Den hellige Ronan av Locronan (500-t)

Skytshelgen for Locronan i Finistère i Bretagne og nedskytshelgen for Quimper

Den hellige Ronan (Renan) levde på 600-tallet. Navnet Rónán er avledet av rón = sel og bæres av mange hellige i irsk tradisjon, inkludert ni i listen over homonyme helgener. Han ble født i Irland av hedenske foreldre, som skal ha blitt kristnet etter den hellige Patricks forkynnelse. Ronans far skal ha vært den hellige Berach. Ronan ble døpt som kristen sammen med familien og ble senere prest og biskop. Han krysset over fra Irland til Bretagne og gikk i land i Pays de Léon (bret: Bro Leon), den nordvestlige spissen av Bretagne og en av provinsene under L’Ancien régime, i det nåværende departementet Finistère. Der ble han først eremitt i skogen i dagens Saint-Renan. Rumon skal ha møtt den hellige Remigius av Reims (ca 437-533) i Reims.

Men en dag viste en engel seg for ham og beordret ham til å dra sørover og leve i Cornouaille for å redde sin sjel. Der bosatte han seg i nærheten av den nåværende byen Locronan, som også har hatt navnet Saint-René-du-Bois. Ronan var grunnlegger av Locronan og ga stedet sitt navn («Ronans sted») i departementet Finistère, rundt sytten kilometer nordvest for Quimper.

Han bodde en tid i Saint-René (forfransking av Saint-Ronan) i dagens kommune Hillion i departementet Côtes d’Armor, mellom Lamballe og Saint-Brieuc, hvor han døde, men hans levninger ble overført til Locronan, hvor hans grav fortsatt befinner seg. Hvis man skal dømme etter hans notis i kartulariet i klosteret Quimper, er han kjent for å ha blitt æret i Locronan minst siden 1030-tallet.

På et senere tidspunkt ble hans levninger overført til det nærliggende klosteret i Quimper, hvor skytshelgenen var den hellige Corentin. Dette må ha skjedd senest 1274, da klosteret produserte en inventarliste som nevnte helgenens legeme og hode blant klosterets skattede relikvier.

En gang på 1200-tallet ble det skrevet en latinsk biografi om Ronan, Vita Sancti Ronani, i Quimper for å gjøre den lokale kommuniteten kjent med helgenens opprinnelse og hans posthume betydning for byen gjennom de miraklene som skjedde ved hans relikvier.

Teksten begynner med å fortelle at Ronan var en velutdannet mann fra Irland, hvis gode arbeid som biskop hadde brakt ham stor berømmelse i hjemlandet (§ 1). Han lengtet imidlertid etter å ha en nærere kommunion med Gud, så da hans karriere i Irland var på det høyeste, valgte han frivillig eksil som i Første Mosebok 12,1: «Herren sa til Abram: ʽDra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg!’» Han brøt alle bånd til slekt og fedreland og reiste sjøveien til Bretagne. Etter å ha gått i land «i regionen Léon» fortsatte han sin reise sørover til kongeriket Cornouaille (lat: Cornubia) og bygde seg en eneboerhytte i det som skulle bli kjent som Locronan, nær skogene i Névez. Der viet han seg til bønn og en asketisk levemåte, og gjennom den trakk han snart til seg en mengde beundrere fra regionen (§ 2). På denne måten ble også kong Gradlon av Cornouaille klar over hans nærvær. Gradlon var en prominent skikkelse i bretonske legender (§ 3).

Mens Ronan bodde i nærheten av Locronan, så han en ulv dukke opp med en sau i munnen mens den ble jaget av en mann som gråt av smerte. Ronan forbarmet seg over ham og ba til Gud om å redde sauen. Umiddelbart befant sauen seg ved Ronans og eierens føtter. Denne lokale bonden gikk ofte for å treffe Ronan, som fortalte ham om Gud. Han beundret helgenen høyt og viste ham gjestfrihet.

