Den hellige Sosius av Miseno (275-305)

Minnedag: 23. september

Den hellige Sosius (it: Sosio, Sossio, Sosso) levde i Sør-Italia på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet. Han skal ha blitt født i 275. Han er nært knyttet til den berømte biskop Januarius av Beneventos martyrium, og han ble regnet som Januarius’ ledsager sammen med martyrene Festus og Desiderius, Proculus, Eutychius og Acutius.

Den hellige pave Symmachus (498-514) forteller at Sosius var så full av Den Hellige Ånd at hans råd også ble søkt av den store biskop Januarius. Under et av disse besøkene da biskop Januarius på tredje søndag i påske i 304 feiret den hellige messe, så han en flamme på Sosius’ hode mens han leste evangeliet, i likhet med apostlene på pinsedag. Biskop Januarius forklarte visjonen for tilskuerne og omfavnet den unge mannen som profeterte det forestående strålende martyriet.

Navnene på de syv martyrene finnes mer eller mindre i syv gamle Acta, Passiones og Vitæ (akter, lidelseshistorier og biografier). Selvfølgelig handler de alle i første rekke om Januarius og hans berømte mirakel med det flytende blodet, og deretter om de forskjellige translasjonene av martyrenes relikvier til diverse destinasjoner og deres kult på forskjellige steder.

Av de forskjellige autoritative dokumentene som nevnes ovenfor, er det Atti Puteolani («aktene fra Pozzuoli») eller Acta Sancti Proculi («den hellige Proculus’ akter»), som illustrerer martyren Proculus’ gjerninger. Disse aktene ble funnet i arkivet i kurien i Pozzuoli og publisert for første gang av bollandisten p. Johannes Stilting SJ (1703-62) i 1867 i Paris. Vi som ikke har tilgang til dette arkivet, må nøye oss med å sitere de såkalte Atti Bolognesi, bevart i et manuskript fra 1180 i celestinernes kloster San Stefano i Bologna. Denne historien var godt kjent allerede før 600-tallet.

Mens forfølgelsene raste mot de kristne under keiser Diokletian (284-305; d. 311), var biskop Januarius av Benevento i Pozzuoli, inkognito for ikke å bli gjenkjent av hedningene, som deretter dro i stort antall for å konsultere sibyllen Cumana, som bodde i en hule i nærliggende Cuma. Men biskopens nærvær var i alle fall kjent for de kristne i området, for den tretti år gamle diakonen i Miseno, Sosius, ledsaget av diakonen Festus og lektoren Desiderius, med stor forsiktighet og varsomhet dro for å besøke ham flere ganger. Miseno var sete for den keiserlige pretorianerflåten og et ekstremt farlig sted for kristne. Men dette fikk ikke Sosius til å begrense sitt arbeid, i stedet fortsatte han med glød å forkynne Kristi ord mot falske avguder.

Men hedningene avslørte Sosius som kristen og anga ham til dommeren Dracontius. Diakonen fra Miseno ble tatt til fange og fengslet og dømt til å bli spist av bjørner i amfiteateret i Pozzuoli. Biskop Januarius, Festus og Desiderius visste at han var arrestert, og selv om de visste hvilken risiko de løp, ønsket de å besøke Sosius for å få gitt ham deres trøst. Men de ble også avslørt, tilsto at de var kristne og derfor ført for dommer Dracontius, som da de nektet å avsverge sin kristne tro, dømte dem til samme straff som Sosius. Det er ikke klart hvorfor, men dommen ad bestias ble omgjort av den samme Dracontius til halshogging for alle.

På dette punktet kommer tre menn fra Pozzuoli inn i historien, diakonen Proculus og de kristne legmennene Eutychius og Acutius, som protesterte kraftig mot dommen mens martyrene ble ført til skafottet. I tråd med tidens råhet og fanatisme ble også de tatt og dømt til samme straff som de andre, halshogging. Henrettelsen fant ifølge tradisjonen sted den 19. september 305 i Foro Volcano i det berømte Solfatara-krateret, et grunt vulkankrater ved Pozzuoli.

