Den hellige Stefan Uroš II Milutin av Serbia (1253-1321)

Den hellige Stefan Uroš II Milutin (serb: Стефан Урош II Милутин) ble født som Uroš Milutin Nemanjić (serb: Немањић) i 1253 i Serbia. Han var andre sønn av kong Stefan Uroš I av Serbia (1243-76) og hans hustru, den hellige Helena av Anjou (ca 1236-1314). Hans farfar var den hellige kong Stefan II «den førstekronede» av Serbia. Milutin hadde minst tre søsken: 1) Den hellige Stefan Dragutin (før 1253-1316), konge av Serbia (1276-82). 2) Stefan 3) datteren Brnča.

Milutins eldre bror Stefan Dragutin styrtet sin far i 1276 med støtte fra sin bror. Men han angret på den måten han hadde kommet på tronen, så da han i 1282 brakk foten da han var på jakt, og ble syk, så han dette som en guddommelig advarsel og et illevarslende tegn. På konsilet i Dezevo i 1282 abdiserte han derfor og overdro tronen til sin yngre bror Milutin, mens han beholdt noen nordlige deler av landet for seg selv.

Uventet ble altså den 29-årige Milutin ny konge av Serbia som Stefan Uroš II Milutin. Straks etter tronbestigelsen angrep han bysantinsk land i Makedonia. I 1282 erobret han de nordlige delene av Makedonia inkludert byen Skopje, som ble hans hovedstad. Den bysantinske keiseren Mikael VIII Paleologos (1261-82) begynte forberedelser til krig, men han døde før de var fullført. Året etter trengte Milutin sammen med sin bror dypt inn på bysantinsk territorium helt til havnebyen Kavala (nå i gresk Makedonia). I 1284 fikk Milutin også kontrollen over nordre Albania og byen Dyrrachium (Durrës). I de neste femten årene var det ingen endringer i krigen.

På slutten av 1200-tallet styrte de bulgarske føydalherrene Darman og Kudelin sammen regionen Braničevo (i dagens Serbia) som uavhengige eller semi-uavhengige herskere. De angrep regelmessig Stefan Dragutins kongerike Syrmia (Srem) i Mačva, et område som tidligere hadde vært styrt av Elisabeth av Ungarn. Den ungarske dronningen hadde sendt tropper for å gjøre krav på Braničevo i 1282-84, men hennes styrket var blitt drevet tilbake og hennes vasall-land plyndret som gjengjeldelse. En annen kampanje, denne gang organisert av både Dragutin og Elisabeth, mislyktes i å erobre Darman og Kudelins områder i 1285 og måtte tåle et nytt motangrep fra de to brødrene.

Det var ikke før i 1291 at en felles styrke fra brødrene Dragutin og Stefan Milutin klarte å beseire brødrene, og for første gang noensinne kom regionen under herredømme av en serber, da det ble annektert av Dragutin. Som svar på Dragutins anneksjon av Braničevo begynte den bulgarske fyrsten Šišman, som ble hersker i det semi-uavhengige fyrstedømmet Vidin rundt 1280, begynte å angripe de serbiske områdene som lå vest for ham. Šišman var en vasall av Nogai Khan, som var khan for Den gylne horde og søkte å ekspandere sine territorier vestover. Šišman invaderte Serbia og kom så langt som til Hvosno.

Bulgarerne mislyktes i å erobre Zdrelo nær Peć og ble forfulgt tilbake til Vidin av serberne. Milutin la Vidin og resten av Šišmans rike øde, og Šišman måtte søke tilflukt på den andre siden av Donau. Men imidlertid ble de to allierte etter at Milutin giftet bort den serbiske fyrsten Dragoš til Šišmans datter, og senere skulle Milutin gi sin egen datter Anna til Šišmans sønn Mikael, som skulle bli bulgarsk tsar i 1323. Milutin og Nogai Khan kom snart i konflikt på grunn av krigen med fyrstedømmet Vidin. Nogai startet en kampanje mot Serbia, men Milutin tilbød fred ved å sende sin sønn Stefan Dečanski til Nogais hoff. Stefan ble værende der sammen med sitt følge til 1296 eller til Nogai Khans død i 1299.

