Den hellige Tamara den store av Georgia (~1160-1213)

Minnedag: 1. mai

nullDen hellige Tamara (Tamar, T'amar, Thamar), kjent som «den store», ble født rundt 1160 i Georgia. Hun var datter av kong Georg III (1156-84) og hans vakre hustru Burdukhan, datter av kongen av Alania. Det er mulig at Tamara hadde en yngre søster, Rusudan, men hun er bare nevnt en gang i alle se samtidige beretningene om Tamaras regjeringstid. Navnet Tamara er av hebraisk opprinnelse, og i likhet med andre bibelske navn foretrukket av det georgiske dynastiet Bagrationi fordi de hevdet å nedstamme fra den bibelske kong David.

Tamaras ungdomstid falt sammen med et større opprør i Georgia, for i 1177 ble hennes far Georg III konfrontert av en opprørsk fraksjon av adelsmenn. Opprørerne aktet å fjerne Georg fra tronen til fordel for hans brors sønn Demna, som mange betraktet som den legitime arvingen til sin myrdete far, kong David V (1154-55), kong Georgs eldre bror. Demnas sak var ikke annet enn et påskudd for adelsmennene, ledet av tronpretendentens svigerfar, amirspasalar («konstabel») Ivane Orbeli, for å svekke kronen. Georg III klarte å knuse opprøret og satte i gang en kampanje for å slå ned på de illojale aristokratiske klanene. Ivane Orbeli ble drept, og de overlevende medlemmene av hans familie ble drevet ut av Georgia.

Prins Demna, kastrert og blindet på sin onkels ordre, overlevde ikke lemlestingen og døde snart i fengsel. Straks opprøret var slått ned og pretendenten eliminert, fortsatte kong Georg med å trekke datteren Tamara inn i styret sammen med ham, og han kronet henne som tronarving og medregent i 1178. Ved å gjøre dette forsøkte kongen å hindre noen disputt etter sin egen død og legitimere hans slektslinje på Georgias trone. Samtidig opphøyde han menn fra jordeierklassen og urangerte klasser for å holde det dynastiske aristokratiet borte fra maktens sentrum.

I seks år var Tamara medregent sammen med sin far, men da han døde den 27. mars 1184, fortsatte Tamara som enemonark og ble kronet for andre gang i katedralen i Gelati nær Kutaisi i det vestlige Georgia. Hun arvet et relativt sterkt kongerike, men de sentrifugale tendensene fremmet av den høyere adelen var langt fra kuet. Det var en betydelig opposisjon til Tamaras etterfølgelse på tronen, tent av en reaksjon mot hennes fars undertrykkende politikk og oppmuntret av det som ble sett på som den nye herskerens andre svakhet, hennes kjønn.

nullEttersom Georgia aldri tidligere hadde hatt en kvinnelig hersker, satte en del av aristokratiet spørsmålstegn ved Tamaras legitimitet, mens andre forsøkte å utnytte hennes ungdom og antatte svakhet til å hevde større autonomi for seg selv. Den energiske involveringen fra Tamaras innflytelsesrike tante Rusudan og den georgiske katolikos Mikael IV Mirianisdze var avgjørende for å legitimere Tamaras etterfølgelse på tronen. Imidlertid ble den unge dronningen tvunget til å gi betydelige konsesjoner til aristokratiet. Hun måtte belønne katolikos Mikaels støtte ved å utnevne ham til kansler og dermed plassere ham på toppen av både de klerikale og sekulære hierarkiene.

Tamara ble også presset til å fjerne sin fars utnevnelser, blant dem konstabel Qubasar, en georgisert kiptsjak av enkelt opphav, som hadde hjulpet Georg III med å slå ned den illojale adelen. En av de få av Georg IIIs tittelløse hjelpere som unngikk denne skjebnen, var skattmester Qutlu Arslan, som nå ledet en gruppe av adelsmenn og velstående borgere i en kamp for å begrense den kongelige autoriteten ved å skape et nytt råd, karavi, hvis medlemmer alene skulle diskutere og avgjøre politikken. Dette forsøket på en «føydal konstitusjonalisme» ble avbrutt da Tamara fikk Qutlu Arslan arrestert og hans tilhengere ble tvunget til underkastelse. Likevel ble Tamaras første trekk for å redusere makten til den aristokratiske eliten uten suksess.