Aniello Falcone (1600-56): Den hellige Januarius’ og andres martyrium i Solfatara (1630)Fra dette tidspunktet hadde gruppen på syv martyrer en kult i regionen Campania, noen ganger alle sammen, noen ganger i par og noen ganger individuelt. Også i katakombene som bar navnene San Gennaro, San Severo og San Gaudioso, er de avbildet hver for seg og i forskjellige katakomber. Historien om translasjonene (overføringene) av deres relikvier er enda mer kompleks. Relikviene av Januarius ble brakt fra åkeren Marciano ved Pozzuoli, hvor det synes som de alle var gravlagt, til Napoli, deretter farefullt til Benevento, til Montevergine og deretter igjen til Napoli.

Levningene av diakonen Sosius ble først mottatt med ære og gravlagt i hans hjemby Miseno. Det skjedde den 23. september samme år, og dette ble fastsatt som dagen for hans fest. Da Miseno ble ødelagt av sarasenerne på 800-tallet, ble Sosius’ relikvier funnet av benediktinerne på 900-tallet blant ruinene av kirken i Misenum, og deretter voktet de dem i klosteret San Severino i Napoli og bevarte dem fra sarasenernes angrep. Takket være dem spredte hans kult seg i Campania, i Lazio og til og med i Afrika.

I 1807 ble klosteret oppløst av Napoleon, og levningene av Sosius ble overført til hovedkirken i Frattamaggiore i bispedømmet Aversa, hvor han ble skytshelgen. Frattamaggiore er nå en del av Napoli. Sammen med hans levninger ble også relikviene av Noricums hellige apostel Severin overført, etter at de i århundrer hadde hvilt i benediktinerklosteret. Der er de fortsatt gjenstand for alles kjærlighet og venerasjon. Sosius æres også spesielt i Castro dei Volsci i provinsen Frosinone, hvor folk mener at hans forbønn er effektiv mot sykdommer i knoklene. Det finnes en kirke som er viet til ham i Miseno. Saint-Sozy i Frankrike har sitt navn fra Sosius.

De syv ørnehodene på Pozzuolis byvåpen sies å representere de syv martyreneFestus’ og Desiderius’ legemer ble først gravlagt utenfor Benevento, deretter i 824 i den renoverte katedralen i Benevento og deretter i klosteret Montevergine. Relikviene av Eutychius og Acutius ble bevart i Prætorium Falcidii, i den tidlige kristne basilikaen San Stefano, den første katedralen i Puzzuoli, og det virker som de i andre halvdel av 700-tallet ble plassert i katedralen Stefania i Napoli. Endelig skulle den hellige diakonen Proculus, den fremste skytshelgenen for byen Pozzuoli, finne et permanent hjem i tempelet som var bygd av den rike handelsmannen Lucio Calpurnio til ære for keiser Augustus (Gaio Giulio Cesare Ottaviano Augusto) (31 f.Kr-14 e.Kr), som ble forvandlet til den nye katedralen i Pozzuoli, Basilica Cattedrale di San Procolo martire. De syv ørnehodene på Pozzuolis byvåpen sies å representere de syv martyrene.

Ifølge et dokument fra 800-tallet, som kanskje er fiktivt, sies det at i 871 ble levningene av Januarius, Proculus, Eutychius og Acutius tatt med av en schwabisk ridder til klosteret Angia Dives eller Reichenau på en øy i Bodensjøen i Sveits. Faktisk ble det i 1780 funnet bein, som i senere analyser og inspeksjoner som ble foretatt i Napoli i 1964, bekreftet at de manglet i relikviene i Napoli og Pozzuoli. I 1781 fikk Pozzuoli tilbake halvparten av relikviene av de tre hellige fra byen.