Men Keban (Kében, Queban), bondens hustru, ble sjalu og tenkte ut en plan for å gi den hellige mannen et dårlig rykte (§ 4). For Gradlon ved hans hoff i Quimper anklaget hun åpent helgenen og sa at han var en trollmann som kunne forvandle seg til et villdyr, og at han i en ulvs skikkelse hadde fortært mange sauer og verst av alt, hennes eneste datter, som var fire-fem år gammel (§ 5). Ronan ble satt på prøve for å bevise sin hellighet. Han ble bundet til et tre og kongens to ville og sultne hunder ble sluppet løs på ham. Uanfektet gjorde Ronan korsets tegn over sitt hjerte, og straks flyktet hundene (§ 6).

Deretter fikk Ronan muligheten til å gjøre rede for forsvinningen til bondens datter. Han avslørte at Keban hadde stengt sin egen datter inne i et kott så trangt at hun hadde blitt kvalt til døde, og han anga den nøyaktige plasseringen (§ 7). Da jenta ble funnet død akkurat slik helgenen hadde fortalt, insisterte lokale innbyggere på at Keban måtte henrettes, enten ved å steines eller brennes på bålet. Men Ronan fikk forhindret dette, for han foretrakk å praktisere kristen menneskekjærlighet, så han brakte den døde jenta tilbake til livet (§ 8). Til tross for dette fortsatte helgenen å bli plaget av Kebans ondsinnethet, og derfor dro han derfra og til småkongeriket Domnonia i det nordvestre Bretagne, hvor han slo seg ned nær Hillion i departementet Côtes-d’Armor (§ 9). Han døde i sin celle (§ 10).

Den andre delen av teksten fokuserer på hendelser etter Ronans død, hans mirakler, økningen av hans kult og skjebnen til hans relikvier. Siden han døde utenfor Cornouaille, oppsto det en strid om hvor hans levninger skulle begraves. Hans ledsager hadde tenkt å beholde en av hans armer som en relikvie, så brutalt skar han den av. Men en urovekkende drøm fikk ham til å sette armen på plass igjen. Senere krevde fyrstene av Cornouaille, Rennes og Vannes alle den ære å gravlegge ham i deres egen provins.

Spørsmålet ble avgjort ved å plassere legemet på en kjerre som ble trukket av to unge ville okser, og det ble overlatt til dem å trekke den hvor de ville. Kongen av Cornouaille viste seg å være den eneste personen som var i stand til å løfte legemet og plassere det på en båre, noe som helbredet hans arm fra et gammelt sår. På veien møtte vognen Keban, som sto og vasket klær, og hun benyttet anledningen til å håne den hellige. Da åpnet jorden seg og slukte Keban i flammer og røyk på et sted som nå kalles La Tombe de Kében («Kebans grav»). De ville oksene som trakk kjerren, gikk deretter rett til helgenens celle i skogen i Névez, som var like i nærheten. Der ble levningene gravlagt, og den lille bosettingen Locronan vokste opp rundt gravstedet (§ 11). Det tilføyes at Keban brøt av hornet på en bøffel i begravelsesfølget som falt på toppen av fjellet, som dermed fikk navnet Plas-ar-Horn («hornets sted»).

Deretter gjorde teksten noen sprang i tid. Det sies for eksempel at etter en bølge av vikingangrep, ble det bygd et nytt kapell på stedet (§ 12). Uten å gi noen eksplisitt forklaring, forteller de siste kapitlene at helgenens relikvier på et tidspunkt med passende prakt ble overført til Quimper (lat: Confluentia). Nærværet av hans relikvier i byen og presteskapets kontroll over dem førte til en rekke mirakler. En mann sies å ha blitt kurert for sin stumhet etter å ha bedt ved alteret hvor helgenens relikvier var plassert. En annen ble befridd fra demonisk besettelse etter å ha tilbrakt en natt under helgenens skrin, og byen ble spart for å bli ødelagt av brann da presteskapet brukte relikviene til å avverge flammene (§ 12-15).

