Den salige Placida Viel (1815-1877)

Den salige Placida (fr: Placide) ble født som Victoire Eulalie Jacqueline Viel den 26. september 1815 på en gård i landsbyen Val-Vacher ved Quettehou i Normandie i Frankrike. Hun var den åttende av familiens elleve barn. Familien hadde en gang vært velstående byborgere i Quettehou, men var blitt redusert til status av små landeiere. Eulalia, som hun ble kalt til daglig, gikk på en slags jenteskole i Quettehou fra hun var fem til hun var tolv år gammel, og deretter tok hun sytimer i et år. Hennes utdannelse var derfor minimal, men hennes fromhet førte til at hun begynte med katekismetimer i sognet. Som 18-åring var hun en høy og varmhjertet jente, men svært sjenert.

Hennes fars kusine, sr. Marie Viel, som alltid noe upresist kalles hennes tante, hadde vært elev av den hellige Maria Magdalena Postel og senere en av hennes første ledsagere. Maria Magdalena hadde grunnlagt kongregasjonen «Søstre av kristne skoler av Barmhjertigheten» eller skolesøstrenes kongregasjon i 1807. Marie Viel var kjellermester i Postels lille kommunitet. Hun inviterte sin unge slektning til å besøke gruppen, kanskje med tanke på å rekruttere henne, som nylig var installert i Saint-Sauveur-le-Vicomte. Eulalia ble umiddelbart dypt tiltrukket av grunnleggersken og ønsket straks å dele det svært fattige, men åpenbart lykkelige livet i kommuniteten. Det plutselige i denne utviklingen skadet hennes forhold til sin eldste bror Mikael, som hun allerede hadde avtalt å bosette seg sammen med, men hun forlot hjemmet i mai 1833. Avskjeden med faren var tyngre enn noe annet.

Saint-Sauveur-le-Vicomte hadde i sin tid vært et stort benediktinerkloster, men var gradvis minsket gjennom systemet med abbeder in commendam, de fleste av dem utplyndret dets inntekter, som hovedsakelig skulle gå til å støtte den monastiske kommuniteten. Den franske revolusjon fullførte forfallet i huset, som hadde eksistert siden 900-tallet. Klosterets land ble solgt, og ruinen av klosterkirken ble behandlet som en mulig inntekstkilde hvis og når noe av steinen kunne selges med fortjeneste.

Etter noen år med usikker flytting rundt om i regionen kjøpte Maria Magdalena Postel ruinene i 1832 for å huse sin unge kommunitet, med den intensjonen å restaurere klosterkirken tilbake til sin gamle prakt. Ved sin ankomst i 1833 fant Eulalia en kommunitet på 14 søstre og 9 noviser, som levde i direkte fattigdom. Hun fant også en helgen, som da var nesten åtti år, og hennes religiøse kvaliteter, ideer, aspirasjoner og totale ånd skulle hun absorbere som en svamp suger til seg vann.

Postulanten startet på sitt nye liv med entusiasme, og gikk til og med ut over det som var fornuftig. Hun bedømte at korrespondansen med faren var en kilde til distraksjon, så hun ba ham om ikke å skrive til henne mer, bortsatt fra i nødsfall, og dette gikk han med på. Hun ble ikledd drakten som novise i ruinene av klosterkirken i 1835 sammen med ti andre og fikk ordensnavnet Soeur Placide. Deretter arbeidet hun som assistent for kokken. Hun avla sine løfter i 1838, og deretter ble hun raskt utnevnt til nye jobber. Først sendte grunnleggersken henne tilbake til skolen for å ta igjen noe utdannelse. Det toårige kurset ble fullført på tre måneder, og deretter underviste hun på internatskolen og ble utnevnt til novisemester og rådgiver.

Sr. Marie forsto at grunnleggersken målbevisst gikk inn for å forme denne unge kvinnen til det høyeste ansvar, og hennes egne anstrengelser for å trene opp den unge slektningen i religiøs observans, ble omgjort til et tydelig fiendskap. Det ga seg utslag i en evig påpeking av feil, men mer konkret i et forsøk på å få henne overført til et annet kloster. Men grunnleggersken sto fat og utnevnte Placida som assisterende generalsuperior i 1841, 26 år gammel, og ga henne ansvaret for å etablere en ny grunnleggelse.

Mens sr. Maries sjalusi er lett å forstå, er den logikken som lå bak grunnleggerskens avgjørelse, mindre åpenbar. Men ved en anledning snakket den kirkelige superioren for kongregasjonen med grunnleggersken og ga uttrykk for sin uro for fremtiden. Hun svarte ikke straks, men så gikk sr. Placida forbi og Moder Maria Magdalena sa til ham: «Det er den tyveårige søsteren der som kommer til å etterfølge meg. Gud kommer til å fortelle henne hva hun skal gjøre». Deretter ga hun den unge sr. Placida oppdraget å reise til Paris for der å tigge sammen de pengene som trengtes for å restaurere kirken. Hun gikk til dronningen og de relevante departementene for å be om penger, og resten gikk hun fra dør til dør og tigde sammen. Dette oppdraget utførte hun de neste fire årene, dag inn og dag ut, i en ånd av lydighet, og aksepterte avvisning, utslitthet og uendelig ensomhet.

