Den salige Rosalia Rendu (1786-1856)

Den salige Rosalia (fr: Rosalie) ble født som Johanna Maria Rendu (fr: Jeanne-Marie) den 9. september 1786 i Confort, et distrikt i Gex i Jurafjellene i Savoia i Frankrike nær grensen til Sveits. Hun ble døpt samme dag i sognekirken i Lancrans. Hennes gudfar ved stedfortreder var Jacques Emery, en venn av familien og fremtidig generalsuperior for kongregasjonen sulpisianerne i Paris. Hun var den eldste av fire søstre. Hennes foreldre var enkle fjellfolk og beskjedne landeiere, og de hadde en viss velstand og sann respekt i hele området.

Johanna var tre år gammel da revolusjonen brøt ut i Frankrike i 1789. Fra 1790 var det obligatorisk for prestene å avlegge en ed til støtte for den sivile konstitusjonen. Utallige prester som var trofaste mot Kirken, nektet å avlegge denne eden. De ble jagd fra sine sogn, noen ble drept og andre måtte gjemme seg for å slippe unna sine forfølgere.

Hjemmet til familien Rendu ble et tilfluktssted for disse prestene. Biskopen av Annecy fant asyl der under dekknavnet Pierre. Johanna var fascinert over denne tjeneren som ble behandlet bedre enn de andre. En natt oppdaget hun at han feiret messen, og hun ble fornærmet over at hun ikke hadde fått vite sannheten. Senere, under en diskusjon med sin mor, utbrøt hun: «Vær forsiktig, eller så forteller jeg at Pierre i virkeligheten ikke er Pierre». For å unngå noen indiskresjon fra datterens side fortalte Madame Rendu henne sannheten om situasjonen.

Johanna ble oppdratt i denne atmosfæren av sterk tro, alltid utsatt for faren for å bli angitt. Hun mottok sin første kommunion en natt i stearinlys i kjelleren i hjemmet. Dette eksepsjonelle miljøet formet hennes karakter. Hennes fars død den 12. mai 1796 og hennes yngste søsters død, bare fire måneder gammel, den 19. juli samme år, sjokkerte hele familien. Johanna var ennå ikke fylt ti år, men hun var klar over sitt ansvar som den eldste, så hun hjalp sin mor, spesielt ved å ta seg av sine yngre søstre.

I tiden som fulgte etter terroren, roet folk seg ned litt etter litt, og livet vendte tilbake til det normale. Madame Rendu var oppatt av sin eldste datters utdannelse og sendte henne til ursulinnene i Gex. Johanna bodde i to år på denne kostskolen. Under sine spaserturer i byen oppdaget hun hospitalet hvor De barmhjertige søstre pleide de syke. Hun hadde bare ett ønske, og det var å slutte seg til dem. Hennes mor ga tillatelse til at Johanna til tross for sin unge alder kunne tilbringe noe tid på hospitalet. Guds kall, som hun hadde følt i mange år, gjorde seg gjeldende: Hun ville bli en Barmhjertig søster.

I 1802 betrodde Armande Jacquinot fra landsbyen Lancrans sin venninne Johanna at hun forberedte seg på å dra til Paris for å slutte seg til selskapet Barmhjertige døtre av den hellige Vincent av Paul. Jeanne-Marie grep sjansen begjærlig og tryglet sin mor om å la også henne dra. Etter at Madame Rendu hadde konsultert p. de Varicourt, den eldste presten i Gex, ga hun sin tillatelse, lykkelig, men svært beveget over datterens kall.

Den 25. mai 1802 kom Johanna til Rue du Vieux Colombier i Paris, hovedkvarteret til Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul, «Barmhjertige døtre av St. Vincent de Paul» (Sorores Caritatis Sancti Vincentii a Paul – FdC). Hun var ennå ikke fylt 16 år. Gjenåpningen av seminaret etter at novisiatet var stengt av de revolusjonære, fant sted i desember 1800. Ved sin ankomst ble de to tilreisende mottatt av femti unge kvinner under formasjon.

