Den hellige Rosa Filippina Duchesne (1769-1852)

Den hellige Rosa Filippina Duchesne (fr: Rose-Philippine) ble født den 29. august 1769 i Grenoble i Frankrike i en velstående, aristokratisk familie. Hennes far, Pierre-François Duchesne, var en fremtredende advokat og politiker, mens hennes mor, Rose-Euphrosine Périer, var datter av en suksessrik kjøpmann fra Dauphiné og en slektning av den senere franske presidenten Casimir Périer (1894-95). Rosa Filippina var oppkalt etter de hellige Rosa av Lima og apostelen Filip og ble døpt i kirken Saint-Louis. Hennes daglige navn var Filippina. Hun var den andre av seks barn, men hennes eldre søster døde som spedbarn. Hun vokste opp i en lykkelig atmosfære omgitt av en stor familie. Hun ble spesielt nært knyttet til sin kusine Joséphine Périer, som skulle bli hennes livslange venn og korrespondansepartner.

Filippinas sterke og myndige personlighet og hennes dype alvor viste seg tidlig. Til tross for velstanden hjemme var hun fullt klar over ulikhetene i livet og at andre ikke var så heldige. Faren hadde adoptert Voltaires lære, men moren var svært from og oppdro barna til gode kristne. Filippina fulgte ofte sin mor på besøk til fattige syke. Hennes skriftefar var en jesuitt som var tilknyttet kirken Saint-André og som hadde arbeidet i Louisiana, som da fortsatt var en fransk koloni. Han fortalte Filippina om arbeidet der og om indianerne, og det plantet en iver for misjon i utlandet og interesse for historie i den 8-årige jenta. Hun kjente også en sterk tiltrekning til klosterliv, hadde en hang til asketisk praktisk og ikke minst en dyp hengivenhet for Jesu hellige Hjerte og Det hellige sakrament. Hun fikk en utdannelse som var mer enn alminnelig god for en kvinne på den tiden. Hun gikk på skole hos Besøkelsesordenens søstre (salesianerinnene) i Sainte-Marie-d'en-Haut nær Grenoble. Der var hun svært interessert i geografi og studerte kart og fulgte misjonærenes reiser. En tid delte hun privatlærer med sin kusine.

Da hun var 17 år, så foreldrene allerede seg om etter en ektemann for henne, men da fortalte hun at hun hadde til hensikt å bli nonne. Etter innledende motstand tillot faren at hun som 18-åring i 1787 sluttet seg til salesianerinnene i Sainte-Marie-d'en-Haut. Men atten måneder senere nektet han å gi tillatelse til hennes løfteavleggelse på grunn av det religiøse klimaet i et land som nå var i revolusjonens grep. I begynnelsen av 1791 måtte kommuniteten oppløses i likhet med alle andre, og søstrene ble utvist fra Grenoble. Filippina reiste hjem, og hun fulgte familien til deres landsted i Grannes, hvor det var mindre risiko for angrep. Under revolusjonsårene viet hun seg til barmhjertig arbeid for de syke og for dem som satt fengslet for sin tros skyld, men særlig for religionsundervisning for barn. Hun ga også tilflukt til forfulgte prester og brakte kommunion til fanger. Men hele tiden håpet hun at kommuniteten kunne samles igjen.

I 1801 undertegnet Vatikanet og pave Pius VII (1800-23) et konkordat med Napoleon. Dette gjorde slutt på en ti år lang konflikt mellom Kirken og revolusjonen, og det gjeninnførte katolisismen som den etablerte Kirken i Frankrike. Filippina kjøpte nå de tidligere klosterbygningene i Sainte-Marie-d'en-Haut, som hadde vært brukt som fengsel under revolusjonen. Hun fikk det billig fordi det var blitt svært forfallent. Hun ville gjøre et forsøk på å gjenetablere ordenen, men dette mislyktes. Hun klarte å overtale en eller to av søstrene til å vende tilbake, men de var gamle og ikke i stand til å klare de store ofrene som ble krevd av dem for å gjenopplive klosteret, som i seg selv trengte betydelig reparasjon.

Filippina fortsatte å bo i huset, og fikk til slutt lov til å avlegge løfter sammen med to andre som medlemmer av det som kunne ha blitt en ny kongregasjon, «Døtre av Troens utbredelse». Men det skulle aldri bli noe av denne kongregasjonen. Innen 21. august 1802, festen for Besøkelsesordenens grunnlegger, den hellige Johanna Fransiska de Chantal, var Filippina og en søster alene i klosteret. Nå aksepterte hun det uunngåelige.