I begynnelsen av sin regjeringstid kalte Tamara sammen en kirkelig synode og talte til presteskapet med visdom og ydmykhet: «Døm i henhold til rettskaffenhet, stadfest det gode og forsøm det onde. Begynn med meg – dersom jeg synder, skal jeg straffes, for den kongelige krone er sendt ned fra oven som et tegn på guddommelig tjeneste. La verken adelens rikdom eller massenes fattigdom hindre deres arbeid. Dere ved ord og jeg ved gjerning, dere ved preking og jeg ved lov, dere ved oppdragelse og jeg ved utdannelse vil ha omsorg for de sjelene som Gud har betrodd oss, og sammen skal vi stå fast ved Guds lov for å unnslippe evig fordømmelse. (...) Dere som prester og jeg som hersker, dere som forvaltere av det gode og jeg som vokteren av dette gode».

Hun mislyktes derimot i sitt forsøk på å bruke den kirkelige synoden til å avsette katolikos Mikael, og adelsrådet, darbazi, hevdet retten til å godkjenne kongelige dekreter. Selv dronningens første ektemann ble tvunget på henne av adelen og kirken. I samsvar med dynastiske krav og tidens ånd krevde adelsmennene at Tamara giftet seg slik at de fikk en leder for hæren og å sørge for en tronarving. Deres valg falt på Jurij, sønn av den myrdete fyrst Andrej I Bogoljubskij av Vladimir-Suzdal, som da levde som flyktning blant kiptsjakene i Nord-Kaukasus. Valget ble godkjent av Tamaras tante Rusudan, og fyrsten ble brakt til Georgia for å gifte seg med dronningen i 1185. Jurij ble i Georgia kalt «Georg den russiske» (Rusi).

Den vakre Jurij viste seg å være en dyktig soldat, og under hans kommando returnerte georgierne seierrike fra mange slag. Men hans ekteskap med Tamara blottla mange av de grovere sidene ved hans karakter. Han var en vanskelig person, han var ofte full og var tilbøyelig til umoralske handlinger, og han kom snart på kant med sin hustru. Det spente forholdet mellom ektefellene gikk parallelt med en fraksjonsstrid ved det kongelige hoff, hvor Tamara ble mer og mer selvsikker når det gjaldt sine rettigheter som regjerende dronning. Vendepunktet i Tamaras skjebne kom med den mektige katolikos Mikaels død, som dronningen erstattet som kansler med sin støttespiller Anton Gnolistavisdze. Tamara utvidet gradvis sin egen maktbase og opphøyde sine lojale adelsmenn til høye posisjoner ved hoffet, først og fremst den kurdiske familien som var kjent i Georgia som Mkhargrdzeli.

Dronning Tamara, freske fra Dormisjonskirken i Vardzia (ca 1184-86)I 1187 overtalte Tamara adelsrådet til å godkjenne hennes skilsmisse med Jurij, som ble anklaget for å være henfallen til drukkenskap og «sodomi» og sendt vekk til Konstantinopel utstyrt med en sjenerøs kompensasjon. Hjulpet av flere georgiske aristokrater som var ivrig etter å begrense Tamaras voksende makt, gjorde Jurij to forsøk på kupp, men de mislyktes og han forsvant ut i glemselen etter 1191. Mange herskere fra Midtøsten ble tiltrukket av dronning Tamaras skjønnhet og ønsket å gifte seg med henne, men hun avviste dem alle. Til slutt gikk hun med på å gifte seg på nytt etter at hoffet insisterte, for å sikre fortsettelsen av dynastiet. Dronningen ville velge sin andre ektemann selv, så hun ba sin tante og barnepike Rusudan (søster av kong Georg III) å finne en frier til henne. Valget falt på David Soslan (d. 1207), en fyrste fra Alania, som den georgiske lærde fra 1700-tallet, fyrst Vakhushti, hevder at nedstammet fra den georgiske kongen Georg I (1014-27). De giftet seg i 1191. David var en dyktig militær kommandant og ble Tamaras hovedstøttespiller, og han sørget for å nedkjempe de opprørske adelsmennene som stilte seg bak Jurij.

Tamara og David fikk to barn. I 1192 eller 1194 fødte dronningen sønnen Georg-Lasja, den fremtidige kong Georg IV (1213-23). Datteren Rusudan ble født rundt 1195 og skulle komme til å etterfølge sin bror som monark av Georgia (1223-45). David Soslans status som kongegemal, samt hans nærvær i kunsten, på chartre og på mynter var diktert av nødvendigheten av maskuline aspekter av kongedømmet, men han forble en underordnet hersker som delte trone med og fikk sin makt fra Tamara. Tamara fortsatte å bli kalt mep’et’a mep’e («kongenes konge»). Georgisk er et språk uten grammatikalske kjønn, mep’e («konge») innebærer ikke nødvendigvis en maskulin biklang og kan gjengis som «monark». Det kvinnelige motstykket til mep’e er dedop’ali («dronning»), som ble brukt av dronninggemalinner eller kongens nærmeste eldre kvinnelige slektninger. Tamara kalles av og til dedop’ali i de georgiske krønikene og i noen chartre. Derfor kan tittelen mep’e ha blitt brukt på Tamara for å markere hennes unike posisjon blant kvinner.

Straks Tamara hadde lyktes i å konsolidere sin makt og funnet en pålitelig støtte i David Soslan og adelsfamiliene Mkhargrdzeli, Toreli og andre, gjenopplivet hun den ekspansjonistiske utenrikspolitikken til sine forgjengere. Gjentatte dynastiske stridigheter i Georgia kombinert med kraften til de regionale etterfølgerne av det store Seldsjuk-imperiet, som Ildenizid-atabegene av Aserbajdsjan, Shirvan-sjahene og Ahlat-sjahene, hadde saktnet dynamikken i de georgiske erobringene i regjeringstiden til Tamaras hellige oldefar David IV og hennes far Georg III. Imidlertid ble georgierne igjen aktive under Tamara, mer prominent i det andre tiåret av hennes regjeringstid.

Tidlig på 1190-tallet begynte den georgiske regjeringen å blande seg inn i affærene til Ildenizidene og Shirvan-sjahene, hjalp rivaliserende lokale fyrster og reduserte Shirvan til en underordnet stat. Ildenizidenes atabeg (en militær kommandant) Abu Bakr forsøkte å stå imot den georgiske fremrykkingen og planla en felles muslimsk felttog mot landet. På dronning Tamaras ordre ble det satt i gang mobilisering. De troende ble instruert av metropolitt Anton av Cqondidi til å feire vigilier og liturgier hele natten og til sjenerøst å dele ut almisser slik at de fattige kunne ta pause fra sitt arbeid for å be. I ti dager ble hæren gjort klar, og dronning Tamara talte til de georgiske soldatene for siste gang før slaget begynte: «Mine brødre! Ikke la deres hjerter skjelve foran mengden av fiender, for Gud er med oss. (…) Stol på Gud alene, vend deres hjerter til ham i rettskaffenhet og sett alle deres håp til Kristi Kors og den aller helligste Theotókos!»

Etter å ha tatt av seg skoene, klatret dronning Tamara opp bakken til kirken Metekhi for Theotókos i Tbilisi og knelte foran ikonet av den helligste Theotókos. Hun ba uopphørlig inntil den gode nyheten ankom: Slaget nær Shamkir hadde endt med en udiskutabel seier for den ortodokse georgiske hæren under ledelse av David Soslan. Abu Bakr mistet sin hovedstad til en georgisk protesje. Selv om Abu Bakr var i stand til å gjenoppta sitt styre et år senere, var Ildenizidene bare så vidt i stand til å tøyle videre georgiske plyndringstokt.

Etter denne første seieren  høstet den georgiske hæren en rekke triumfer over tyrkerne. I 1199 vant Tamaras hærer en ny stor seier da to brødre, Zak’are og Ivane Mkhargrdzeli, drev bort dynastiet Shaddadid fra Ani, en gang hovedstad i kongeriket Armenia, og mottok byen fra dronningen som len. Fra deres base i Ani rykket brødrene videre inn i de sentrale armenske landområdene og gjenvant den ene festningen og området etter den andre fra lokale muslimske dynaster: Bjni ble tatt i 1201 og Dvin falt i 1203. Nabolandene begynte å betrakte Georgia som beskytter av hele Transkaukasus. På begynnelsen av 1200-tallet hadde Georgia en politisk autoritet anerkjent av både den kristne Vesten og den muslimske Østen.

Urolig over de georgiske suksessene sammenkalte Suleiman II, den gjeninnsatte seldsjuksultanen av Rûm, sine vasallemirer og marsjerte mot Georgia med en enorm hær og slo leir ved Basian. Sultanen sendte en budbringer til dronning Tamara med et frekt krav om å overgi seg uten kamp. Som belønning for hennes lydighet lovte sultanen å gifte seg med henne på betingelse av at hun gikk over til islam – dersom hun klynget seg fast til kristendommen, ville han la henne slutte seg til de andre uheldige konkubinene i hans harem.

Da budbringeren gjenga sultanens krav, ble adelsmannen Zakaria Mkhargrdzelidze så rasende at kan slo ham i ansiktet så han mistet bevisstheten. På dronning Tamaras ordre utstyrte hoffet budbringeren med sjenerøse gaver og sendte ham avgårde men en georgisk utsending og et svarbrev: «Ditt forslag tar i betraktning din rikdom og dine enorme hærer, men glemmer å regne med den guddommelige dom. Mens jeg plasserer min tillit ikke til noen hær eller verdslig ting, men i Den allmektige Guds høyre hånd og den uendelige hjelp fra Korset, som du forbanner. Guds vilje skal skje, ikke din, og Guds dom skal herske, ikke din!»

nullDe georgiske soldatene ble innkalt uten forsinkelse. Dronning Tamara ba for seier foran Vardzia-ikonet av Theotókos, deretter førte hun barføtt sin hær til byens porter. Tamaras kronikør beskriver hvordan hæren ble samlet ved klippebyen Vardzia før de marsjerte avgårde og hvordan dronningen talte til troppene fra kirkens balkong. Med håp til Herren og dronning Tamaras innstendige bønner marsjerte den georgiske hæren mot Basian. Der ble sultanens leir angrepet og ødelagt av David Soslan i slaget ved Basian i 1203 eller 1204, og fienden ble utslettet. Seieren ved Basian var en enorm begivenhet ikke bare for Georgia, men for hele den kristne verden.

Brødrene Mkhargrdzeli erobret Kars på vegne av den georgiske kronen i 1206, men ble drevet bort fra murene av Akhlat i 1209. Dette fikk en slutt på kampen for de armenske landområdene og etterlot regionen rundt innsjøen Van i en relativt sikker besittelse av dens nye herrer, dynastiet Ayyubid fra Damaskus. I 1209 la brødrene Mkhargrdzeli Ardabil øde – ifølge de georgiske og armenske annalene – som hevn for den lokale muslimske herskerens angrep på Ani og hans massakre på byens kristne befolkning. I et stort siste utbrudd ledet brødrene en hær gjennom Tamaras besittelser og vassalterritorier i en mars gjennom Nakhchivan og Julfa, til Marand, Tabriz og Qazvin i det nordlige Iran, mens de plyndret flere bosetninger på veien.

De militære seirene økte dronning Tamaras tro. På dagtid skinte hun i all sin kongelige prakt og administrerte klokt de politiske affærene, men om natten knelte hun og tryglet Herren under tårer om å styrke den georgiske Kirken. Hun drev ellers med brodering og delte ut sine broderier til de fattige. En gang hun var utslitt av sine bønner og broderier, døste hun av og fikk en visjon. Der gikk hun inn i et luksuriøst møblert hjem, hvor hun så en trone i gull, utsmykket med edelstener. Hun vendte seg for å gå mot den, men ble plutselig stanset av en gammel mann med en glorie rundt hodet. Dronning Tamara spurte ham: «Hvem er mer verdig enn meg til å motta en slik praktfull trone?» Han svarte: «Denne tronen er ment for din tjenestejente, som sydde messeklær for tolv prester med sine egne hender. Du er allerede eier av store skatter i denne verden». Deretter sendte han henne i en annen retning. Da dronning Tamara våknet, begynte hun straks på arbeidet, og med sine egne hender sydde hun messeklær for tolv prester.

Historien har bevart en annen gripende episode fra dronning Tamaras liv: En gang forberedte hun seg på å delta i en festliturgi i Gelati, og hun festet kostbare rubiner til beltet hun bar rundt livet. Snart etter ble hun fortalt at en tigger utenfor klostertårnet ba om almisser, og hun ga sitt følge ordre om å vente. Etter at hun hadde kledd på seg, gikk hun ut til tårnet, men fant ingen der. Hun ble fryktelig oppbrakt og refset seg selv for å ha sagt nei til den fattige og derfor sagt nei til Kristus selv. Straks tok hun av seg beltet, årsaken til hennes fristelse, og ga det som et offer til Gelati-ikonet av Theotókos.

Blant de bemerkelsesverdige begivenhetene i Tamaras regjeringstid var grunnleggelsen av keiserriket Trebizond ved Svartehavet i 1204. Denne staten ble etablert av Alexios Megas Komnenos og hans bror David i de nordøstre provinsene i det smuldrende bysantinske imperiet med hjelp fra georgiske tropper. Alexios og David var bysantinske fyrster i eksil som var vokst opp ved det georgiske hoffet. De var også Tamaras slektninger, hennes tante på farssiden var brødrene Komnenois farmor. Ifølge Tamaras historiker var målet for den georgiske ekspedisjon til Trebizond å straffe den bysantinske keiseren Alexios IV Angelos (1203-04) for hans konfiskering av en skipslast med penger fra den georgiske dronningen til klostrene i Antiokia og Athosfjellet. Tamaras ekspedisjon kan imidlertid forklares bedre med hennes ønske om å trekke fordel av Det fjerde korstog mot Konstantinopel i 1204 til å etablere en vennligsinnet stat i Georgias umiddelbare sørvestre nabolag, samt den dynastiske solidaritet med de avsatte Komnenoi.

Tamara søkte å gjøre bruk av det bysantinske imperiets svakhet og korsfarernes nederlag for Ayyubid-sultanen Saladin for å styrke Georgias posisjon på den internasjonale scenen og å påta seg den bysantinske kronens tradisjonelle rolle som beskytter av de kristne i Midtøsten. Georgiske kristne misjonærer var aktive i Nord-Kaukasus og de landsforviste monastiske kommunitetene var spredt omkring over hele det østlige Middelhavsområdet. Tamaras krønike priser hennes universelle beskyttelse av kristenheten og hennes støtte til kirker og klostre fra Egypt til Bulgaria og Kypros.

Det georgiske hoffet var primært opptatt av beskyttelsen av de georgiske monastiske sentrene i Det hellige land. På 1100-tallet fantes det åtte georgiske klostre i Jerusalem. Saladins biograf Baha ad-Din ibn Shaddad skriver at etter Ayyubid-erobringen av Jerusalem i 1187, sendte Tamara utsendinger til sultanen for å be om at de konfiskerte eiendelene til de georgiske klostrene i Jerusalem skulle returneres. Saladins svar er ikke kjent, men dronningens anstrengelser ser ut til å ha vært suksessfulle: Jacques de Vitry, som ble biskop av Acre (1216-28) kort etter Tamaras død, gir ytterligere bevis på georgiernes nærvær i Jerusalem. Han skriver at georgierne i motsetning til andre kristne pilegrimer ble tillatt fri tilgang til byen med sine bannere utfoldet. Ibn Shaddad hevder videre at Tamara bød over den bysantinske keiseren i sine anstrengelser for å sikre seg relikviene av Det sanne kors og tilbød 200 000 gullstykker til Saladin, som hadde tatt relikviene som krigsbytte i slaget ved Hattin, men uten resultat.

