Den hellige Poemen av Sketis ( -~450)

Den hellige Poemen (Poemon) ble født i Egypt på 300-tallet. Hans navn betyr «hyrde» og gjengis ofte i sin latinske form, «Pastor». Han var en av de mest kjente av ørkenfedrene i Egypt og trakk seg tilbake til ørkenen i Sketis (Wadi Natrun) sammen med en eldre og flere yngre brødre. I 408 drev angrep fra berberne dem bort fra deres første oppholdssted, og de tok tilflukt i ruinene etter et hedensk tempel i Terenuth (Terenuthis). Anubis, den eldste, og Poemen styrte kommuniteten etter tur. Av de tolv nattetimene ble fire brukt til arbeid, fire til å synge officiet og fire til søvn. Om dagen arbeidet de til klokken 12, leste til klokken 15 og deretter gikk de for å samle ved, mat og andre nødvendigheter.

Det ble sagt at Poemen ofte gikk i flere dager, noen ganger opptil en uke, uten å spise, men han rådet andre til å faste moderat og å ta til seg nok næring hver dag. Han sa at ingen munk skulle drikke vin eller med vilje tilfredsstille sansene på noen måte. Poemen fryktet den minste anledning som kunne avbryte hans ensomhet, og ved en anledning nektet han å møte sin egen mor. Det ble sagt at han ga avkall på gleden ved et møte da slik at de kunne nyte det mer i livet etter dette.

Poemen huskes hovedsakelig for sine fyndige, nesten ordspråksaktige utsagn, slike som: «Taushet er ingen dyd når nestekjærligheten krever tale». Nesten ¼ av de tusen utsagnene i Apophthegmata Patrum («Fedrenes utsagn») er av ham. Han oppmuntret også til hyppig kommunion. Da Anubis døde, tok Poemen full kontroll over kommuniteten som abbed. Han vendte tilbake fra Terenuth til Sketis, men angripere drev ham tilbake igjen. De bysantinske liturgiske bøkene kaller ham «universets lampe og munkenes modell».

Han var til stede da den hellige Arsenius døde. Han døde selv kort etter, ca 450. Hans minnedag er 27. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum.