Den salige Maria Teresa Tauscher van den Bosch (1855-1938)

Minnedag: 30. oktober

Den salige Maria Teresa Tauscher van den Bosch (1855-1938)

Den salige Maria Teresa ble født som Anna Maria Tauscher van den Bosch den 19. juni 1855 i Sandow nær Frankfurt an der Oder i Brandenburg i Øst-Preussen i Tyskland (nå Sadow i Polen). Hennes far Hermann Traugott Tauscher var en streng luthersk pastor, og hennes mor Maria Pauline van den Bosch, hadde selv om hun også var lutheraner en stor kjærlighet for Guds mor Maria. Derfor da datteren ble døpt den 24. juli fikk hun navnet Anna Maria. Dåpen ble fortatt av bestefaren på farssiden, også han luthersk pastor.

Hennes barndom var lykkelig og ubekymret, tilbrakt sammen med moren som elsket henne høyt og sammen med faren når han hadde fri fra sin tjeneste. Men selv om hjemmet hadde en kjærlighetsfylt atmosfære hvor kunst, sosialt engasjement og naturlig religion spilte en stor rolle, følte hun seg ikke hjemme i foreldrenes tro. I barndommen opplevde hun ikke mye katolisisme, men til foreldrenes overraskelse tenkte hun «katolsk» om mange ting. Allerede som liten æret hun Guds Mor og følte seg spesielt beskyttet av henne.

I mai 1862 ble hennes far utnevnt til superintendent av Arnswalde, og dit flyttet familien sammen med de to andre døtrene som var kommet til i mellomtiden, Lisa og Magdalena. For Anna Maria begynte et nytt liv i totalt endrede omgivelser, ikke lenger i avsondretheten på landet, men i en livlig stor prestegård, hvor foreldrene var aktivt engasjert i ulike pastorale og karitative aktiviteter. Moren samlet barna for katekismeundervisning og besøkte de fattige og syke sammen med datteren, og dette vakte i Anna Maria en sterk kjærlighet for de mest trengende.

I 1865 ble hennes far overflyttet til Berlin, og der ble de i 19 år inntil faren ble sogneprest i Guzow. Anna Maria likte seg aldri i Berlin. Her ble Anna Maria syk og måtte forlate skolen. På grunn av hennes helse bestemte foreldrene seg i 1870 for å sende henne sammen med søsteren Lisa for utdannelse på landet i Gnadau hos noen søstre som tilhørte de Moraviske brødre. Den friske luften gjorde at hun snart fikk helsen tilbake, og i kontakt med naturen ble hennes sky natur mer åpen. Hun motsto imidlertid alle tendenser til smiger og forfengelighet, hun forble seriøs og lojal, alltid villig til sjenerøst å bidra overalt hvor det var behov. Hun traff også en rekke svært fromme mennesker, og det vokste frem i Anna Maria et ønske om å bli «nonne».

I påsken 1872 hentet faren henne hjem til konfirmasjon, noe som utgjorde en stor prøvelse for henne, fordi hun ikke følte seg hjemme i lutherdommen. Mer enn en gang, også under utdannelsen, ville hun ikke oppgi hvilken religion hun tilhørte og erklærte at hun hadde sin egen. Senere, i argumenter med protestantiske pastorer som besøkte familien, sa man at hennes tankegang var mer katolsk enn protestantisk.

Sommeren 1873 tilbrakte hun hos besteforeldrene. En ung mann fridde til henne, men hun avslo straks og motsto med fasthet raseriet til bestefaren, som hun også elsket. I 1874 døde hennes mor, bare 45 år gammel, og den sørgende Anna Maria ble hos familien for å ta seg av dem. Etter fem år giftet faren seg igjen, og dermed var hun fri fra sine forpliktelser.

Da kunne hun endelig konsentrere seg om et lenge følt ønske om å grunnlegge en forening for kvinner som viet seg til manuelt arbeid av alle slag, og produktene solgte de til inntekt for misjonen. Da hun var tretti år gammel i 1885 så hun en stillingsannonse i avisen. På et asyl for sinnssyke i Lindenburg i Köln var det en lederstilling ledig. Bortsett fra den protestantiske direktøren var de fleste medarbeiderne på asylet katolske, men likevel ga hennes far sin tillatelse til at hun aksepterte stillingen.

Anna Maria likte seg i Rhinland, og i Köln fikk hun endelig full innsikt i den katolske lære, som hun alltid hadde lengtet etter. Mot sin fars vilje, og med tungt sinn fordi hun som katolikk ikke kunne sette sin fot i hans hjem, ble hun den 30. oktober 1888 opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap i Apostelkirken i Köln, 33 år gammel. I sin selvbiografi skriver hun at hun ikke måtte avsverge sin kjetterske tro, for hun hadde ikke med hensikt tilhørt den lutherske kirken en eneste time. Direktøren på asylet ville ikke ha katolikker i ledende stillinger, så hun ble tvunget til å forlate asylet. Det var heller ikke lett å finne en ny stilling, for direktøren besvarte alle forespørsler om referanser med at Fräulein Tauscher ikke var pålitelig.