I dronning Tamaras regjeringstid ble en veritabel monastisk by hogd ut av klippene i Vardzia, og den gudfryktige georgiske herskeren pleide å arbeide der i den store fasten. Kirkene i Pitareti, Kvabtakhevi, Betania og mange andre ble også bygd på den tiden. Dronning Tamara utrustet sjenerøst kirkene og klostrene ikke bare på georgisk territorium, men også utenfor hennes grenser: i Palestina, Kypros, Sinaifjellet, De svarte fjellene i Trebizond, Hellas, Athosfjellet, Petritsoni i Bulgaria, Makedonia, Trakia, Romania, Isauria og Konstantinopel. Den guddommelig ledete dronning Tamara avskaffet dødsstraffen og alle former for legemlig tortur.

Georgias politiske og kulturelle bragder i Tamaras epoke hadde sine røtter i en lang og kompleks fortid. Tamara resultater skyldtes mest nylig reformene til hennes oldefar David IV (1089-1125), og lenger tilbake samlingsbestrebelsene til David III (966-1000) og Bagrat III (1008-14), som ble arkitekter for en politisk enhet av de georgiske kongerikene og fyrstedømmene i det første tiåret på 1000-tallet. Tamara kunne bygge på deres suksesser. I de siste årene av Tamaras styre hadde den georgiske staten nådd høyden av sin makt og prestisje i middelalderen. Tamaras rike strakte seg fra fjellene Store Kaukasus i nord til Erzurum i sør, og fra nasjonen Zygii i nordvest til områdene ved Ganja i sørøst, og dannet et pan-kaukasisk imperium, med det lojale Zachariad-regimet i det nordre og sentrale Armenia, Shirvan som en vasall og Trebizond som en alliert. En samtidig georgisk historiker hyller Tamara som herre over landområdene «fra Pontos-sjøen [Svartehavet] til Gurgan-sjøen [Det kaspiske hav], fra Speri til Derbend, og hele denne siden og den andre siden av Kaukasus opp til Khazaria og Skytia».

Den kongelige tittelen ble tilsvarende utvidet. Den reflekterte nå ikke bare Tamaras makt over de tradisjonelle underdelingene av det georgiske riket, men inkluderte også nye komponenter som la vekt på den georgiske kronens hegemoni over nabolandene. Derfor identifiseres Tamara på mynter og chartre som utstedes i hennes navn, som: «Etter Guds vilje, kongenes konge og dronningenes dronning av abkhasere, kartvelere, arranere, kakhetere og armenere; Shirvan sjah og Shahan sjah; autokrat av hele Østen og Vesten, verdens og troens heder; Messias’ forsvarer». Tamaras imperium dominerte Kaukasus inntil det kollapset under mongolangrep innen to tiår etter Tamaras død.

Dronningen fikk aldri autokratisk makt og adelsrådet fortsatte å fungere. Imidlertid var det Tamaras egen prestisje og utvidelsen av patronq’moba (en georgisk versjon av føydalisme) som holdt de mektigste dynastiske fyrstene fra å fragmentere kongeriket. Dette var en klassisk periode i historien til den georgiske føydalismen. Forsøkene på å innføre føydale skikker i de områdene hvor de tidligere hadde vært nesten ukjente, skjedde ikke uten motstand. For eksempel var det en reisning blant fjellfolket i Pkhovi og Dido ved Georgias nordøstre grense i 1212, som ble slått ned av Ivane Mkhargrdzeli etter tre måneder med kraftige kamper.

Med blomstrende økonomiske sentre nå under Georgias kontroll, brakte industri og handel ny velstand til landet og hoffet. Skatter som ble pålagt naboene og krigsbytte ga påfyll til det kongelige skattkammeret, noe som førte til uttrykket «bøndene var som adelsmenn, adelsmenn som fyrster og fyrstene som konger».