Avbildningene av de syv martyrenes martyrium er svært stor, og selv om halshoggingen av Januarius alltid er i forgrunnen, har malerne alltid tatt med de andre martyrene rundt ham, enten ventende på sitt martyrdom eller liggende på bakken allerede halshogd. De tre diakonene Proculus, Festus og Sosius bærer dalmatika, diakonenes typiske drakt.

Sosius’ minnedag i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var 23. september:

In Campánia commemorátio beáti Sósii, Diáconi Misenátis, quem sanctus Epíscopus Ianuárius, cum de capite illius, Evangélium in Ecclésia legéntis, flammam víderet exsúrgere, Martýrem futúrum præannuntiávit; et, non post multos dies, ipse Sósius, cum esset annórum trigínta, cápitis detruncatióne martýrium cum eódem Epíscopo suscépit.

I Campania, minnet om den salige Sosius, diakon i Misenum, som den hellige biskop Januarius så flammer stige over hans hode da han leste evangeliet i kirken, noe som forutsa hans fremtidige martyrium; og ikke mange dager etter mottok den samme Sosius martyriet ved halshogging, da han var tretti år gammel, med den samme biskopen.

Festdagen for hele gruppen var den 19. september, gruppens angivelige dødsdag:

Putéolis, in Campánia, sanctórum Mártyrum Ianuárii, Beneventánæ civitátis Epíscopi, eiúsque Diáconi Festi, et Desidérii Lectóris, Sósii, Diáconi Ecclésiæ Misenátis, Próculi, Diáconi Puteoláni; Eutýchii et Acútii. Hi omnes, post víncula et cárceres, cápite cæsi sunt, sub Diocletiáno Príncipe. Corpus sancti Ianuárii delátum fuit Neápolim, atque honorífice in Ecclésia tumulátum; ubi étiam beatíssimi Mártyris sanguis in ampúlla vitrea adhuc servátur, qui, in conspéctu cápitis illíus pósitus, velut recens liquéscere et ebullíre conspícitur.

I Pozzuoli i Campania, de hellige martyrene Januarius, biskop av byen Benevento, og hans diakon Festus og lektor Desiderius, Sosius, diakon i kirken i Miseno, Proculus, diakon i Pozzuoli, Eutychius og Acutius. Alle disse ble etter å ha blitt lagt i lenker i fengsel, halshogd under keiser Diokletian. Den hellige Januarius’ legeme ble brakt til Napoli og ærefullt gravlagt i kirken, hvor også den salige martyrens blod fortsatt er bevart i en glassampulle, og når den blir plassert i nærheten av hodet, blir blodet synlig flytende og boblende.

Eksistensen til Januarius’ seks ledsagere Festus og Desiderius av Benevento, Sosius av Miseno og Proculus, Eutychius og Acutius av Pozzuoli er svært tvilsom, og ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres navn fjernet fra Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. Men Januarius har fortsatt sin plass i Universalkalenderen og hans kult står klippefast. Imidlertid nevnes fortsatt Januarius og hans ledsagere i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) på sine tradisjonelle minnedager, Januarius den 19. september, Festus og Desiderius den 7. september, Sosius den 23. september, og Proculus, Eutychius og Acutius den 18. oktober.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det under 23. september:

Miséni in Campánia, sancti Sóssii, diáconi et mártyris, qui, ut fert sanctus Sýmmachus papa, epíscopum suum morti subdúcere cúpiens, cum eo necem nanctus est ac pari prétio parem glóriam consecútus.

I Misenum i Campania, den hellige Sosius, diakon og martyr, som ifølge den hellige pave Symmachus ønsket å stjele sin døde biskops legeme, men han møtte i stedet døden samtidig med ham og mottok den samme pris og herlighet.

Kilder: MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. mars 2018

av Per Einar Odden publisert 02.03.2018, sist endret 02.03.2018 - 00:10