sine avguder og ødela sine templer og strømmet til den hellige biskopen. Han ble advart av en engel om sin forestående død tretti dager før den inntraff, og denne tiden brukte han til å foreta et besøk til hele bispedømmet, for han ønsket å komme personlig dit hvor de ikke hadde kunne komme til undervisning hos biskopen.

Paternian døde en 13. november, sannsynligvis i 360, i utkanten av byen, rundt 85 år gammel. Andre kilder sier at han døde den 13. november 348, andre igjen sier 343. Hans grav lå utenfor dagens by, og over den ble den gamle domkirken bygd. Den ble en gang før 1600 gjort om til et benediktinerkloster. Derfra kom relikviene i 1551 til den kirken som er viet til ham i Fano.

Selv halvlegendariske skikkelsers kult er attestert med sikkerhet. Den hellige Peter Damian forteller om et Monasterium Sancti Paterniani som trolig tok sitt navn fra graven til den hellige biskopen i nærheten av Via Flaminia, og hvor den gamle katedralforstaden i Fano oppsto. Stedet er det samme som biografen fra 1100-tallet feilaktig transkriberte fra et eldre manuskript som Vicus Tanarum, og som mest sannsynlig kan tolkes som Vicus Christianorum. På dette området ble det i 1566 reist et minnekapell for Paternian, som er bevart i dagens Via dell’Abbazia. Overføringen av helgenens levninger fra det opprinnelige gravstedet til den nåværende basilikaen, dateres til 10. juli 1551. Den 25. juni 1634, i samsvar med en instruks fastsatt av pave Urban VIII, valgte generalrådet i Fano Paternian til byens hovedbeskytter.

Den nåværende basilikaen San Paterniano, som ligger ved Piazza Sansovino, ble vigslet den 18. april 1558 av adelsmannen Vincenzo Negusanti fra Fano, biskop av den dalmatiske byen Rab. Det primitive og forsvunne klosteret San Paterniano, grunnlagt rundt 700-tallet av benediktinermunker og opprinnelig viet til St Martin, ble bygd utenfor bymurene, langs Via Flaminia, på stedet for Paternians opprinnelige grav. Etter all sannsynlighet ble det gamle klosteret bygd på en pre-eksisterende basilika viet til helgenen og kan dateres tilbake til midten av 400-tallet, og som ifølge tradisjonen ble grunnlagt av folket i Fano, og kanskje av keiserinne Galla Placidia, som nevnt i minnetavle under orgelet i dagens basilika.

I 1251 innviet pave Innocent IV en ny og mer imponerende basilika. Endelig, etter mange omskiftninger, ble komplekset forlatt av benediktinermunkene som ble erstattet i 1497 av de regelbundne kannikene av Den hellige Frelser, som foretok rekonstruksjoner som ble fullført rundt 1503. I dag det eneste bevarte vitnet om Paternians første grav og det senere benediktinerklosteret, er minnekapellet fra 1566. Sikkerhetsmessige grunner påla snart kannikene å etablere sitt hovedkvarter på et tryggere sted innenfor byens murer, trygt mot angrep fra væpnede soldater. Basilikaen med tilstøtende kloster tilhørte kannikene frem til 1860, og siden 1922 har det tilhørt kapusinerpatrene.

De fromme legendene om mirakler på hans grav utvidet raskt hans kult, som nå er utbredt i Marche, Romagna, Veneto, Toscana, Umbria og Dalmatia. Mange steder (det sies 32) har valgt ham som skytshelgen, og mange steder bærer hans navn. I Venezia er en viktig basilika viet til ham. Hans relikvier oppbevares i en marmorsarkofag i basilikaen San Paterniano i Fano og i katedralen i Cervia i provinsen Ravenna i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia (femur = lårbein). En relikvie er også bevart i en kirke viet til ham nær Cammoro i Umbria, hvor legenden sier at helgenen oppholdt seg i en eremittcelle under en av sine turer til Roma.

I Caminate i Fano er det en spektakulær grotte, valgt av de første kristne kommunitetene som et sted for møter og bønn, kjent som Grotta di San Paterniano. Ifølge noen ble den brukt som tilfluktssted for helgenen i forfølgelsene under keiser Diokletian, men i virkeligheten er det en struktur fra romersk tid som tilhørte en herregård, og trolig er den brukt som en sisterne til å samle vann eller et lager av korn.

Hans minnedag er dødsdagen 13. november, 23. november eller translasjonsdagen 10. juli. Byene og bispedømmene Fano, Fossombrone, Cagli og Pergola feirer ham den 10. juli, årsdagen for overføringen av hans relikvier til basilikaen San Paterniano i det historiske sentrum av Fano. Men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes han den 12. juli:

Fani in Picéno Itáliae, sancti Paterniáni, epíscopi.

I Fano i Picenum [nå regionen Marche] i Italia, den hellige Paternianus, biskop.

I det førkonsiliære Martyrologium Romanum sto en biskop Paternian av Bologna (d. ca 470) under 12. juli, men ikke Paternian av Fano, men de var muligens identiske. I det nyeste Martyrologium Romanum står under 12. juli nå Paternian av Fano, men ikke noen Paternian av Bologna.

Ifølge en legende kjempet innbyggerne i Fano med dem i Cervia om helgenens levninger. Cervia måtte nøye seg med en finger, mens Fano fikk resten av helgenens relikvier. Paternian avbildes i biskoppelig kappe og med bispestav.

Et ordspråk fra Romagna sa: Par San Paternian e’ trema la coda a e’ can («På St Paternians dag logrer hundens hale»). Dette ordspråket fra Cervia refererer til det faktum at kulden begynte å kjennes rundt helgenens festdag.

Bispedømmet Fano heter nå Fano-Fossombrone-Cagli-Pergola (Dioecesis Fanensis-Forosemproniensis-Calliensis-Pergulana) som ble opprettet i 1986, da det historiske bispedømmet Fano ble slått sammen med bispedømmet Cagli e Pergola og bispedømmet Fossombrone. Bispedømmet er suffragan under erkebispedømmet Pesaro.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, fondazionecarifano.it, turismo.comunecervia.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. april 2015