Johanna var svært opptatt av å gi sitt beste i sitt nye liv. Men hennes helse ble svekket av den vedvarende mentale anstrengelsen dette krevde og av mangelen på fysisk aktivitet. Etter råd fra hennes lege og hennes gudfar p. Emery ble Jeanne-Marie sendt til De barmhjertige døtres hus i distriktet Mouffetard for å tjene de fattige. Der skulle hun bli værende i 54 år til sin død. Fem politiske systemer, fra Napoleon Bonaparte til Napoleon III, fulgte på hverandre etter diverse oppstander og revolusjoner.

Lengselen etter handling, hengivenhet og tjeneste som brant i Johanna, kunne ikke ha funnet et bedre sted å bli oppfylt enn dette distriktet i Paris. På denne tiden var dette det fattigste distriktet i den raskt voksende hovedstaden, og fattigdommen fantes i alle sine former, psykologisk og åndelig. Der var sykdom, usunn slum og ytterste elendighet daglig kost for menneskene som prøvde å overleve.

Johanna, som fikk ordensnavnet sr. Rosalia (fr: Rosalie), gjennomgikk sin «læretid» ved å ledsage søstre som besøkte de syke og de fattige. I mellomtiden underviste hun i katekismen og leste for små jenter som var opptatt ved friskolen. I 1807, omgitt av søstre fra sin kommunitet, avla sr. Rosalia for første gang løfter om å tjene Gud og de fattige. Hun avla disse løftene med stor følelse og glede.

I 1815 ble sr. Rosalia superior for kommuniteten i Rue des Francs Bourgeois. To år senere flyttet kommuniteten til Rue de l'Epée de Bois for å få bedre plass. Her kom alle hennes kvaliteter for en dag: hengivenhet, naturlig autoritet, ydmykhet, medfølelse og organisasjonsevne. «Hennes fattige», som hun pleide å kalle dem, ble flere og flere i disse vanskelige tidene. Herjingene til en triumferende økonomisk liberalisme økte bare elendigheten hos de mest utstøtte. Hun sendte alle sine søstre inn i alle de skjulte avkrokene i sognet Saint-Médard for å bringe dem mat, klær, omsorg og et trøstende ord.

For å hjelpe alle de lidende åpnet Rosalia en gratis klinikk, et apotek, en skole, et barnehjem, et barneomsorgssenter, en ungdomsklubb for unge arbeidere og et hjem for eldre uten ressurser. Snart var det etablert et helt nettverk av sosiale tjenester for å møte fattigdommen. Rosalias eksempel oppmuntret hennes søstre, og hun passet alltid på at de hadde tid til bønn. Hun la stor vekt på hvordan man skulle motta de fattige, som hun så som «våre herrer og mestere». Hun sa: «De fattige vil fornærme dere. Jo mer uforskammet de er, jo verdigere må dere være. Husk at Vårherre skjuler seg bak disse fillene».

Overordnede sendte Rosalia postulanter og unge søstre for formasjon, og de satte søstre i hennes hus for en tid som var noe vanskelige eller skjøre. Etter hvert som antall søstre vokste, fikk huset en tilknyttet klinikk og skole. Hennes ry vokste raskt i alle distrikter i hovedstaden og i byene rundt. Hun visste å omgi seg med mange effektive og hengivne medarbeidere. De rike var ute av stand til å motstå henne, så donasjonene strømmet inn. Selv tidligere kongelige glemte henne ikke i sin sjenerøsitet. Biskoper, prester, den spanske ambassadøren Donoso Cortéz, Carlo X, general Cavaignac og de fremste menn i stat og kultur, selv keiser Napoleon III (1848-70; keiser f ra 1852) og hans hustru ble ofte sett i samtale med henne.

