Den hellige Pamfilus av Caesarea og hans ledsagere (~240-309)

Minnedag: 16. februar

Ledsagere: de hellige Valens av Jerusalem, Paul av Jamnia, Theodulus av Caesarea og Julian av Caesarea

Den hellige Pamfilus ble født rundt 240 i Berytus i Fønikia (nå Beirut i Libanon) i en rik og ansett familie. Han studerte i hjembyen og dro deretter for å fortsette studiene ved den store kristne skolen i Alexandria, som ble ledet av Pierius, en elev av Origenes. Deretter slo han seg ned i Caesarea i Palestina (Caesarea Maritima), hvor han tilbrakte resten av livet. Der ble han presteviet. Han utførte et viktig arbeid ved å undersøke og korrigere manuskripter til Bibelens bøker. Han var den fremste bibellærde på sin tid og sørget for grunnlaget for den hellige Hieronymus' store verk senere på 300-tallet (Vulgata).

Pamfilus startet en skole i Caesarea for skriftstudier og samlet et berømt bibliotek, som overlevde til 600-tallet, da det ble spredt av araberne. Han var kjent som svært hardt arbeidende, transkriberte mange dokumenter egenhendig og fikk laget kopier på skolen sin for å distribueres andre steder. Han synes å ha vært svært sjenerøs og brukte sin formue til beste for andre. Han ga ofte bort kopier av manuskripter uten betaling, med det formål å oppmuntre bibelstudier. Han behandlet sine slaver som medlemmer av familien og ga raust bort penger til slektninger, venner og de fattige.

Rundt år 303 begynte forfølgelsene som var igangsatt av keiser Diokletian (284-305). I østromerriket fortsatte og intensiverte keiser Galerius Maximinus (305-11) forfølgelsene. Guvernør Urban av Palestina fikk i 307 eller 308 Pamfilus arrestert fordi han nektet å ofre til de romerske gudene. Han ble torturert og satt i fengsel, men nektet å gi etter. I sin tid i Alexandria hadde Pamfilus kommet under Pierius' innflytelse. Han beundret Origenes' verker høyt, og mange av dem hadde han sørget for å få transkribert. Under fengselsoppholdet, som varte i nesten to år, samarbeidet han med den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340), som på den tiden bodde i Caesarea og var elev, venn og kanskje en slektning av Pamfilus, og som også muligens satt fengslet, om å skrive et forsvarsskrift for den kontroversielle teologen Origenes, avhandlingen «Apologia for Origenes» i fem bind. Bare ett bind er bevart, og selv det er av tvilsom autentisitet, kanskje en latinsk versjon foretatt av Rufinus av Aquileia. Eusebius la siden til et sjette bind.

I februar 309 fikk Firmilian, Urbans etterfølger som guvernør, stilt Pamfilus for retten sammen med to andre kristne, Valens og Paul av Jamnia. Valens var en eldre diakon fra Jerusalem som skal ha lært seg hele Bibelen utenat, og Paul forkynte med stor inderlighet. Alle tre ble dømt til døden. Deres opptreden ved rettssaken var så inspirerende at andre kristne støttet dem, og de ble også dømt. Porfyrios, en begavet ung elev av Pamfilus, ba da hans lærer var dømt til døden, om å få tillatelse til å gravlegge liket. Han ble da også arrestert og torturert i hjel på det grusomste. Seleukos, som så Porfyrios dø og fortalte om hans vitnesbyrd for de andre kristne, ble også arrestert. Nyheten om Porfyrios' martyrium nådde også Pamfilius før han selv ble henrettet. Guvernøren, rasende da han fant ut at selv hans egen favorittjener, en gammel mann ved navn Theodulus, var kristen og hadde omfavnet en av martyrene, fikk Theodulus korsfestet.

Pamfilus, Valens, Paul og Seleukos ble alle halshogd den 16. februar 309, sammen med de fem egypterne Elias, Jeremias, Jesaja, Samuel og Daniel, slik at det inkludert Porfyrios og Theodulus var i alt elleve martyrer. Men den hellige Julian, en ung katekumen som tilfeldigvis var til stede, meldte seg frivillig for bødlene for å få antallet martyrer opp i tolv. Deres lik ble kastet ut til føde for villdyrene, men de ble berget under stor risiko av den kristne menigheten og gitt en anstendig begravelse.

Den malende skildringen av deres martyrium finnes i boken «Martyrer i Palestina» (De martyribus Palestinae) av Eusebius av Caesarea. Eusebius beskriver Pamfilus som «den største heder for Kirken i Caesarea, sin tids mest lysende martyr for filosofisk visdom og alle dyder», og han beundret ham så høyt at han etter martyrens død kalte seg selv Eusebius Pamphili, «Pamfilus' Eusebius». Han skrev en biografi om Pamfilus i tre bind, og Hieronymus kjente dette verket, men det er senere forsvunnet.

Pamfilus og hans ledsagere har tradisjonelt hatt minnedag 1. juni, men i det nye Martyrologium Romanum (2001) står de under dødsdagen 16. februar sammen med de fem egyptiske martyrene. Pamfilius fremstilles oftest i filosofkappe og holder en bok, noen ganger holder han et sverd, en kniv eller en barberkniv.

av Webmaster publisert 08.04.2004, sist endret 28.11.2015 - 02:51