Ved en tilfeldighet kom hun i kontakt med den bemerkelsesverdige p. Joseph Désiré Varin, som introduserte henne for den hellige Magdalena Sofie Barat, og i deres ideer gjengjente Filippina sin personlige vei. Hun tilbød bygningene og seg selv til den søsterkongregasjonen Moder Barat og p. Varin hadde grunnlagt i Amiens i 1800, Dames du Sacré-Coeur eller Selskapet av Det hellige Hjerte (Societas Religiosarum Sanctissimi Cordis Jesu - RSCJ).

Moder Barat ønsket forslaget velkommen, og den 31. desember 1804 ble Filippina og fire andre tatt opp som postulanter. Moder Barat ble i Grenoble i et helt år for å lede novisiatet for de fem postulantene. Mindre enn ett år senere, den 21. november 1805, avla Filippina og hennes ledsagere løftene. Moder Barat vendte tilbake til Paris og Amiens for å bygge sin grunnleggelse videre ut, og Filippina måtte overta ledelsen av pensjonatet Sacré-Coeur i Grenoble. Tidlig i 1806 fikk kommuniteten besøk av abbeden for La Trappe, Dom Augustin de Lestrange, som i 1803 hadde sendt de første cisterciensermunkene til Nord-Amerika. Dette var en tid hvor grensene fortsatt ble flyttet nord- og vestover i USA, og igjen ble Filippina minnet på sitt ønske om å bli misjonær, spesielt for indianerne. I 1803 hadde USA kjøpt Louisiana av Frankrike.

Moder Barat var enig i prinsippet, men hun mente at instituttet enda ikke hadde slått nok rot til å begynne med oversjøisk misjon. Filippina måtte vente i tolv år før det ble en realitet, og i mellomtiden grunnla hun i 1815 et kloster i Paris og ble innsatt som kongregasjonens generalsekretær ved Moder Barats side i Selskapets moderhus i Paris. Denne tiden brukte hun på å forberede seg åndelig, og hun tilegnet seg også noen av de administrative og praktiske evner hun ville trenge.

Sent i 1816 ble biskop Valentine Louis Du Bourg av Louisiana, som så etter søstre som kunne arbeide i bispedømmet, oppmuntret av moder Barats bror Ludvig til å tenke på Filippina. Da saken ble fremlagt for moder Barat, nølte hun, men til slutt ble hun vunnet for tanken. Det så imidlertid mørkt ut i 1817 da biskop Du Bourg vendte tilbake bare for å finne at hun hadde ombestemt seg, men til slutt, takket være Filippinas voldsomme entusiasme, ble det bestemt at fem Sacré-Coeur-søstre skulle reise til Louisiana for å innføre ordenen i landet. Den 49-årige Filippina ble superior for den lille kommuniteten. Den 8. februar 1818 forlot søstrene Paris, og den 21. mars seilte de fra Bordeaux med skipet Rebecca.

Sjøreisen var lang og anstrengende, og de nådde ikke New Orleans før den 29. mai 1818. Likevel stoppet de ikke for å hvile lenge, og den 12. juli seilte de opp Mississippi. Den 21. august kom de til St. Louis, en by med 6.000 innbyggere i det som nå er staten Missouri. Biskopen sendte dem til Saint Charles like ved, hvor han hadde funnet en liten tømmerhytte til dem ved elven Missouri. Der bodde det rundt 500 familier, og der startet de den første friskolen vest for Mississippi for nybyggernes døtre. Den hvite befolkningen, franske, engelske, kreoler og andre, var hovedsakelig katolikker, og mange av dem var tospråklige, men de var fattige og uvitende på andre områder. Skolen var ingen suksess, for foreldrene nølte med å sende barna til skole i denne avsidesliggende landsbyen.

Men søstrene hadde problemer med engelsk. Selv om de hadde lært språket helt siden det var bestemt at de skulle til Amerika, mestret de det knapt, og Filippina selv mestret det aldri, noe som skulle vise seg som en stor ulempe. Hun fant også at misjonærlivet, og særlig indianerne, var svært forskjellig fra hennes forestillinger. De var ikke «lærenemme og uskyldige ville» som Filippina hadde drømt om å undervise; tvert imot, «kvinnene er late og henfallen til drikk like mye som menn».

