Den hellige Placidus av Messina og 36 ledsagere (d. 541)

Den hellige Placidus (it: Placido) (ca 510-41) ble som syvåring betrodd av foreldrene til den hellige Benedikt og levde sammen med ham som munk i Subiaco. Etter sin død i 541 (?) ble han æret som en hellig munk. Men på 1200-tallet vokste det frem en legende uten rot i virkeligheten. Peter Diakon på Monte Cassino forteller denne legenden i benediktinernes gamle martyrologium:

Placidus var sønn av den rike romerske patrisieren Tertellus, som ga den hellige Benedikt av Nursia jorden til klosteret på Monte Cassino. Til bygningsarbeidet fikk han hjelp av Placidus, som ble sendt til Benedikt som syvåring. Siden ble han munk i klosteret. Da hans far ga Benedikt en eiendom på Sicilia for å bygge et kloster der, sendte Benedikt ham for å lede arbeidet. Der bygde han i årene 534-38 kloster og kirke viet til Døperen Johannes ved stranden ikke langt fra Messina.

Men etter noen år ble klosteret rundt 541 overfalt av barbarer, som kalles sarasenske pirater fra Spania, men det er uvisst om det var snakk om sjørøvere eller sarasenere eller gotere. Deres anfører kalles Manucha eller Manuca. Angriperne satte klosteret i brann og alle munkene ble drept. Det benediktinske martyrologiet forteller at Placidus led martyrdøden sammen med sine hellige tre søsken Eutychius, Victorinus og Flavia, som akkurat da var på besøk hos sin bror, samt de hellige Donatus, Firmatus og Faustus og tretti andre. Martyrium Romanum skriver at Firmatus og Faustus var i de tre søsknenes følge.

Placidus ble pint og fikk tungen oppskåret, men like fullt talte han oppmuntrende til sine lidelsesfeller og bebreidet de brutale bødlene, som til slutt druknet dem alle på havnen i Messina. Legenden legger til at torturen som forsøkte å bringe dem til frafall, varte i syv dager. Senere ble klosteret overfalt igjen i 669 og 889 og ødelagt.

I virkeligheten døde martyrene i Messina lenge før Placidus ble født og lenge før sarasenerne (maurerne) kom til Spania. Men denne fantasien ble «bekreftet» ved funnet av et gavebrev, som ble sagt å være fra Placidus’ far Tertellus til Benedikt og gir ham land på Sicilia. Det er i dag allment akseptert at dette dokumentet var et falskneri.

Den første gjenfinningen av martyrenes levninger skal ha funnet sted allerede i 1276. Deres levninger ble gjenfunnet ved en ombygging av kirken i 1559. Pave Sixtus V (1585-90) tillot i 1588 feiringen av en fest den 5. oktober til ære for gjenfinningen av deres relikvier. Denne festen ble særlig utbredt blant benediktinerne. De gjorde Placidus til skytshelgen for noviser, som på hans festdag fikk liturgiske funksjoner som ellers var forbeholdt munkene. I 1915 forslo den benediktinske liturgikommisjonen å sløyfe festen og feire den unge munken Placidus sammen med Maurus, men dette ble avvist. Men neste revisjon rundt førti år senere la festen for de hellige Placidus og Maurus til 5. oktober. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres minnedag henvist til lokale eller spesielle kalendere. Avbildninger viser Placidus’ og hans ledsageres martyrium (halshogging eller stikking).

Kilder: zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. april 2014