Kongeriket Serbia sent på 1200-tallet og tidlig på 1300-tallet: 1) Stefan Uros II Milutins territorium; 2) Stefan Dragutins stat; 3) Milutins erobringer til 1299; 4) Midlertidig tap av land i Hum på begynnelsen av 1300-tallet

De første årene av sin regjeringstid førte kong Stefan Milutin en svært aggressiv politikk overfor Bysants. Men senere myknet hans holdning til Bysants, så han ville søke fred med imperiet ved å gifte seg med en prinsesse fra keiserfamilien. I 1297 startet kontakter om Milutins ekteskap, men forhandlingene var svært vanskelige, fordi det hersket en dyp gjensidig mistillit mellom partene. I tillegg var hele situasjonen ytterligere delikat ettersom Milutin tidligere hadde vært gift minst tre ganger og i øyeblikket hadde en lovlig hustru, bulgarske Anna.

Forhandlingene gikk langsomt, og fra 1297 til 1299 kom den bysantinske forhandlingslederen Theodor Metohites fem ganger til Serbia. Blant annet krevde kongens mor Helena en spesiell ed i avtalen mellom det bysantinske riket og Serbia, og at hun skulle delta i bryllupet mellom Milutin og Simonis. Milutin hadde ikke noen vanskeligheter med å få sitt ekteskap med dronning Anna erklært ugyldig , selv om det førte til en storm av misnøye i Serbia. Det virkelige problemet var å få tillatelse fra sin mor. Men ved slutten av prosessen falt denne bestemmelsen i kontrakten bort og ekteskapet trengte ikke godkjenning fra dronning Helena.

Fred mellom Bysants og Serbia ble sluttet i 1299 og innebar at Milutin beholdt det erobrede landet som medgift da han giftet seg med Simonis (Simonida), datter av keiser Andronikos II Paleologos (1282-1328). Simonis ble Stefan Milutins fjerde hustru. Hun var fem år gammel, han var 46.

Med sin første hustru Helena (ca 1275-82), datter av sebastokrator Johannes I Doukas, bysantinsk hersker av Thessalia (ca 1268-89), hadde han trolig ingen barn, selv om noen mener at en eller begge av hans sønner var med henne.

Med sin andre hustru Elisabeth (ung: Erzsébet) (ca 1255-1313) (1283-84), datter av kong Stefan V av Ungarn (1270-72) og Elisabeth kumaneren, hadde Stefan Milutin sønnen Stefan Konstantin (ca 1282-ca 1323), rivaliserende konge av Serbia fra 1321 til 1322.

Med sin tredje hustru Anna (1284-99; d. etter 1304), datter av tsar Georg I av Bulgaria (1280-92), hadde Stefan Milutin tre barn: 1) Den hellige Stefan Uroš III Dečanski (ca 1285-1331) (muligens født allerede i 1276), som etterfulgte faren som konge. 2) Anna Neda, som giftet seg med tsar Mikael Šišman av Bulgaria (1323-30). 3) Zorica, kjent som Tsaritsa (keiserinne).

Med sin fjerde hustru Simonis (ca 1294-etter 1336), datter av keiser Andronikos II Paleologos, hadde han ingen barn.

Etter at fredsavtalen med Bysants var undertegnet i 1299, begynte disputter mellom Milutin og hans bror Stefan Dragutin. I mellomtiden styrte Dragutin landområder fra Braničevo i øst til elven Bosna i vest, og hans hovedstad var Beograd. Det brøt ut krig mellom de to brødrene og varte, med sporadiske våpenhviler, helt til Dragutins død i 1314. Under denne krigen utnevnte Milutin sin sønn Stefan Dečanski som regent i Zeta, det moderne Montenegro. Dette betydde at Stefan Dečanski var utsett til tronarving i Serbia og ikke Dragutins sønn Stefan Vladislav II.

Slaget ved Gallipoli i 1312 ble utkjempet mellom serbiske tropper sendt av kong Stefan Uroš II Milutin for å hjelpe den bysantinske keiseren Andronikos i forsvaret av landet mot de osmanske tyrkerne. Etter utallige forsøk på å beseire tyrkerne måtte det raskt krympende bysantinske imperiet tvunget til å be om hjelp fra Serbia. Tyrkerne herjet og plyndret landsbygda og de to hærene støtte sammen på halvøya Gallipoli, hvor osmanerne ble avgjørende slått. Av takknemlighet til Serbia ble byen Kučevo donert til serberne.

