Den hellige Siviard av Anisole (d. ~687)

Minnedag: 1. mars

Statue av Siviard i Chapelle Saint-Fraimbault i Saint-Georges-de-la-CouéeDen hellige Siviard (Sivard, Sevard, Sévard, Sénard; lat: Siviardus, Senardus, Senardius, Sivardus, Sevardus, Sevardius) ble født en gang på 600-tallet i landet til den galliske folkestammen (Diablinti) i Bretagne i det nåværende nordvestlige Frankrike. Hans far Sigiram (Sigeram) var en frankisk adelsmann, og hans mor het Adda (Adde). Da den hellige Bertrand av Le Mans (ca 553-623), biskop av Le Mans (587-623) ga Les Diablintes landet nær Poulay (Vaux Champéon) som tilhørte hans kjære nevø Sigiram, er det en viss sannsynlighet i antakelsen til Pierre-Jean Le Corvaisier (1719-58) om at biskopens nevø er identisk med Siviards far.

Man antar også at Sigiram selv var munk og abbed av Saint-Calais før sin sønn. for en setning i Siviards biografi antyder dette. Etter å ha fått en solid human og kristen utdannelse fulgte Siviard sin far som ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Anisole (senere Saint-Calais) ved elven Anile i Maine, i bispedømmet Le Mans og departmentet Sarthe i regionen Pays-de-la-Loire. Siviard etterfulgte altså sin egen far og ble klosterets femte kjente abbed.

Kong Theoderik III av Neustria (fr: Thierry) (675-91), som kalte Siviard en venerabilis vir («ærverdig mann»), bekreftet for ham klosterets eiendomsrett til deres besittelser i år 676. Siviard utrustet Guds hus praktfullt, både når det gjaldt materiell struktur og åndelig disiplin. Han fikk av biskop Aigilbert stedene Villiers og Lantion, og på territoriet til Saint-Georges-de-la-Couée i departementet Sarthe bygde han en villa, og sannsynligvis et lite kloster.

På ordre fra flere biskoper skrev Siviard biografien til den hellige Carilefus av Anisole (Carilephus, Carileff; fr: Calais; lat: Calevisus) (460-541), grunnleggeren av klosteret som han hadde styrt. Det mener i alle fall Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B., og den blir vanligvis fulgt. Abbedens skrift inneholder nesten ingen biografiske trekk, bortsett fra dem som forfatteren allerede hadde brukt mer nøkternt i biografien om den hellige Avitus av Perche (d. ca 530), men bare i forbindelse med mirakler i henhold til skikken til hagiografer på den tiden eller senere. Den bevarte biografien er interessant, men noen mener at den er en forfalskning.

Noen sier at Siviard døde i Saint-Calais rundt 729, det vil si under kong Theoderik IV (721-37), men de fleste sier 687. Hans biografi sier at han døde uten sorg og uten anger på den første dagen i mars «i kong Theoderik IIIs åttende regjeringsår», det vil si 680 eller 681, og den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum sier rundt 680. En av munkene fikk et forvarsel om abbedens plutselige død av en visjon hvor han så Siviard i et himmelsk lys ledsaget av de hellige Peter og Paulus, og anbefalte ham å brnge til hans søster og hans landsmenn de eulogiene han hadde forberedt for dem.

Han fikk en biograf av en samtidig munk på 600-tallet. I Siviards biografi hører vi om hans lidenskap for studier i sin barndom, om hans kall til ordenslivet hvor han ønsket å bli gravlagt blant de mest obskure munkene, om hans overordnedes valg av ham til å bli prest, om hans praktisering av alle dyder som var verdig all ros som Skriften retter til Herrens hellige prester, og om hans valg til klosterets abbed etter farens død.

Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 1. mars:

Apud Cenómanum i Néustria, sancti Siviárdi, abbátis Anninsulénsis.

Ved Le Mans i Neustria [nå i Frankrike], den hellige Siviard, abbed av Anisole [nå Saint-Calais].

Han har også en lokal fest den 1. juli i Laval sammen med Carilefus. Han æres spesielt i bispedømmene Laval og Le Mans. Et diplom fra den salige kong Karl den store (768-814; keiser fra 800) fra år 774 sier uttrykkelig at Siviards levninger hvilte i villaen i Savonnières i Saint-Georges-de-la-Couée, den hellige abbedens siste grunnleggelse. Det var der hans ben ble tatt opp av graven i perioden med normanniske invasjoner og deretter brakt i trygghet til Sens. Kirken i Laval har siden 1883 hatt en betydelig del av relikviene.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1808 (fr), gmansalier.free.fr, paroissestbenoit53.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. juli 2016

av Per Einar Odden publisert 22.07.2016, sist endret 22.07.2016 - 20:27