I mai 1846 ble hun kalt tilbake til Saint-Sauveur-le-Vicomte, ettersom grunnleggersken var blitt syk. Moder Maria Magdalena Postel døde den 16. juli 1846, 90 år gammel. Generalkapitlet for å velge hennes etterfølger fant sted i september samme år, og alle unntatt to stemte på sr. Placida. Hun ble svært rystet og ba på sine knær om å slippe, men den kirkelige superioren var fast. Sr. Marie på sin side følte at hun selv burde ha blitt valgt, og denne oppfatningen ble delt av kapellanen. Deretter fulgte en merkelig periode. Sr. Placida la frem for kapitlet hennes behov for å fortsette oppgaven som var pålagt henne av grunnleggersken om å samle inn penger for restaurering av klosterkirken. Derfor foreslo hun at hennes overtakelse av embetet ble utsatt i ett år mens hun fortsatte å samle inn penger, selv om hun reserverte noen funksjoner for seg selv i mellomtiden.

Kapitlet gikk med på dette og utnevnte sr. Marie til å ta ansvaret for den daglige driften av huset. Denne situasjonen varte i ti år. Generalsuperioren utvidet hennes tiggerreiser til provinsen, og disse gjennomførte hun til fots og sov ofte under åpen himmel eller der hvor hun tilfeldigvis var når mørket falt på. Imidlertid var det huset i Paris som hun hadde startet i 1844, hennes favorittilfluktssted når hun ikke var i provinsen. Hun korresponderte med medlemmene av kommuniteten og sørget for tildelingen av jobber. Hennes korte opphold i moderhuset var svært smertefulle. Sr. Marie hadde overtatt superiorens rom, mens Moder Placida ble henvist til et lekk loft. Hun ydmyket den unge superioren foran kommuniteten, ga henne ordrer, åpnet hennes post og tok beslutninger sammen med kapellanen og deretter informerte superioren om hva hun skulle gjøre.

Hvorfor ble dette tillatt? Var det en fraskrivning av ansvar fra Moder Placida? Skulle hun ikke ha handlet noe mer kraftfullt overfor sr. Marie? I lengden førte hennes langvarige lidelser til resultater. Å ha tvunget sr. Marie til en motvillig underkastelse ville ha resultert i en polarisering i den ennå skjøre kongregasjonen, noe Moder Placida instinktivt visste at måtte unngås for enhver pris. I stedet forble kommuniteten samlet rundt henne. Kort etter vigslingen av klosterkirken, som Moder Maria Magdalena hadde forutsagt, døde sr. Marie.

Moder Placida ledet sitt institutt i 30 år. Det var en tid med stor ekspansjon, og barnehjem, sykepleieskoler, verksteder og gratis folkeskoler ble bygd. 36 skoler ble åpnet bare i Normandie. Hennes ambisjon var å gjøre det samme for jenter som den hellige Johannes Baptist de la Salle hadde gjort for gutter. Hun så kongregasjonen ekspandere for å møte disse mange behovene, fra 37 til 105 klostre, noen dem utenfor Frankrikes grenser, og fra 150 nonner til over tusen. Denne ekspansjonen hadde blitt forutsagt av grunnleggersken, men valget av Moder Placida var ikke gjort på grunn av styrken i hennes organisatoriske dyktighet. Det hun så i den unge kvinnen, var total trofasthet mot kongregasjonens mål, inspirert av en kjærlighet til Gud og nesten som skulle nå heroiske dimensjoner.

Moder Placidas liv var fullt av enkelhet på alle måter, uten store åndelige prøvelser eller mystiske gaver. Hun tilskrev alltid ekspansjonen og konsolideringen av kongregasjonen til Maria Magdalena Postels forbønner, og hun tok initiativet til hennes saligkåringsprosess. I 1859 fikk hun pavelig godkjennelse av instituttet fra den salige pave Pius IX (1846-78). Hun grunnla i 1862 den tyske grenen av kongregasjonen, som siden 1948 har hatt navnet Heiligenstädter Schulschwestern.

Moder Placida var en kvinne med sjarm, godt humør og en stille tillit til Gud. Hun organiserte heroisk hjelpearbeid under den fransk-preussiske krigen i 1870, og hun gjorde ikke forskjell på soldatene fra de to krigførende sidene. Men denne innsatsen forkortet trolig livet hennes. Hun døde den 4. mars 1877 i Saint-Sauveur-le-Vicomte, 62 år gammel. Hun ble saligkåret den 6. mai 1951 av pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 4. mars.