Bifigur: Paulus diakonen (~720-~799)

Paulus diakonen (it: Paolo Diacono) ble født rundt 720 i hertugdømmet Friuli i Nord-Italia. Friuli er et landskap som utgjør mesteparten av regionen Friuli-Venezia Giulia i dagens Italia. Han kom fra en langobardisk adelsfamilie. Langobardene var en germansk folkestamme, og en stamfar ved navn Leupichis var med i følget til kong Alboin (ca 560-72) som erobret Nord-Italia (569-72). Leupichis fikk land i eller nær Forum Julii (nå Cividale del Friuli i provinsen Udine). Under en invasjon bortførte avarene i 610 denne krigerens fem sønner til Pannonia (eller Illyria), men den yngste av dem, som også het Leupichis, vendte tilbake til Italia rundt 620 og gjenopprettet sin families knuste skjebne. Sønnesønnen til den yngre Leupichis var Warnefrid (Warnefrit), som sammen med sin hustru Theodelinda (Theudelinda) fikk sønnen Paulus. De hadde også sønnen Arichis og en navnløs datter som ble nonne, formodentlig i Santa Maria in Valle i Cividale

Paulus fikk en eksepsjonelt god utdannelse, og det er ikke usannsynlig at det skjedde ved hoffet til den langobardiske kong Ratchis (744-49) i Pavia under Flavianus Grammaticus, som ga ham en omfattende kjennskap til klassisk litteratur og kristen teologi og som også lærte ham grunnleggende gresk. Han fikk også undervisning i rettsvitenskap, men han vendte seg snart til teologiske studier. Det er usikkert om han var ved hoffet under Ratchis’ etterfølgere, men det er trolig at han var sekretær for den langobardiske kongen Desiderius (756-74), Ratchis’ andre etterfølger, det er i alle fall sikkert at denne kongens datter Adelperga var hans elev. Etter at Adelperga hadde giftet seg med hertug Arechis II av Benevento (758-87; fyrste fra 774), finner vi i 763 Paulus ved hertugens hoff i Benevento.

Etter Langobardrikets fall i 774, da de ble beseiret av den salige kong Karl den store (768-814; keiser fra 800), trådte Paulus inn i et kloster ved Comosjøen i Nord-Italia, trolig klosteret St Peter. Men før 782 hadde han flyttet til benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) på Montecassino, hvor han møtte Karl den store. Hans litterære verker gjorde at Karl den store i 782 hentet ham til sitt hoff i Aachen, hvor han virket som dikter, teolog og historieskriver. Han ble en betydelig faktor i den karolingiske renessansen og var gresklærer for Karls datter Rotrud, da hun i påsken 781 ble forlovet med tronarvingen i Bysants. Ved hjelp av en elegi (klagesang) fikk han Karl den store til å løslate hans bror Arichis, som var tatt til fange i 776 som en konsekvens av Friuli-opprøret og brakt til frankerriket.

Etter 787 var han igjen i Montecassino, hvor han etter all sannsynlighet døde. Det skjedde en 13. april rundt 799 (mellom 796 og 799). Hans «etternavn» Diaconus viser at han på et tidspunkt var blitt diakonviet, og noen tror at han var munk før langobardenes rike falt.

Sitt første litterære verk skrev han åpenbart mens han fortsatt var i Benevento, og etter anmodning fra hertuginne Adelperga, nemlig Historia Romana, en utbrodert og utvidet versjon av Breviarium historiae Romanae av den hedenske romerske historikeren Eutropius, som var aktiv i andre halvdel av 300-tallet. Historien forteller at Paulus rådet sin elev Adelperga til å lese Eutropius. Det gjorde hun, men hun klaget over at denne hedenske forfatteren ikke sa noe om kirkelige affærer og stanset ved keiser Valens’ (364-78) tronbestigelse i 364.

Det gjorde at Paulus mellom 766 og 771 kompilerte en utvidelse og fortsettelse av Eutropius’ verk. Han flettet inn utdrag fra Skriften, fra kirkehistorikere og andre kilder i Eutropius, og i tillegg fortsatte han hans historie i seks nye bøker (XI-XVI) frem til 553 i keiser Justinian Is tid (527-65). Denne kompilasjonen regnes i dag som av liten verdi, bortsett fra dets tidlige historiske presentasjon av slutten på det romerske imperiet i vest, men i middelalderen var den spredt i mange manuskripter og ofte konsultert.

På anmodning av biskop Angilram av Metz (d. 791) samlet Paulus en historie om biskopene av Metz, Liber de episcopis Mettensibus, eller Liber de ordine et numero episcoporum in civitate Mettensi, frem til 766, hvor han gir en utførlig beretning om Karl den stores familie og forfedre, spesielt den hellige Arnulf av Metz (582-640). Dette verket var det første i sitt slag nord for Alpene.

Hans viktigste historiske verk er historien om langobardene i seks bøker, De Gestis Langobardorum eller Historia gentis Langobardorum. Libri VI, en av middelalderens mest leste bøker. Den ble skrevet etter 787 og ikke senere enn 795/96, kanskje i Montecassino. Den dekker langobardenes historie fra deres legendariske opprinnelse nord i «Skandinavia» og deres påfølgende forflytninger, spesielt til Italia i 568/69 og til kong Liutprands død i 744. Verket inneholder mye informasjon om det bysantinske imperiet, frankerne og andre. Historien fortelles fra et langobardisk synspunkt og er spesielt verdifull for forbindelsene mellom frankerne og langobardene.

