Den salige Peter Renatus Rogue (1758-1796)

Den salige Peter Renatus (Pierre-René) Rogue ble født den 11. juni 1758 i Vannes i Bretagne i Frankrike. Hans far døde da han var bare tre år, og han ble oppdratt av sin mor, som arbeidet for å forsørge familien og for å ta vare på sin sønns sviktende helse. Peter begynte på seminaret i 1776 og ble presteviet i hjembyen i 1782. Etter fire år som kapellan søkte han om å bli opptatt i Misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis - CM), som oftest kalles Lasarister eller Vincentinere etter grunnleggeren, den hellige Vincent de Paul. De tok ham opp i Paris i oktober 1786. Hans novisiat der ble avbrutt da han ble kalt tilbake til seminaret i Vannes for å overta stillingene som rektor og professor i teologi der.

I 1789 brøt Den franske revolusjon ut. For bakgrunn og forløp, se Martyrer fra Den franske Revolusjon. I begynnelsen fikk den knapt noen innvirkning på livet i seminaret, men fra 1791 ble alle prestene pålagt å avlegge troskapsed til staten som anerkjente Sivilforfatningen. De fleste prester nektet å avlegge eden. Et år senere ble lederne av seminaret utvist, og alle forlot byen unntatt Peter, som ble igjen for å tjenestegjøre for sognebarna i Méné. I august 1792 måtte alle prestene som ikke hadde avlagt eden, forlate landet eller gå i dekning. Peter foretrakk det siste alternativet, vel vitende om hva hans hemmelige prestetjeneste kunne føre til.

Etter Robespierres fall ble det erklært et amnesti. Peter kom frem fra sitt skjulested, meldte seg for myndighetene i juni 1795 og forpliktet seg til å overholde freden. I noen måneder kunne han gjøre prestetjeneste åpent, men i oktober samme år ble den gamle lovgivningen igjen innført med full styrke. Julaften 1795 brakte Peter sakramentet til en døende da han merket at han ble forfulgt av to velkjente revolusjonære. Han ba sin veiviser om å forlate ham, og han fortsatte å gå. Mennene grep ham og tok ham med til stedet hvor distriktsforsamlingen var samlet.

Tilfangetakelsen ble ikke hilst med entusiasme, for Peter var alt for godt kjent og aktet av folk i byen. Medlemmene av forsamlingen erklærte at de ikke var kompetente til å arrestere ham, og mens de to mennene fortsatte til politiet, anbefalte medlemmene at han flyktet. Peter var redd for at de kom til å måtte lide for dette senere, så han avslo. Han konsumerte sakramentet og gjorde ingen motstand da han ble ført bort. Hans venner prøvde å få ham løslatt, men han mente at hvis han ble satt fri, ville det bli satt i gang videre undersøkelser, og flere arrestasjoner ville følge.

Ved hans rettssak, hvor hans mor var til stede, svarte han kort og konsist på spørsmålene han fikk: Ja, han hadde nektet å avlegge eden, han hadde aldri forlatt Vannes, men han nektet å avsløre navnene på dem som hadde huset ham. Siden han klart hadde overtrådt loven, hadde ikke dommeren noe annet valg enn å dømme ham til døden. Han tilbrakte natten med å skrive til sine venner og oppmuntre en prest som satt fengslet sammen med ham og skalv av redsel ved tanke på den fryktelige døden som ventet dem.

De to ble henrettet med giljotinen i Morbihan dagen etter, den 3. mars 1796. Hans grav, som ble gjort klar av hans mor, ble et valfartsmål, og det ble sagt at det skjedde mange mirakler der. Han ble saligkåret som martyr den 10. mai 1934 av pave Pius XI (1922-39). Hans minnedag er dødsdagen 3. mars, men 1. mars nevnes også. Hans relikvier hviler nå i katedralen i Vannes.