Den salige Sadok og 48 ledsagere (d. 1260)

Minnedag: 2. juni

Den salige Sadok (Sadoc; ung: Szádok: lat: Sadochus) ble født rundt år 1200 (?), trolig i Ungarn, men han kalles også polsk. Han dro først til Zagreb for han sannsynligvis i 1217 fortsatte for å studere ved universitetet i Bologna i Italia. Der ble han opptatt i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) av den hellige Dominikus selv.

Dominikus hadde alltid ønsket å reise til det området som gikk under navnet Tataria, i middelalderen navnet på det indre Asia, det vil si Russland og Mongolia samt deler av Ungarn, Albania og Polen, og befolkningen der ble sammenfattet under navnet tatarer. De var hedninger, og Dominikus ønsket å omvende dem. På dominikanerordenens andre generalkapittel som samlet seg i Bologna den 30. mai 1221, lot grunnleggeren skjegget gro og prøvde å trekke seg som leder av ordenen slik at han kunne reise til Tataria som misjonær. Men kapittelfedrene mente at Dominikus var uunnværlig som ordenens leder.

Selv om han ikke fikk dra selv, bestemte Dominikus at tiden var moden for den unge ordenen å sende misjonærer til det østre Mellom-Europa. På generalkapitlet ble ordenens ekspansjon til hele kristenheten planlagt i detalj. Kapitlet opprettet ordensprovinsen Ungarn, og Dominikus mente at den salige Paulus av Ungarn var den beste til å etablere ordenen i sitt hjemland Ungarn, så han ble valgt til provinsial for den nyopprettede provinsen. Han skulle lide martyrdøden sammen med nitti ledsagere i 1241. De ble tidlig æret som helgener av folket, men de har aldri blitt saligkåret.

Sadok ble valgt til å ledsage Paulus. Et av deres oppdrag var å utvide arbeidet til det folket som i middelalderen ble kalt kumaner. Det var en tyrkisk stamme som på 1000- og 1100-tallet hadde stor utbredelse i den sørøstlige del av Europa. Etter mongolenes invasjon i 1241 slo en stor del av kumanerne seg ned i Ungarn, med samtykke av den ungarske kongen Béla IV (1235-70). Der ble kumanerne snart kristnet, og etter hvert gikk de opp i den ungarske befolkningen.

Sadok og 48 martyrer fra Sandomierz, klosteret St. Jakob i Sandomierz (1600-t)Paulus var så ivrig etter å reise at han ikke en gang kunne vente til kapittelet var ferdig, men satte nordover sammen med de to polske medbrødrene Berengar og Sadok, samt to andre vi ikke kjenner navnet på. De dro gjennom østerriksk Tyrol og prekte langs veien hvor de dro, og store folkemengder samlet seg for å høre deres prekener. Gruppen fikk flere rekrutter jo nærmere de kom området hvor de skulle arbeide. Den første natten i Ungarn forteller tradisjonen at Sadok var omgitt av djevelen og en mengde onde ånder, som bebreidet ham for å forstyrre deres arbeid. «Og det med slike barn som dette», sa djevelen bittert og pekte på de unge novisene.

I Enns i den østerrikske delstaten Oberösterreich ved elven Enns, en sideelv til Donau som danner grensen til Niederösterreich, som da var kjent som Lauriacum, undret folket seg over ordensmennenes veltalenhet og utseende, for deres like hadde de verken sett eller hørt før. Der fikk gruppen tre nye rekrutter til ordenen, studenter som var i et benediktinerkloster der. Deretter dro de alle åtte inn i Pannonia eller Ungarn. Paulus dro derfra vestover og deltok på generalkapitlet i Paris i 1222, hvor den salige Jordan av Sachsen (ca 1195-1237) ble valgt til Dominikus’ etterfølger. Dominikus selv var død den 6. august 1221 i Bologna. Misjonærer dro nordover allerede mens ordensgrunnleggeren levde, og mange flere ble sendt ut av hans etterfølger.

Sadok arbeidet en stund blant ungarerne, men gruppen av misjonærer bestemte seg for å dele seg for å dekke området mer effektivt. De polsktalende brødrene med Sadok i spissen tok høyre side av Donau, mens ungarerne med Paulus i spissen tok den venstre siden. Sadok hadde en gruppe med ivrige unge studenter og noviser. Sammen med dem fortsatte han til Polen, hvor han grunnla et dominikanerkloster i Sandomierz midt mellom Warszawa og Kraków, hvor han selv ble prior.

Sadok arbeidet i Polen i nesten førti år. De mer bofaste stammene i Polen og Ungarn aksepterte villig evangeliet, og ikke lenge etter blomstret det med dominikanerklostre der. Men på 1200-tallet kom millioner fra øst og red ned på de fruktbare slettene i Sentral-Europa. Ville tatarstammer ødela snart det som var gjort for deres fredeligere slektninger, og knapt en eneste misjonær overlevde for å preke sitt fredsbudskap for dem. Så tragisk var den tidlige historien for dominikanerne i Polen at til og med i dag bærer de polske dominikanerne et rødt belte for å minnes de mange martyrene.

Men rundt 1260 invaderte tatarene Polen på nytt og angrep Sandomierz. Byen ble herjet og Sadok og kommuniteten hadde samlet seg til matutin ved midnatt da de fikk et varsel om sin forestående død. En novise som leste martyrologiet for neste dag, så forbløffet at det var skrevet med gullbokstaver tvers over martyrologiet: Sandomiriae Passio quadraginta novem Martyrum («I Sandomierz ga i dag 49 martyrer sitt liv for troen»). Det ble undersøkt, og de oppdaget at det ikke bare var en feil fra novisen, men en virkelig advarsel som de skjønte kom fra himmelen.