Til tross for mange defekter, spesielt i kronologien, er dette ufullførte verket som bare omfatter perioden mellom 568 og 744, fortsatt av den største betydning. Der fremstiller Paulus de viktigste fakta i en klar stil og enkel uttrykksmåte, og han bevarer for oss mange gamle myter og folkelige tradisjoner full av en entusiastisk interesse for langobardenes vekslende skjebne. Det at dette verket var i konstant bruk til langt inn på 1400-tallet, er åpenbart fra de mange manuskriptkopiene, utdragene og fortsettelsene som er bevart. Blant sine kilder brukte Paulus det dokumentet som kalles Origo gentis Langobardorum fra 600-tallet, Liber Pontificalis, den tapte historien til Secundus av Trento (d. 612) og de tapte annalene til Benevento. Han gjorde fritt bruk av de hellige Beda den ærverdige (ca 673-735), Gregor av Tours (539-94) og Isidor av Sevilla (ca 560-636).

Selv om hans fremstilling hele tiden er subjektiv og ikke sjelden virker patetisk (noe som i seg selv knapt er usedvanlig), utmerker verket seg for en relativt kritisk holdning for sin tid til mange fortellinger, for eksempel kommer sagaen Origo Gentis Langobardorum dårlig ut. Hvorfor verket avbrytes ved året 744 er omstridt i forskningen, det gjelder også hvilken rolle hans opphold i hertugdømmet Benevento spilte i skrivingen av verket. Det er mulig at Paulus’ død hindret en videreføring.

Verket begynner slik:

Septemtrionalis plaga quanto magis ab aestu solis remota est et nivali frigore gelida, tanto salubrior corporibus hominum et propagandis est gentibus coaptata; sicut econtra omnis meridiana regio, quo solis est fervori vicinior, eo semper morbis habundat et educandis minus est apta mortalibus.

Jo lenger borte fra den brennende solen landet i nord er, og jo kaldere det er på grunn av sne og frost, desto sunnere er landet for menneskene der og desto bedre egnet for å frembringe nye slektsledd. Og omvendt: Fordi alle de sydlige landene er nærmere den glødende solen, er det svært mye sykdom der, og de er i mindre grad egnet til å oppfostre mennesker.

[Den norske oversettelsen 2003]

Det er også bevart flere brev, dikt og epitafer av Paulus, inkludert for hertug/fyrst Arichis II av Benevento og for mange medlemmer av den karolingiske familien. Paulus skrev også en epitome (en kort, sammenfattende utdrag av et større verk), som er bevart, av Sextus Pompeius Festus’ (100-t) De significatu verborum, som ble dedisert til Karl den store. Mens han var i frankerriket ble Paulus bedt av Karl den store om å kompilere en samling av prekener. Han utførte dette etter sin retur til Montecassino, og samlingen med tittelen Homiliarium ble flittig brukt i de frankiske kirkene. Men dette verket er bare bevart i revidert form, i likhet med en kommentar til Benedikts regel som Paulus skrev.

En biografi om den hellige pave Gregor I den store (590-604) har også blitt tilskrevet ham, og han skal ha skrevet den mellom 770 og 780. Denne biografien ble brukt av Johannes Hymmonides da han skrev sin egen omfattende Vita Gregorii. Paulus krediteres også for en latinsk oversettelse av den greske biografien om den hellige Maria av Egypt (ca 344-ca 421). Gjennom alle disse arbeidene opparbeidet han seg en stor anseelse. En minnetavle for ham finnes i minnestedet Walhalla i Donaustauf i landkreis Regensburg i Bayern, hvor siden 1842 betydelige tyskspråklige personligheter æres med marmorbyster og minnetavler.

Han kalles oftest Paulus Diaconus, men også Casinensis eller Cassinensis («av Montecassino»), Levita («levitten») og Warnefridi («sønn av Warnefrid») (Warnefred, Barnefridus). Hans hovedverk Langobardenes historie ble utgitt i norsk oversettelse i 2003 (Thorleif Dahls Kulturbibliotek), dessverre ikke lenger i salg.

Da Paulus Diaconus skrev Langobardenes historie i andre halvdel av 700-tallet, var det gått omtrent 200 år siden langobardene, «langskjeggene» fra nord, hadde trengt inn i Nord-Italia. I løpet av denne tiden hadde de bygd opp et rike som omfattet store deler av det nåværende Italia. Paulus var selv langobard og har i Langobardenes historie gitt sitt folk et verdig minnesmerke. Han forteller om geografi og klima, om landskaper, naturkatastrofer og jærtegn, om romersk og bysantinsk politikk. Mot denne bakgrunnen forteller han historien om denne siste stammen i de germanske folkevandringene, full av tapperhet, lidenskap og grusomhet. Hos Paulus finner vi middelalderkronikørens naivitet og dype fromhet forent med omfattende lærdom og klar forståelse for det politiske spill. Verket er spesielt en viktig kilde til forholdet mellom langobardene og frankerne.

Kilder: snl.no, thorleifdahl.no, CE, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, Encyclopedia Britannica 1911, Allgemeine Deutsche Biographie (Leipzig 1887), deutsche-biographie.de: Neue Deutsche Biographie (Berlin 2001) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. januar 2016