Den hellige Rigobert av Reims (d. ~745)

Skytshelgen mot tannverk

Den hellige Rigobert (Gobert, også kalt Robert; lat: Rigobertus, Robertus) ble født en gang på slutten av 600-tallet i Ribemont sørøst for Saint-Quentin og nord for Reims, i det nåværende departementet Aisne i Picardie i Nord-Frankrike (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie). Det var landet til de ripuariske frankerne som senere ble hertugdømmet Juliers (ty: Jülich) i det nåværende Tyskland. Han var sønn av Konstantin fra en gammel ripuarisk familie, den første herre (châtelain) av Ribemont og Francigena av huset Portian, men vi kjenner ikke hans mors navn, bare at hun var franker fra territoriet Porçain ved munningen av elven Somme.

Da foreldrene la merke til at deres sønn hadde en sterk tilbøyelighet til fromhet, sendte de ham til klosteret Orbais i dagens departement Marne i regionen Champagne-Ardenne i nordøst-Frankrike (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine), som var grunnlagt i 680 av deres nevø, den hellige biskop Regulus av Reims. Der fikk Rigobert sin første utdannelse i klosterskolen.

Det var i dette akademiet han lærte de helliges vitenskap, og han ble formet til utøvelse av de mest heroiske dyder. Da han nådde den foreskrevne alder, avla han selv løftene som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Orbais. Han observerte den hellige Benedikts regel så nøyaktig at han, som fortsatt var veldig ung, kunne være et eksempel selv for eldre munker. Han ba uavlatelig og snakket aldri unødvendig, og han kombinerte en ekstraordinær klokskap og visdom med stor godhet, slik at han lett vant hjertet til dem han samtalte med. Disse gode kvalitetene førte til at han ble betrodd stadig større oppgaver, og han overtok til slutt ledelsen for klosteret Orbais som abbed, et embete han beholdt til 695.

Han sto hushovmesteren Pipin av Herstal svært nær, og under hans beskyttelse gjorde den unge klerikeren raskt karriere. Pipin var hushovmester i Austrasia fra 680 og av Neustria og Burgund fra 687 til sin død i 714. Rigobert døpte Pipins utenomekteskapelige sønn med sin konkubine Alpaida, Karl Martell (689-741), den senere så mektige frankiske hushovmesteren (major domus) (716-41), frankernes egentlige hersker (andre kilder sier at han var Karl Martells gudfar ved dåpen).

I 695 ble Rigobert utnevnt til den 27. biskop av Reims i det nåværende departementet Marne etter den hellige Regulus (673-89; d. 695), som var hans fetter. I kraft av sitt embete som biskop av Reims salvet han kongene Dagobert III (711-15) i 711 og Kilperik II av Austrasia (715-17; 720-21) og Neustria (715-21) i 715. Gjennom kloke forordninger og streng rettferdighet brakte han bispedømmet i svært god stand.

Pipin av Herstal styrte frankerriket som hushovmester i palasset i regjeringstiden til Klodvig IV (691-95), Kildebert III (695-711) og Dagobert III (711-15), som alle var konger over hele frankerriket. Han var en nær venn av biskopen. En dag kom han til et hus på landet i landsbyen Gernicourt nær Reims, for å gå på jakt. Med sin vanlige høflighet sendte Rigobert ham noen forfriskninger, og han kom for å hilse på biskopen.

Pipin, som ønsket å gjengjelde denne sjenerøsiteten med en betydelig donasjon, så han ba biskopen innstendig om å fortelle ham hva han ønsket for seg selv og for sin kirke, og forsikret ham om at det ville være et mest betydningsfulle bevis på vennskap han kunne gi ham. For å tilfredsstille hertugen spurte biskopen om det huset hvor han da var, som ikke var av stor verdi, men helt etter hans smak. Pipin ga ham huset og sa at i tillegg til dette ga han ham så mye land som han kunne gå rundt under sin ettermiddagshvile. Biskopen aksepterte gaven og trakk umiddelbart opp grensene ved å vandre rundt dette huset. Alle så snart at biskopen ved å be om dette stedet, ikke hadde noen intensjon om å bli rik, for så snart han ble eier av eiendommen, ga han den til sin kirke for å være en del av mense épiscopale, som er den andelen av et bispedømmes eiendeler og inntekter som bruks til biskopens underhold.

Men hans viktigste program var å reformere presteskapet. For dette formålet gjenetablerte han sine forgjengeres regler når det gjaldt presteskapets disiplin, og han restaurerte kapittelet i katedralen, et av de best ordnede som da var i frankerriket. Ettersom de fleste inntektene for dette kapitlet var gått tapt, så han gjorde mye for å erstatte dem, slik at kannikene hadde tilstrekkelig inntekt for sitt levebrød. Han mente at deres fattigdom var blitt brukt mest som et påskudd for å forsømme sine liturgiske plikter. Han kjøpte flere områder med sine egne penger og gjorde noen svært nyttige investeringer i deres favør. Han tildelte dem kirken Saint-Hilaire som deres begravelseskirke og etablerte et felles skattkammer for dem og skaffet dem tjenere for å sørge for alle deres behov, og med en gode økonomi kunne de ha alt de trengte uten å forlate sitt kloster.

Lite er ellers kjent om Rigoberts tid som biskop, men som biskop skal han ha bodd i et rom over byporten. Når han var i sitt rom, pleide han å be ved et vindu med utsikt til byens basilika Saint-Remi. Han ønsket å be ofte i en kirke som var nærmere, så han fikk gravd ut en passasje gjennom tårnet til en kirke som lå ved siden av byporten, og dermed fikk han en enkel tilgang via en stige.

En gang hadde han fått en levende gås for å ta med hjem og lage middag av. Rigobert la fuglen i armene på en tjenestegutt som fulgte ham. Langs veien, mens Rigobert resiterte en tidebønn, slet fuglen seg løs og fløy bort. Gutten sørget dypt over dette uhellet, men Rigobert trøstet ham og formante ham til å stole på Gud. Da Rigobert gjenopptok sine bønner, fløy gåsa tilbake til dem. Deretter beholdt biskopen fuglen som kjæledyr. Gåsa pleide å gå sammen med ham til kirken, hvor den tålmodig ventet utenfor mens Rigobert feiret messe ved et alter viet til Jomfru Maria.

Rigoberts iver for den timelige delen av Guds hus var ingenting i forhold til den han hadde for den åndelige delen. Han var en annen Paulus, som i sin omfattende nestekjærlighet hadde omsorg for alle troende. Han var alt for dem alle, og denne atferden ble beundret av alle, og det var en av de viktigste grunnene til at Pipin ble så sterkt overbevist som denne store mannens ekstraordinære fortjeneste. Han ville at hans sønn Karl Martell skulle bli Guds barn gjennom hans tjeneste og han betrodd sønnen til ham for utdannelse, i håp om at han en dag ville lykkes å få den samme aktelse og hengivenhet for biskopen som han selv hadde. Men farens gode intensjoner ble ikke oppfylt av sønnen, og han som faren hadde æret, ble senere forfulgt av sønnen.

Hertug Pipin døde plutselig i høy alder (nesten åtti år gammel) den 16. desember 714 i Jupille i dagens Belgia. Det brøt deretter ut en maktkamp i hele frankerriket. Kong Kilperik ga stillingen som ansvarlig for palasset som hushovmester til en herre ved navn Raginfrid (fr: Rainfroy) på anmodning fra adelen i Neustria. Karl Martell, som hevdet å være sønn av Pipin av Herstal, væpnet seg kraftig for selv å overta embetet, som han mente å ha rett til etter sin far. I den avgjørende fasen nølte Rigobert med å stille seg på Karl Martells side og ønsket å holde seg nøytral. Han forble trofast mot kongen som sin legitime fyrste, og selv om han hadde svært store forpliktelser til Pipin, ettersom han hadde døpt og oppdratt hans sønn, foretrakk han å ta hensyn til sin samvittighet.