Etter Stefan Dragutins død i 1316 erobret broren Milutin det meste av hans landområder inkludert Beograd. Men i 1319 vant kong Karl I av Ungarn (ung: Károly) (1308-42) tilbake kontrollen over Beograd og banatet Mačva mens Milutin beholdt kontrollen i Braničevo. I 1314 gjorde Milutins sønn Stefan Dečanski opprør mot sin far, tvunget av en aggressiv adel, men han ble tatt til fange, blindet og sendt i eksil i Konstantinopel. I resten av Milutins regjeringstid ble hans andre sønn Stefan Konstantin regnet som tronarving, men våren 1321 vendte Stefan Dečanski tilbake til Serbia og ble tilgitt av sin far.

På slutten av Milutins liv var det mange ting som forandret seg i landet. Serbia var et av de sterkeste landene i det sørøstre Europa, nest etter Ungarn. I hans regjeringstid ble mye av hoffseremoniellet tatt over fra det bysantinske hoffet, og bysantinsk kultur strømmet inn i Serbia.

Stefan Milutins sjenerøsitet var legendarisk, ettersom han bygde mer enn førti kirker og også mange klostre og hospitser for reisende, og han utrustet mange flere. Mye av hans arv er fortsatt synlig i dag. I Serbia inkluderer de betydeligste eksemplene det rike klosteret Gračanica nær Pristina, Kongens kirke i klosteret Studenica, Vår Frue av Ljeviš (Bogorodica) i Prizren, Banjska og Staro Nagoricino. Hans sjenerøsitet stanset imidlertid ikke ved landegrensene, og hans grunnleggelser og donasjoner kan fortsatt ses i et stort område som spenner fra Italia via Thessaloniki og Athosfjellet til Konstantinopel og Det hellige land. Han var spesielt opptatt av klostrene på Athos, som kirken Vavedenje i klosteret Khilandari (Hilandar). Da det serbiske kongeriket falt, forble klostrene sentre for den nasjonale kulturen og ortodoksi for den serbiske nasjonen.

Kong Stefan Uroš II Milutin ble syk og døde den 29. oktober 1321, 68 år gammel. Han ble gravlagt i klosteret Bansk i Serbia. Etter to år ble hans intakte relikvier avdekket. Men rundt 1460 ble hans levninger brakt til Bulgaria, hvor de ble lagret i ulike kirker og klostre inntil de ble overført til kirken Sveta Nedelja («Hellige søndag») i Sofia da den ble bispesete på 1700-tallet. Men noen avbrudd har relikviene senere hvilt der, og kirken fikk navnet Sveti Kral («Hellige konge») sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.

Etter farens død ble sønnen Stefan Konstantin som tronarving kronet til konge. Men både Stefan Dečanski og fetteren Vladislav, Dragutins sønn, gjorde krav på tronen. For til tross for Stefan Milutins lange regjeringstid hadde spørsmålet om arverekkefølgen blitt værende uklart i lang tid, forverret av det faktum at Milutin selv muligens teknisk bare var regent for sin eldre bror, og han hadde minst to mannlige arvinger fra sine fire hustruer. Kirken støttet Stefan Dečanski, og den 6. januar 1322 ble han kronet til konge av Serbia som Stefan Uroš III (1322-31) av den hellige erkebiskop Nikodemos I av Serbia (serb: Nikodim I; Никодим) i katedralen i Peć.

Stefan Milutin var utvilsomt temmelig syndefull til tider, men ikke desto mindre beholdt han alltid overbevisningen til en angerfull kristen, og til slutt sto han frem som en hellig skikkelse. Han ble derfor helligkåret av den serbisk-ortodokse kirke, og hans minnedag er 30. oktober, som tilsvarer 12. november i den gregorianske kalenderen. Det er samme dag som hans mor Helena og hans bror Stefan Dragutin.

Kilder: en.wikipedia.org, oca.org, srpskoblago.org, srpsko-nasledje.co.rs - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013