Den salige Sebastian Maggi (1414-1496)

Den salige Sebastian Maggi (it: Sebastiano) ble født som Silvaticus i 1414 i Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. På 1200-tallet var familien Maggi en av de mektigste i Brescia, men på begynnelsen av 1400-tallet hadde den mistet mye av sin tidligere innflytelse, selv om familienavnet fortsatt ble æret.

Så snart Silvaticus var gammel nok, trådte han som 15-åring i 1429 inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Brescia med ordensnavnet Sebastian. Hans tidlige år var bare bemerkelsesverdige for hans hengivenhet til ordensregelen, hans rene liv og den nidkjærhet han satte gjennom den religiøse observansen med. Han var en av de største predikantene i Italia på den tiden. Gjennom hans tjeneste ble mange brakt til bot og omvendelse, stridende familier og kommuner ble forlikte og ordenens arbeid ble styrket. Han var prior i Milano, Bologna, Vicenza, Brixen og Mantova og reformerte utallige klostre i dominikanerordenen, spesielt det i Lodi, hvor han satte et eksempel ved å tigge fra dør til dør til støtte for kommuniteten.

Som superior krevde Sebastian full lydighet av sine munker og observerte den også selv, og han gikk aldri glipp av korbønner eller messer. Han ønsket å bli behandlet med en fars åpenhet, og han var mild og overbærende, men hvis brødre insisterte på å betrakte ham som en mester, kunne han være streng.

To ganger ble han utnevnt til mangeårig generalvikar i den lombardiske ordensprovinsen, og slik ble han Girolamo Savonarolas overordnede, denne dynamiske botspredikanten fra Ferrara som satte Firenze på ende. Sebastian så tidlig Savonarolas geni og var en tid skriftefar for ham, og han skal ha hørt mer enn hundre skriftemål fra ham. Han satte pris på sin medbror, beundret ham stort og forsvarte ham alltid iherdig hvis noen angrep reformatorens personlige liv. Da Savonarola var bare 29 år, utnevnte Sebastian ham til novisemester i Bologna.

Dersom Sebastian hadde levd lenger, er det mulig at han kunne ha klart å redde Savonarola fra de politiske forviklingene som skulle føre til hans død. I 1495, et år før sin død, fikk Sebastian ordre om å forkynne et prekenforbud for Savonarola av pave Alexander VI (1492-1503), en av renessansetidens mest uverdige paver, som til slutt sørget for at hans ukuelige kritiker Savonarola ble hengt og deretter brent i Firenze i 1498 som «kjetter».

Det er vanskelig å si nøyaktig hvor Sebastian sto i den lange og kompliserte rekken av begivenheter vedrørende atskillelsen av den lombardiske ordensprovinsen fra den italienske provinsen. Men alt som er skrevet om ham, gir inntrykk av at han var en vennlig og rettferdig superior, som selv overholdt ordensregelen med stor strenghet, men var tilbakeholdende med å kreve samme strenghet av andre.

Sebastian ble flere ganger sendt på reformoppdrag, og det var under et av disse at han døde. Selv om han var syk, insisterte han på å gjennomføre visitasjonen, men da han nådde prioratet Santa Maria di Castello i Genova, klarte han ikke å reise videre. Han sa til sine ledsagere at dette var stedet hvor han skulle hvile for alltid.

Han døde der den 16. desember 1496 og ble gravlagt i Santa Maria di Castello. Mange pilegrimer kom til hans grav, og hans legeme er ikke gått i forråtnelse. Han ble saligkåret den 15. april 1760 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens XIII (1758-69). Hans minnedag er dødsdagen 16. desember.