Da Karl Martell dukket opp ved porten til Reims under påskudd av å ville be sine bønner i kirken Notre-Dame, nektet Rigobert ham å komme inn og fortalte ham at siden han og hans hushovmester kjempet mot regjeringen i Austrasia, ville han ikke åpne byens porter for andre enn den som himmelen erklærte seier. Karl Martell ble så fornærmet at han bestemte seg for å bli kvitt den brysomme biskopen.

Maktkampen fikk sitt klimaks i slaget ved Vincy (nå Les Rues-des-Vignes) nær Cambrai i dagens departement Nord, som ble utkjempet den 21. mars 717 mellom Karl Martell og austrasierne på den ene siden og frankerkongen Kilperik II av Austrasia (715-17; 720-21) og Neustria (715-21) og hans hushovmester Ragenfrid av Neustria (715-18; d. 731) på den andre siden. Dette var det tredje slaget på rad hvor Karl Martell seiret, og han forfulgte den flyktende kongen og hans hushovmester til Paris.

Etter denne suksessen proklamerte Karl Martell Klotar IV til konge av Austrasia (717-20) i opposisjon til Kilperik II, og samtidig avsatte han Rigobert som biskop av Reims uten noen kirkelig dom, og ved sin egen autoritet utnevnte han er erstatter. Til stor skandale for Kirken ga han bispesetet til en mann ved navn Milo (fr: Milon), som fortsatt bare hadde mottatt tonsuren og svært uverdig dette embetet. Denne Milo var sønn av den hellige erkebiskop Liutwin av Trier (697-713), som døde den 29. september 713, og han etterfulgte sin far som biskop av Trier (715-53) og av Reims (717-44) ved å påberope seg rett til suksesjon. Denne leiesoldaten av en hyrde søkte den kirkelige verdighet bare for de eiendommene som var knyttet til den. Han var en av Karl Martells favoritter og var biskop av Trier til 753, da han ble drept av et villsvin.

Rigobert ble forvist til Gascogne, en historisk provins som var blitt utskilt fra Aquitania. Der tilbrakte han den første delen av sitt eksil, mens han ventet på at stormen skulle legge seg, eller om hans forvisning skulle vare livet ut. Men senere dro han til Orbais ikke langt fra Reims, hvor han gjenopptok det monastiske liv. For Rigobert var det en stor smerte å se at hans folk måtte tåle en ulv i stedet for en sann hyrde, men bortsett fra det fant han stor glede i å være fritatt for en byrde som alltid hadde virket formidabel.

Etter at tronraneren Milo rundt år 732 hadde fått i oppdrag av Karl Martell å reise til Gascogne, oppsøkte han Rigobert og tilbød ham å returnere til Reims, hvor han lovet å gi ham bispedømmet tilbake, forutsatt at Rigobert avsto til ham de landeiendommene han hadde fått i arv. Den fromme biskopen lovte ham det først, men etter å ha returnert til Reims, fryktet han at avtalen ikke var kanonisk, selv om han hadde inngått den for å rette opp et urettferdig overgrep (han var redd for at dette kunne være simoni, det vil si kjøp og salg av embeter). Han fortalte Milo at han hadde gitt alle sine eiendommer til sin kirke og at han ikke kunne kvitte seg med dem til fordel for en annen. Inntrengerbiskopen ga ham derfor ikke sitt sete tilbake.

Det eneste Rigobert ba ham om, var et alter for Jomfru Maria i kirken Notre-Dame i Reims, så han kunne feire de hellige mysterier, og dette alene ville være nok for hans sjelefred og lykke. Milo, som brydde seg lite om det åndelige, innvilget straks dette ønsket, og biskopen dro for å bo på sin eiendom på landet i Gernicourt (Gerniaca curtis) ved elven Aisne i bispedømmet Soissons, nå i departementet Aisne i regionen Picardie i Nord-Frankrike (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie), som han hadde fått av Pipin av Herstal.