Studenter i jus, medisin, naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og lærerstudenter og alle andre viktige skoler kom for å få informasjon og anbefalinger fra sr. Rosalia, eller før de utførte gode gjerninger spurte de henne hvilke dører de skulle banke på. Blant disse var den salige Fredrik Ozanam, medgrunnlegger av «St. Vincent av Paul-konferansene», og den ærverdige Jean Léon le Prevost, fremtidig grunnlegger av «Søstre av St. Vincent av Paul». De kjente godt veien til sr. Rosalias kontor, og de kom til henne sammen med andre venner for å søke råd før de gjennomførte sine prosjekter. Hun var senteret for en veldedig bevegelse som karakteriserte Paris og Frankrike i første halvdel av 1800-tallet. Sr. Rosalias erfaring var uvurderlig for disse unge menneskene. Hun ledet deres apostolat, veiledet deres besøk i forstedene og ga dem adresser til familier i nød og valgte dem ut med omhu.

Hun gikk også i allianse med superioren for Bon Saveur i Caen og ba om at også hun ønsket dem som var i nød velkommen. Hun tok seg spesielt av prester og ordensfolk som hadde psykiske vanskeligheter. Hennes korrespondanse er kort, men rørende, omtenksom, tålmodig og respektfull mot alle.

Det manglet ikke på prøvelser i distriktet Mouffetard. Koleraepidemier fulgte den ene etter den andre, og fattigdommen og mangel på hygiene forverret dem. Spesielt i 1832 og 1846 var hengivenheten som ble vist og risikoene som ble tatt av sr. Rosalia og hennes søstre ufattelig. Selv ble hun sett mens hun plukket opp døde kropper i gatene. Under revolusjonene i juli 1830 og februar 1848 var barrikader og blodige slag kjennetegnende for motstanden fra arbeiderklassen som var pisket opp mot de mektige. Erkebiskop Affre av Paris ble drept da han forsøkte å megle mellom de stridende fraksjonene. Sr. Rosalia sørget dypt, men hun klatret selv opp på barrikadene for å forsøke å hjelpe de sårede uansett hvilken side de kjempet på. Uten tegn på frykt risikerte hun livet i disse konfrontasjonene. Hennes mot og frihetssans ble beundret av alle.

Da orden var gjenopprettet, prøvde hun å redde en rekke av de personene hun kjente og som var ofre for en streng gjengjeldelse. Hun fikk stor hjelp fra distriktets borgermester, dr. Ulysse Trélat, enn sann republikaner som også var svært populær. I 1852 bestemte Napoleon III seg for å gi henne Æreslegionens kors. Hun ville avslå denne æren, men p. Étienne, generalsuperior for Misjonsprestene og De barmhjertige døtre, påla henne å motta den.

Sr. Rosalia hadde alltid en skjør helse, men hun hvilte aldri og klarte alltid å komme over utslitthet og feber. Men alder, økende skrøpelighet og mengden av arbeid som måtte gjøres, brøt til slutt ned hennes sterke motstand og like sterke vilje. I løpet av sine to siste år ble hun stadig mer blind. Hun døde den 7. februar 1856 i Paris etter en kortvarig akutt sykdom. Hun var nesten 70 år gammel.

Sorgen var stor i distriktet og i alle samfunnslag både i Paris og på landsbygda. Etter begravelsesseremonien i kirken Saint-Médard fulgte en stor og følelsesladet menneskemengde hennes jordiske rester til kirkegården Montparnasse. Utallige avisartikler vitnet om den beundring og ærbødighet som ble henne til del, selv i avisen for det antiklerikale venstre. Hennes grav på Montparnasse var imidlertid vanskelig å finne, så hun ble flyttet til et mer egnet sted, nær inngangen til kirkegården. I Paris' 13. distrikt bærer en gate hennes navn. Hun spilte for mange mennesker på sin tid den samme rolle som Mor Teresa har spilt i vår tid.

Den 24. april 2001 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. april 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 9. november 2003 i Peterskirken i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 7. februar.