Det første året var hardt, og i slutten av 1819 flyttet søstrene i iskaldt vær fra St. Charles til en treetasjers murbygning i Florissant, nærmere St. Louis. Det første Filippina gjorde, var å reise en liten helligdom for den hellige Johannes Frans Regis (1597-1640), en fransk jesuittmisjonær som hun æret høyt, og til gjengjeld for noen tjenester hadde hun engang avlagt et løfte til ham om at hun alltid ville reise et oratorium eller alter til hans ære i alle klostre hun bodde i. Den større plassen ga Filippina ideen til å starte et novisiat. Biskop Dubourg var slett ikke sikker på at dette ville lyktes, på grunn av forskjellene mellom fransk og amerikansk mentalitet. Men en ung kvinne ved navn Maria Layton gikk inn som legsøster, og den 22. november 1820 ble hun den første amerikaner som mottok drakten til Selskapet av Det hellige Hjerte.

Oppmuntret av åpningen av novisiatet og fremgangen til skolen begynte Filippina å legge planer for fremtiden. Hun ble aldri helt forsonet med særheten i den amerikanske kulturen - et egalitært samfunn med innebygd slaveri - men hun modnet med årene, fikk et mer realistisk forhold til sine egne begrensninger, og hennes entusiasme syntes uendelig. Søstrene ble gradvis i stand til å utvide arbeidet. I 1821 ble et nytt hus åpnet i Grand Côteau i Louisiana, rundt 25 mil vest for New Orleans. Filippinas reise dit var et mareritt, trolig den verste i hennes liv. Det tok henne fire uker å nå Grand Côteau med elvebåt på Mississippi, og ni uker å komme tilbake. På reisen tilbake var hun på en båt hvor det brøt ut gulfeber. Etter å ha pleiet de rammede ble hun selv syk og måtte settes i land i Natchez. Der fant hun ikke annet losji enn sengen til en kvinne som selv nettopp var død av gulfeber.

Tilbake i Florissant ble Filippina omringet av problemer, særlig i forbindelse med skolen, som var truet av økonomiske vanskeligheter, og bakvaskelser fra fiendtlige utenforstående. Da alt så som mørkest ut og det bare var bare fem elever igjen, kom hjelpen i form av jesuitter fra Maryland, de første jesuittene i Missouri. Med deres oppmuntring åpnet Filippina nye hus i St. Michael's nær New Orleans i 1826 og i selve St. Louis i 1827, med et barnehjem. Året etter gjenåpnet hun huset i St. Charles. En av jesuittene sa senere at hun reddet jesuittmisjonen fra fiasko. Hun hjalp dem på alle måter hun kunne, og delte med dem de få ressursene som hennes egen kommunitet hadde. Moder Duchesne var en virkelig pioner og utførte sine oppgaver midt i grensestrøkenes anstrengelser og prøvelser. Hun måtte stanses fra å følge nybyggerne og gå løs på Rocky Mountains. Hun grunnla i alt syv hus i Amerika.

Til tross for alle disse tegnene på suksess gjorde de neste ti årenes anstrengelser, skuffelser og dårlige helse at Filippina kom i en tilstand av kronisk utmattelse, og hun ønsket at hun kunne trekke seg tilbake fra embetet som superior for Sacré-Coeur-søstrene i Amerika, som hun aldri hadde ønsket i utgangspunktet. Hun ønsket heller å være en aktiv misjonær. I 1821 fortalte hun til og med moder Barat at hun ville reise til Peru. Hennes ønske om å trekke seg tilbake ble endelig innvilget i 1840, ikke av moder Barat, men av moder Elisabeth Galitzin, kongregasjonens visegeneral, en myndig kvinne, ikke ulik Filippina som yngre. Ved å akseptere den 71-årige Filippinas avskjedssøknad uten innvendinger under en visitasjon av de amerikanske husene, klarte hun å gi henne inntrykk av at hun på en eller annen måte hadde sviktet det ansvar som var lagt på henne. Den smerten dette ga henne kan ikke overdrives, på bakgrunn av alt hun hadde tålt så villig i ensomhet, borte fra sine nære venner mens hun slet med et nytt språk og en ny kultur.