Der levde han fattig, ensom og hatet av statens ledelse, men svært respektert av sitt folk. Han besøkte ofte Den hellige jomfru i hennes hellige hus og betrodde sine problemer til henne, og han ba henne om den nåde å lide uten å klage helt til han døde. Derfra gikk han inn i kirkene Saint-Maurice og Saint-Remy og andre steder for andakt i byen, spesielt hvor det ble oppbevart relikvier av hellige martyrer.

En dag ba han på et sted som hadde to klokker som hadde blitt fjernet fra hans kirke. Da han kom dit, ble disse klokkene tause og kunne ikke lage noen lyd. Den forbausede sognepresten henvendte seg til Rigobert og spurte om hans navn og hva disse klokkenes stillhet kom av. Dette møtet forpliktet ham til å si til alle som var tilstede, at klokken tilhørte Saint-Pierre i Reims, og som bevis for sannheten i dette, begynte klokkene å ringe igjen.

Rigobert brukte dagen til disse fromhetsøvelsene før han om kvelden vendte tilbake til sin ensomhet, inntil vår Herre, som hadde renset ham gjennom en lang rekke prøvelser, trakk ham tilbake til verden for å krone hans tålmodighet. De ulike kildene er ikke enige om hvilket år han døde, en sier 773, andre 749 eller 745, men et større antall sier med større sannsynlighet at han døde den 4. januar 743. Bispelisten i Reims sier at han døde i 733.

Biskop Rigobert fikk en storslagen begravelse med store æresbevisninger. Alle prestene og folket i Reims var til stede i begravelsen, og hans levninger ble gravlagt i kirken Saint-Pierre i Gernicourt, som han han selv hadde grunnlagt, til høyre for høyalteret. Der skjedde det snart mange mirakler, som at tre halte ble helbredet, en blind kvinne gjenvant synet der og flere andre syke kom hjem med perfekt helse. Det ble flere ganger i løpet av natten sett et lys på hans grav, og det kunne samtidig høres konserter så praktfulle at det var lett å se at de ble utført av englene. En ordensmann som hadde en betennelse i kinnet, sendte et stearinlys for å brenne foran den hellige biskopens relikvier, og han ble umiddelbart frisk og fant seg selv i stand til å gå og vise sin respekt for den sterke legen. Han blir særlig påkalt mot tannverk.

Rigoberts levninger ble i 864 overført til Reims og kirken Saint-Thierry av erkebiskop Hinkmar (845-82). Etter ni år der ble de i 873 overført til katedralen Saint-Denis i Reims. Da denne kirken ble fjernet i 892, fikk erkebiskop Fulco (fr: Foulques) (882-900) relikviene brakt til kirken Notre-Dame. En periode hvilte de også i kirken i Neminches i Vermandois, men derfra lot erkebiskop Herivanus (fr: Hervé) (900-22) i 896 dem binge til den nye kirken Saint-Denis utenfor byen, hvor de ble oppbevart og æret helt frem til Den franske revolusjon. Deler av relikviene kom senere til Paris.

Rigoberts minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 4. januar:

Remis item in Néustria, sancti Rigobérti, epíscopi, qui, contra cánones a Cárolo Martéllo, duce Francórum, a sede expúlsus, vitam in humilitáte egit.

I Reims [også] i Neustria [i dagens Frankrike], den hellige Rigobert, biskop, som mot lovene ble drevet ut fra sitt sete av Karl Martell, frankernes hertug, og levde et liv i ydmykhet.

14. juni oppgis som en translasjonsfest – andre sier 17. juni, andre igjen 19. januar og 14. juni. En biografi som lovpriste hans dyder både som mann og som biskop, ble skrevet rundt 890 av en kannik i Reims.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, Butler 1866, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. mai 1998 – oppdatert: 11. januar 2016