Den hellige Romanus Bulgareren (~1325-~1375)

Den hellige Romanus Bulgareren ble født mellom 1325 og 1330 i byen Bdyn (nå Vidin) i det nordvestre Bulgaria, og i dåpen fikk han navnet Rajko eller Rwoko. Hans far var av gresk opprinnelse mens han mor var bulgarsk. Da tiden var moden, presset de ham til å gifte seg mot sin vilje, og da flyktet han til regionen Zagora i nåværende Nordøst-Bulgaria, nær den daværende hovedstaden Turnovo. Han gikk inn i klosteret for Madonna Hodigitria og ble akseptert som munk. Han tok da ordensnavnet Romanus, i tråd med skikken å velge et ordensnavn som begynte med samme bokstav som ens døpenavn.

Da Romanus hørte om ryet til mester Gregor av Sinai, som da underviste i regionen Paroria på grensen mellom Bulgaria og det bysantinske imperiet, følte han en sterk lengsel etter å slutte seg til ham, og sammen med en annen munk ved navn Hilarion dro han av sted og ble Gregors disippel og hjalp ham med å bygge et kloster. Hans mildhet og godhet gjorde at han fikk navnet Kaloromano - «gode Romanus». Etter eget ønske fikk han oppgaven å pleie de gamle og syke munkene.

Men tilstanden som hersket i regionen som et resultat av utbredte røverbander og tyrkiske invasjoner, tvang ham til å forlate Paroria og vende tilbake til Zagora. Han ble Hilarions tjener, selv om han var eldre og mer viderekommen i det monastiske liv. Bulgarerkongen Johannes Alexander skapte ro i Paroria, så Romanus og Hilarion ble i stand til å vende tilbake dit. De bygde seg celler og fikk selskap av en annen munk ved navn Gregor, som senere skulle skrive Romanus' biografi - en beretning full av ekstaser og en rikelig mengde med tårer.

Politisk uro tvang dem igjen tilbake til Zagora, mens gjeninnført politisk ro gjorde dem i stand til å vende tilbake nok en gang. Romanus bygde seg en celle høyt oppe i fjellene, og var på dette tidspunkt opptatt i den høyeste monastiske grad med tillatelse til å bære den «store drakten». Men han ble tvunget bort fra dette stedet også og dro til det sørlige Bulgaria. Til slutt fant han veien til Athosfjellet, hvor han bygde seg en celle nær lavraen St. Athanasius, og han tok sin fremtidige hagiograf Gregor med seg.

Romanus' periode på Athosfjellet var åndelig sett den rikeste i hans liv, men den var kombinert med betydelige fysiske prøvelser. Han ble veileder og åndelig mester for flere munker av ulike nasjonaliteter. Kapitler i Gregors biografi gir eksempler på hva slags instruksjon han ga disse disiplene, og det indikeres at han la en god del arbeid i å forberede sine leksjoner. Til slutt flyttet han til fjellets høyeste del og levde i absolutt avsondrethet.

Nederlaget til de kristne hærene under de serbiske fyrstene Johannes Uglesa og hans bror nær Adrianopolis i september 1371 fikk betydning for Athosfjellet, og av grunner som ikke er helt klare, forlot Romanus sin eneboerhytte og flyttet først til Valona i dagens Albania og deretter til klosteret i Ravanitza nær Beograd i Serbia. Han døde der kort etter, en 16. januar i enten 1373, 1374 eller 1375. Hans jordiske rester er bevart i dette klosteret og var, i det minste inntil de siste omveltningene, æret av både ortodokse og katolikker.

Gregor skrev sin biografi på gresk, men den ble allerede i hans levetid oversatt til bulgarsk. To kopier av den greske teksten er bevart sammen med senere fragmenter av den slaviske oversettelsen. Romanus er kjent for sin lærdom og sitt hellige liv.