Selv om Ronan i Quimper bare var en «importert» helgen side ved side med den innfødte hellige Corentin, ga manifestasjonen av hans nærvær gjennom slike håndgripelige midler som hans relikvier, ham et fortrinn i hans favør. Kontrollen over Ronans relikvier og det skrevne ord ga presteskapet uttrykkelige redskaper for å forsvare og fremme helgenens kult. Corentin hadde derimot en sterk lokal kult, som ble lite forstyrret av mangelen på relikvier og var ikke avhengig av produksjonen av en skriftlig biografi for å overleve (selv om en ble skrevet).

Hagiografen Sabine Baring-Gould mener at hans relikvier ble brakt i sikkerhet til Britannia under vikingangrepene på kysten i 913 og 914. Tradisjonen sier at de ble brakt til Quimper og derfra til Ruan Lanihorne i Cornwall. I 960 grunnla jarl Ordgar av Devon sitt store kloster i Tavistock, i utkanten av Dartmoor. Han overførte Ronans relikvier inn i klosterkirken med mye pomp og prakt, og der ble de værende, og det skjedde mirakler ved dem i nesten 600 år, inntil oppløsningen av klostrene sent på 1530-tallet. Noen relikvier kan ha funnet veien tilbake til Bretagne på 1200-tallet, kanskje inkludert hodet.

Biografier om Ronan finnes hos p. Albert Le Grand OP (1599-1641) i Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636) og hos bollandistene. La Buhez sant Ronan («St Ronans liv») ble transkribert på nytt på bretonsk og fransk i Barzaz Breiz av Hersart de La Villemarqué i 1839. Den var basert på en mye eldre latinsk versjon fra det breviaret som ble trykt i Léon i 1516.

Tolv helgener ved navn Ronan blir æret som hellige i Irland. Han som har en kult i Bretagne, får noen ganger sitt navn deformert til Renan, Cronan og Regnan, og på bretonsk noen ganger Reun.

En statue fra 1600-tallet i sognekirken i Rochefort-en-Terre er opprinnelig av ham (under navnet Saint-René, en forfransking av Saint-Ronan) med alba, stola og korkåpe, selv om han deretter ble forvandlet til den hellige Maturin ved å få tilføyd en aspergil. Over Ronans grav i Locronan ble det i middelalderen bygd en kirke. I 990 kom relikvier også til klosteret i Tavistock i Devonshire i Sør-England.

Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 1. juni:

In Británnia Minóre, sancti Ronáni, epíscopi, que ex Hibérnia transfretávit et per silvas vitam duxit eremíticam.

I Bretagne, den hellige Ronan, biskop, som krysset over fra Irland og levde et eremittisk liv i skogene.

Ronan er skytshelgen for Locronan i Finistère og medskytshelgen for Quimper i Bretagne sammen med stedets grunnlegger, den hellige Corentin.

Den tradisjonelle bretonske pardon (en lang botsprosesjon) kalles i Locronan Troménie (fra bretonsk tro-minic’hi = «turen omkring de hellige murer») og arrangeres i juli. Til minne om helgenen går de troende i prosesjon rundt en ås som markerer grensene til det tidligere benediktinerprioratet som ble grunnlagt på 1000-tallet, og var et tilfluktssted. La grande Troménie på tolv kilometer arrangeres hvert sjette år, men Les Petite Troménies på seks kilometer arrangeres hvert år i juli.

Hans kult er svært utbredt i Bretagne, og han har gitt navn til en rekke steder: Kommunene Locronan (29136) og Saint-Renan (29200) nord for Brest, begge i departementet Finistère, og Laurenan i departementet Côtes d'Armor. Landsbyene Saint-Renan i Plœuc-sur-Lié og La Noë Renan i Foeil, begge i departementet Côtes d’Armor, og Saint-Renan i Plozévet i departementet Finistère. Kirken Saint-Ronan (1872-75) i landsbyen og det gamle sognet Saint-René i kommunen Hillion i departementet Côtes d’Armor og sognet Saint-Ronan i kommunen Moléne i departementet Finistère.

Kilder: Farmer, Baring-Gould (7), MR2004, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, earlybritishkingdoms.com, nominis.cef.fr, O’Hanlon, saintronans.co.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. juli 2015