Den hellige Stefan Štiljanović av Syrmia (d. ~1543)

Den hellige Stefan Štiljanović (serb: Стефан Штиљановић) ble født en gang på 1400-tallet i Paštrovići i dagens Montenegro. Han kom fra en from kristen familie. Paštrovići ble nevnt i 1377 som en av de serbiske opština (kommuner), og i 1423 ble de underlagt republikken Venezia etter å ha undertegnet en avtale under den osmanske ekspansjonen. Stefan ble valgt til knez (fyrste) av Paštrovići i klosteret Rezevici, og han skulle bli den siste og mest berømte. Štiljanović var en filantrop og hadde syv møller i sin besittelse. Da det oppsto hungersnød i landet, delte Stefan ut sitt eget brød til de sultende. Han giftet seg med den hellige Helena, som fikk tittelen kneginja (fyrstinne).

Etter en feide med Venezia i 1498 etterlot Stefan sine eiendommer til sitt folk og dro til Syrmia (nå Srem i Vojvodina i Serbia). Samme år fikk han bygd byen Morović, hvor han slo seg ned. I 1507 fikk han byen Siklós i Baranya i dagens Ungarn av kong Ludvig II av Bøhmen, Ungarn og Kroatia (ung: Lajos) (1516-26). Syrmia var da befolket av serbisk-ortodokse og var en «buffersone» mellom tyrkerne og de latinske ungarerne.

Under arvefølgekrigen mellom Ferdinand I (1503-64), konge av Bøhmen og Ungarn (1526-64), konge av Kroatia (1527-64 og hellig romersk keiser (1558-64), og Johannes Zápolya (ung: Szapolyai János) (1497-1540), voivode av Transilvania (1511-26) og konge av Ungarn som Johannes I (1526-40), tok Stefan Ferdinands side. Etter kroningen av Ferdinand den 3. november 1527, ble han administrator av Novigrad og Orahovica. Han fikk også landsbyene Miholjac og Glogovnica, eiendommer i distriktet Virovitica og byen Valpovo, hvor han hadde sin residens. Han administrerte viktige byer som tidligere hadde vært styrt av Jovan Nenad (ca 1492-1527). Han hadde også sin egen lille flåtestyrke.

Etter Ungarns nederlag i 1526, erobringen av Budapest i 1529 og tyrkernes beleiring av Wien, kjempet Stefan heroisk mot inntrengerne. Štiljanović var kommandør for de slavonske nybyggerne som kjempet mot det osmanske imperiet. Den osmanske vesiren Skender paša Mihajlović var hans nevø (gjennom hans mor). Stefans patriotiske innsats som soldat var uløselig knyttet til hans sanne kristne liv. «I sitt embete levde han som en asket med nestekjærlighet, renhet, bønn, den ortodokse tro og uhyklersk kjærlighet til nesten».

I 1543 ble Stefan beseiret og tatt til fange av tyrkerne, men den osmanske generalen Murat-beg Tardić sparte hans liv på grunn av hans berømte heroisme og slapp ham fri. Han forlot Slavonia, og hans siste år ble tilbrakt i Siklós i Ungarn, hvor han døde en 4. oktober rundt 1583. Han ble gravlagt på høyden Đuntir. Etter en tid så tyrkerne et lys som skinte over hans grav. De trodde at de hadde funnet en skjult skatt, så de åpnet graven og fant Stefans bevarte legeme. Hans levninger ble gitt til serbiske munker av en tyrkisk janitsjar som hadde vært kristen, men ble tatt av tyrkerne som barn og tvunget til å bli muslim.

Munkene brakte levningene til klosteret Šišatovac på fjellet Fruška Gora i provinsen Vojvodina. Hans hustru Helena med klosternavnet Elisabeth vendte tilbake til Serbia og sovnet inn i fred nær ved klosteret og ble gravlagt ved siden av sin mann i klosteret Šišatovac på fjellet Fruška Gora i provinsen Vojvodina. Klosteret Šišatovac ble ødelagt av kroatiske fascister fra Ustasja under Andre verdenskrig, og deres relikvier ble den 2. april 1942 overført til katedralen St Mikael i Beograd, hvor de fortsatt hviler sammen med relikviene av den hellige fyrst Lazar. Deres minnedag er 4. oktober.

Stefan Štiljanović ble utropt til helgen av den serbisk-ortodokse kirke som «Den hellige Despot Stefan Štiljanović». Han nevnes i et dokument i Šišatovac fra 1545 som helgen. Hans minnedag er 4. oktober, som er 17. oktober i den gregorianske kalenderen. Da minnes han sammen med sin hustru Helena med klosternavn Elisabeth. I den østkirkelige verden er det vanlig at konger og prinser blir ansett som hellige, gjerne sammen med sine hustruer, dersom de kjempet for forsvaret av landet og deretter nasjonens kristne identitet. I dette perspektivet ærer den serbisk-ortodokse kirken fyrst Stefan Štiljanović som helgen.

Han æres altså som «despot» av den serbiske kirken, men den siste offisielle despot av Serbia var Pavle Bakić, som hadde embetet i en periode frem til sin død i 1537. Stefan Štiljanović hadde aldri offisielt tittelen despot, men ifølge folkloren var han den siste serbiske despoten (1537-43). Gjennom sin betydelige posisjon under den ungarske kronen, som kan sammenlignes med den til sine forgjengere, har han utvilsomt en betydelig plass i serbisk historie. Første gang han nevnes som depot, er i en panegyrikk (lovtale) fra Šišatovac, som ble skrevet i 1545.

Ifølge tradisjonen grunnla hans enke Helena klosteret Petkovica på Fruška Gora. En kirke i Augsburg i Tyskland har navn etter ham og hans hustru, det ortodokse sognet St Stefan og St Helena Štiljanović.

Kilder: Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013