Med denne velstanden kom et utbrudd av den distinkte georgiske kulturen, som oppsto fra blandingen av det kristne og verdslige, av vest og øst. Til tross for dette fortsatte georgierne å identifisere seg med det bysantinske vest heller enn det islamske øst, mens det georgiske monarkiet søkte å understreke sin forbindelse med kristenheten og presentere sin stilling som gudgitt. Det var i den perioden at kanon i den georgiske ortodokse arkitekturen ble tegnet om og en rekke katedraler med store kupler ble bygd. Det bysantinsk påvirkede uttrykket for kongelig makt ble modifisert på ulike måter for å styrke Tamaras hittil usette stilling som en kvinne som hersker i seg selv. De fem bevarte monumentale kirkeportrettene av dronningen har helt klart sitt forbilde i den bysantinske billedbruken, men understreker også spesifikt georgiske temaer og persiske idealer for kvinnelig skjønnhet. Til tross for Georgias bysantinskinspirerte kultur er landets nære handelsforbindelser med Midtøsten tydelig på samtidige georgiske mynter, med tekst på georgisk og arabisk. En serie mynter slått rundt år 1200 i dronning Tamaras navn avbildet en lokal variant av en bysantinsk forside og en arabisk inskripsjon på baksiden som proklamerte Tamara som «Messias’ forsvarer».

De samtidige georgiske krønikene som inneholdt kristen moral og patristisk litteratur fortsatte å blomstre, men den hadde på den tiden mistet sin tidligere dominerende stilling til den sekulære litteraturen, som var høyst original, selv om den utviklet seg i nær kontakt med nabokulturene. Tamaras tilknytning til perioden med politisk og militær suksess, kombinert med hennes rolle som kvinnelig hersker, har ført til at hun har blitt idealisert og romantisert i georgisk kunst og historisk minne. Hun er fortsatt et viktig symbol i georgisk populærkultur.

Tamaras ektemann David Soslan døde i 1207, og samme år kronet hun sin sønn Georg-Lasja til medregent. Han var da femten eller tretten år gammel. Selv levde hun mer enn fem år lenger enn sin mann. Men en regulær, hemmelig observans av et strengt asketisk regime som inkluderte faste, en seng av stein og litanier sunget barføtt, brøt til slutt ned dronning Tamaras helse. Lenge avholdt hun seg fra å snakke med noen om sin tilstand, men da smerten ble uutholdelig, søkte hun til slutt hjelp. Tidens beste leger var ute av stand til å diagnostisere hennes sykdom, og hele Georgia ble grepet av frykt for katastrofe. Alle fra de minste til de største ba innstendig for Georgias hersker og forsvarer. Folket var villige til å ofre ikke bare sine egne liv, men selv sine barns liv, for deres elskede herskers skyld.

Gud sendte henne et tegn da han var klar til å motta henne inn i sitt rike. Tamaras historiker forteller at dronningen plutselig ble syk mens hun diskuterte statsaffærer med sine ministre på slottet Nacharmagevi nær byen Gori. Hun ble transportert til Tbilisi og deretter til det nærliggende slottet Agarani, hvor den fromme monarken tok farvel med sitt hoff og vendte seg i bønn til et ikon av Kristus og det livgivende kors. Deretter døde Tamara av en «ødeleggende sykdom» den 18. januar 1213, 52 eller 53 år gammel, ikke langt fra sin hovedstad Tbilisi. Hennes undersåtter sørget dypt over henne. Hennes levninger ble overført til katedralen i Mtskheta og deretter til klosteret Gelati, familiegravsted for det georgiske kongelige dynastiet. Den fremherskende meningen blant forskere er at Tamara døde i 1213, selv om det er noen vage indikasjoner på at hun kan ha dødd tidligere, i 1207 eller 1210.