De tilbrakte natten og dagen i forberedelse på døden. Mens de sang Salve Regina etter kompletoriet (dagens siste tidebønn), brøt tatarene seg inn i kirken og massakren begynte. En novise, som var skrekkslagen ved tanke på døden, flyktet opp på loftet for å gjemme seg, men da han hørte brødrene synge, forsto han at de dro til himmelen uten ham, så han vendte tilbake til koret for å dø sammen med de andre. En annen versjon av historien sier at novisen gjemte seg i klokketårnet, unnslapp og kunne fortelle om de andres martyrium.

Som dødsdato oppgis 2. juni 1260 (eller 1259). Fra dette martyriet stammer skikken med å synge Salve Regina ved dødsleiet til dominikanere og dominikanerinner. Et avlatsdekret som ble utstedt i 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303), en fullstendig avlat til de troende som dro på valfart til stedet for martyriet i Sandomierz, men dekretet taler bare om en massakre i Sandomierz uten noen spesiell referanse til dominikanerne.

Men Sadok og hans 48 navnløse ledsagere ble saligkåret den 18. oktober 1807 ved at deres kult «i uminnelige tider» ble stadfestet av pave Pius VII (1800-23), og vi må anta at bevisene som ble fremlagt da var tilstrekkelig til å bekrefte historien, i alle fall grunntrekkene i den. Faktisk hadde deres minne vært feiret siden 1295 i den lokale kirken Santa Maria.

En av de store hindringene for en saligkåring var mangelen på martyrenes legemer. Men i 1959 fant professor Leszek Sarama ved en utgraving ved klosteret St Jakob en fellesgrav, hvor det var rundt 330 skjeletter av ulike typer alder og kjønn. På disse ble det funnet hull etter piler. Det ble også funnet beltespenner, noe som kan indikere at det var snakk om skjeletter av munker, som trolig ble gravlagt i en fellesgrav. Det polske kommunistregimet avbrøt hans arbeid.

Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum er fortsatt dødsdagen 2. juni:

Sandomírii ad Vístulam flumen in Polónia, beatórum mártyrum Sadóchi, presbýteri, et sociórum ex Ordine Prædicatórum, qui, ut fertur, a Tártaris necáti sunt, dum antíphonam canébant «Salve Regína», ipsam Matrem Vitæ in extrémis salutántes.

I Sandomierz ved elven Wisła i Polen, den salige Sadok, prest, og ledsagere fra Prekenbrødrenes orden [dominikanerne], martyrer, som det sies ble drept av tatarene, mens de sang antifonen «Salve Regina», og hilste slik til Livets mor på dødens terskel.

I tillegg nevnes også 5. mai, 18. juni og 29. oktober som minnedager. Catalogus Hagiographicus O.P. fra 1918 skal oppgi navnene på martyrene, men det gjør ikke Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum. Et polsk dominikanerkloster har skaffet oss navnene:

Liste over de 49 martyrene av Sandomierz:

Seksten prester:

  1. p. Sadok, prior
  2. p. Paulus (pl: Paweł), vikar
  3. p. Malakias (pl: Malachiasz), predikant klosteret
  4. p. Andreas (pl: Andrzej), almisseutdeler
  5. p. Peter (pl: Piotr), portner
  6. p. Jakob (pl: Jakub), novisemester
  7. p. Abel, forvalter
  8. p. Simon (pl: Szymon), pønitentiar
  9. p Klemens
  10. p. Barnabas (pl: Barnabasz)
  11. p. Elias (pl: Eliasz)
  12. p. Bartolomeus (pl: Bartlomiej)
  13. p. Lukas (pl: Łukasz)
  14. p. Matteus (pl: Mateusz)
  15. p. Johannes (pl: Jan)
  16. p. Filip

Tre diakoner:

  1. Joakim (pl: Joachim)
  2. Josef (pl: Józef)
  3. Stefan (pl: Szczepan)

Fire subdiakoner:

  1. Taddeus (pl: Tadeusz)
  2. Moses (pl: Mojzesz)
  3. Abraham
  4. Basilius (pl: Bazyli)

Ni klerikere:

  1. David (pl: Dawid)
  2. Aaron
  3. Benedikt (pl: Benedykt)
  4. Onofrius (pl: Onufry)
  5. Dominikus (pl: Dominik)
  6. Mikael (pl: Michal)
  7. Mattias (pl: Maciej)
  8. Maurus (pl: Maur)
  9. Timoteus (pl: Tymoteusz)

Ni seminarister med avlagte løfter:

  1. Gordian
  2. Felicianus (pl: Felicjan)
  3. Markus (pl: Marek)
  4. Johannes (pl: Jan)
  5. Gervasius (pl: Gerwazy)
  6. Kristoffer (pl: Krzysztof)
  7. Donatus (pl: Donat)
  8. Medardus (pl: Medart)
  9. Valentin (pl: Walenty)

Fem noviser:

  1. Daniel
  2. Tobias (pl: Tobiasz)
  3. Makarius (pl: Makary)
  4. Rafael (pl: Rafal)
  5. Jesaja (pl: Izajasz)

Tre legbrødre:

  1. Kyrillos (pl: Cyryl), skredder
  2. Jeremias (pl: Jeremiasz), skomaker
  3. Thomas (pl: Tomasz), organist

I andre lister opptrer disse tre i tillegg eller i stedet for andre:

* Hieronymus (pl: Hieronim), novise

* Emmanuel (pl: Emanuel), novise

* p. Barnabas (pl: o. Barnabasz) (II), prest

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Dorcy, Engelhart, Schauber/Schindler, Index99, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, op-stjoseph.org, katolikus.hu, kincseslada.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. juli 2005 – Oppdatert: 24. mars 2016

av Webmaster publisert 17.07.2005, sist endret 24.03.2016 - 16:29