Men som alltid var Filippina realist, og hun reiste for å bo i huset i New Orleans som vanlig nonne og prøvde å legge fortiden bak seg. I 1841 kunne moder Filippina endelig realisere sin egen drøm om å være misjonær blant de innfødte indianerne. Etter anmodning fra jesuittpateren Peter de Smet (1801-73) dro hun sammen med tre andre søstre til Potawatomi-indianerne i Sugar Creek i Kansas for å grunnlegge en skole for indianske jenter. Selv om hun var ute av stand til å mestre språket, utøvet hun likevel en enorm innflytelse gjennom sin praktisering av bønn. Indianerne kalte henne snart Quah kah ka num ad, «Kvinnen som alltid ber» og elsket og respekterte henne.

Men det harde livet ble for mye for hennes sviktende helse, så allerede etter ett år i misjonen ble Moder Duchesne kalt tilbake til St. Charles av sine overordnede. Hun dro uten å klage, men betraktet seg som en fiasko. De siste ti årene av sitt liv tilbrakte hun i St. Charles i ekstrem personlig fattigdom, det meste av tiden i bønn foran Det hellige sakrament.

Dessverre ble hennes siste år preget av kontroverser. Det ble bestemt å stenge huset i St. Charles, som hadde vært kongregasjonens første grunnleggelse i Amerika. Moder Duchesne kjempet energisk for at det skulle holdes åpent, og etter hvert lyktes hun. Men hun var mindre suksessrik med huset i Florissant, og det ble stengt for å konsentrere ressursene til huset i selve St. Louis. Hele tiden i Amerika hadde hun brevvekslet med moder Barat, men fra 1843, to år etter at hun vendte tilbake til St. Charles, ble hennes brev ubesvart. I virkeligheten hadde de aldri nådd moder Barat - de ble konfiskert, ukjent for Filippina, av en av hennes overordnede.

Filippina følte seg allerede ansvarlig for ulykkene, fordi hun ikke klarte å holde sitt løfte til St. Johannes Frans Regis, siden moder Galitzin under sin visitasjon hadde fjernet bildet av ham og erstattet det med et av Jesu Hjerte. For henne var denne tausheten fra moder Barat en kilde til enorm smerte. Magdalena Sofie Barat selv var forvirret av mangelen på brev, og hun sendte Filippinas niese, som hadde sluttet seg til kongregasjonen, for å finne ut grunnen, og hun hadde også med et brev. Deretter ble kommunikasjonen mellom de to gamle vennene lykkelig gjenopptatt.

Filippina døde fredfullt den 18. november 1852 i St. Charles i Missouri, 83 år gammel. Hun ble gravlagt i klosterhagen i St. Charles, og i hennes begravelse deltok et stort antall beundrere, både ordensfolk og legfolk, inkludert mange protestanter. Få år etter hadde superioren bygd et kapell og ville overføre grunnleggerskens legeme dit. Hun var gravlagt i en trekiste i fuktig jord, så alle ventet at bare skjelettet var igjen. Men hennes legeme viste seg å være fullstendig bevart. Ansiktet var så uforandret at det straks ble fotografert for å bevare minnet om dette tegnet på guddommelig beskyttelse.

Hennes legeme ble oppbevart i klosterkapellet inntil det ble overført til kapellet i Akademiet for Jesu hellige Hjerte. Der finnes fortsatt hennes relikvier i et beskjedent skrin, men nå er bare skjelettet tilbake. Det ble aldri noe av planen om å bygge en større kirke til hennes ære, noe som trolig er like godt, for som en av hennes biografer påpeker: Hun ville ikke ha ønsket oppmerksomheten og ville ha beklaget utgiftene. Hennes navn er det første som ble innskrevet i The Pioneer Roll of Fame i Jefferson Memorial Building i St. Louis i Missouri. Biografiene understreker hennes pågangsmot, fromhet og kjærlighet for indianerne. En samtidig sa om henne: «Hun var Selskapets St. Frans av Assisi. Alt i og om henne bar stemplet av et korsfestet liv».

Pave Pius XI (1922-39) anerkjente hennes «heroiske dyder», noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret den 12. mai 1940 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 3. juli 1988 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hennes minnedag er den 18. november, og markeres særlig i USA og i kongregasjonen. Noen steder feires hennes minnedag 17. november.