I senere tider har en rekke legender oppstått om Tamaras gravsted. En av dem vil ha det til at Tamara ble gravlagt i en hemmelig nisje i klosteret Gelati for å forhindre at graven ble profanert av hennes fiender. En annen versjon antyder at Tamaras levninger ble gravlagt på nytt på et fjernt sted, muligens Det hellige land. Den franske ridderen Guillaume de Bois skrev et brev tidlig på 1200-tallet fra Palestina og adressert til biskopen av Besançon, hvor han hevdet at han hadde hørt at kongen av Georgia var på vei til Jerusalem med en stor hær og hadde allerede erobret mange byer fra sarasenerne. Meldingene sa at han hadde med seg levningene av sin mor, den «mektige dronning Tamara» (regina potentissima Thamar), som hadde vært ute av stand til å foreta en valfart til Det hellige land mens hun levde og hadde bedt om at hennes legeme skulle gravlegges nær Den hellige grav.

På 1900-tallet ble jakten på Tamaras grav gjenstand for akademisk forskning, men også fokus for en bredere offentlig interesse. Et ortodokst akademisk syn plasserer fortsatt Tamaras grav i Gelati, men en rekke arkeologiske studier siden 1920 har ikke klart å lokalisere graven i klosteret.

Tamara har blitt helligkåret av den georgiske ortodokse kirke som Den hellige rettskafne dronning Tamara, med minnedag den 1. mai, som tilsvarer 14. mai i den gregorianske kalenderen. I tillegg minnes Tamara også på søndagen for de Myrra-bærende kvinnene.

Mye av den moderne oppfatningen av dronning Tamara ble skapt under innflytelse av 1800-tallets romantikk og voksende nasjonalisme blant georgiske intellektuelle på den tiden. I russisk og vestlig litteratur på 1800-tallet reflekterte bildet av dronning Tamara de europeiske oppfatningene av Orienten (som Georgia ble betraktet som en del av) og stillingen til og karakteristikken av kvinnene der. Fascinert av det «eksotiske» Kaukasus skrev den russiske poeten Mikhail Lermontov i 1841 det romantiske diktet Tamara, hvor han brukte den gamle georgiske legenden om en sireneaktig fjellprinsesse som poeten ga navnet Dronning Tamara. Knut Hamsuns skuespill fra 1903, Dronning Tamara, hadde ikke særlig suksess, teaterkritikerne så i det «en moderne kvinne kledd i middelalderkostyme» og leste stykket som «en kommentar til den nye kvinnen fra 1890-tallet».

I georgisk litteratur ble Tamara også romantisert, men svært forskjellig fra det russiske og vesteuropeiske synet. De georgiske romantikerne fulgte en middelaldersk tradisjon ved å portrettere Tamaras som en vennlig, hellig kvinne som styrte et land som konstant var i krig. I tillegg satte de georgiske litteratene som en reaksjon på det russiske styret i Georgia og undertrykkelsen av de nasjonale institusjonene, opp Tamaras æra som en kontrast til situasjonen i deres samtid og klagde over den ugjenkallelig tapte fortiden i sine skrifter. Derfor ble Tamara en personifisering av Georgias glansdager, et syn som har holdt seg helt til våre dager.

Tamaras ekteskap med den russiske fyrsten Jurij ble gjenstand for to tankevekkende prosaverk i det moderne Georgia. Shalva Dadianis stykke, opprinnelig med tittelen «Den uheldige russeren» 1916-26), ble angrepet av sovjetiske kritikere for å ødelegge det «århundrelange vennskapet mellom de russiske og georgiske folk». Under press fra kommunistpartiet måtte Dadiani revidere både tittelen og handlingen for å bringe stykket på linje med den offisielle ideologien. I 2002 skrev den unge georgiske forfatteren Lasha Bughadze den satiriske novellen «Den første russeren», hvor han fokuserte på Tamaras og Jurijs skuffende bryllupsnatt. Dette gjorde mange konservative rasende og ga støtet til en landsomfattende kontrovers, inkludert opphetede diskusjoner i media, det georgiske parlamentet og patriarkatet i den georgiske ortodokse kirken.

Kilder: en.wikipedia.org, oca.org, fatheralexander.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 222. september 2013

av Per Einar Odden publisert 22.09.2013, sist endret 28.12.2015 - 12:06