Augustinerinnene i Köln tok henne midlertidig inn i sitt kloster, og der tjente hun til kost å losji ved oppvask og gulvvask. Hennes lengsel etter å vie seg fullstendig til Gud ble sterkere og sterkere, og etter å ha lest selvbiografien til den hellige Teresa av Ávila ble hennes liv orientert i karmelittisk retning. Men hennes skriftefar sa at hennes vei ikke var å gå inn i et allerede etablert kloster. Med tiden ble det klart at hun måtte bli en Teresas datter, men ikke i et klausurert karmelittkloster. Hun følte seg kalt til å etablere en kongregasjon som kombinerte den karmelittiske ånd av bønn og reparasjon men på samme tid viet seg til å ta seg av foreldreløse barn.

Etter noen måneder fikk hun en stilling som selskapsdame hos Julie von Savigny, og det i Berlin! «Overhode å måtte bo i Berlin, som helt fra min barndom hadde vært meg overmåte usympatisk, kostet meg stor overvinnelse. I tillegg kom at mitt foreldrehjem var så nær, for Guzow ligger knapt en time med banen fra Berlin», skriver hun i selvbiografien.

På slutten av 1800-tallet kunne følgende annonser leses i lokalavisene i Berlin: «Treårig jente gis bort etter hennes mors død». «Barn gis bort». Tusener av arbeidere var hjemløse eller bodde i provisoriske boliger. For barn var det ofte verken tid, plass eller tid. Hvem skulle ta seg av disse barna? Fikk de nok å spise, fikk de leke og lære? Slike spørsmål må Anna Maria ha stilt seg da hun leste avisene. Allerede som ung hadde hun drømt om å gi foreldreløse barn et hjem: «Hjem for hjemløse» skulle det stå som innskrift over et rødt hus som hun hadde sett i sine drømmer.

Etter en reise sammen ga Julie von Savigny Anne Maria 700 mark, og 500 av disse brukte hun til å kjøpe første etasje i et leiehus i Pappelallee for sitt barnehjem, det første av hennes St. Josefshjem i Berlin. De fikk navnet på grunn av hennes store andakt for den hellige Josef. Sammen med tre barn flyttet hun inn dit i 1891. Den 2. august 1891 ble barnehjemmet åpnet, og dette regnes som grunnleggelsen av hennes kongregasjon. Men de andre leilighetene i huset var bebodd, og leietakerne ville bare flytte hvis de ble betalt en erstatning. Anna Maria klarte å leie hele huset og bygde det om. Hun ville grunnlegge en kongregasjon og brukte den fineste leiligheten i huset til kapell. I sin selvbiografi skriver hun om de ufattelige lidelsene hun måtte tåle i begynnelsen og utviklingen av kongregasjonen som i løpet av få år hadde spredt seg over Europa.

Anna Maria avviste ikke et eneste barn, heller ikke når det ikke var noen til å betale. Det fantes mange slike barn i Berlin, og snart måtte hun leie begge nabohusene i Pappelallee. I 1896 bodde det rundt 120 barn i Josefshjemmet, og et nytt hus kunne bygges av rød tegl. En velgjører hadde testamentert Anna Maria 15.000 mark. Barna bodde sammen som små familier i grupper på seksten sammen med en søster i egne beboelses- og soverom.

Anna Maria kunne verken drive hjemmet eller finansiere nybygget på egen hånd. Mens hun arbeidet om dagen, skrev hun tiggerbrev om natten for å samle midler til barna og klosteret. Fra 1892 sluttet unge kvinner seg til henne. Men de fleste av disse var ikke modne til fattigdommen som fulgte livet i Pappelallee, og grunnleggersken følte seg alene. Kvinnene som sluttet seg til henne var opptil 20 år yngre enn henne. Først i 1896 fikk hun ledsagere som følte et ekte kall til livet i kongregasjonen.

Fra de kirkelige myndighetene fikk hun lite støtte til barnehjemmet i Pappelallee. Et strengt ordensliv og bæring av drakt ble avvist av biskopen av Breslau, kardinal Georg Kopp, og hans delegat i Berlin Josef Jahnel. Berlin var på denne tiden ikke et selvstendig bispedømme, men et delegatur under Breslau (nå Wroclaw i Polen). I de katolske avisene ble katolikkene oppfordret til ikke å støtte barnehjemmet i Pappelallee. Delegat Jahnel sendte utkastelsesordre fra huset, som tilhørte menigheten St. Hedwig. Men det fantes ikke noe annet hus som kunne ta imot barna og søstrene, så de ble værende. Gjennom avisene var St. Josefshjemmet blitt kjent ut over Berlin og det fantes velgjørere.

Allerede i 1892 ble et annet Josefshjem grunnlagt i Weißensee, og i 1905 ble det grunnlagt nye i Charlottenburg og Neukölln. I 1898 grunnla hun det første huset i Nederland. Det første novisiatet ble grunnlagt i Sittard i Nederland i 1899 og enda et novisiat i Maldon i 1901. I 1921 ble en tidligere restaurant i Birkenwerder ombygd til et feriehjem for barnehjemmene i Berlin. Overalt var søstrene avhengige av pengegaver. Også de nye hjemmene som oppsto i Tyskland, Nederland, England, Østerrike, Sveits, Ungarn, Italia og USA var avhengig av gaver. Grunnleggeren reiste på kollektreiser, og ofte deltok hun i arbeidet med å bygge hjem og klostre, for pengene rakk ikke alltid til alle byggearbeidene. De nye husene ble nesten alle grunnlagt med tomme hender, i tillit til at de nødvendige midlene ville dukke opp. Nesten alltid var Moder Maria Teresa til stede ved nye grunnleggelser.

Maria Teresa opplevde ikke bare å bli jaget fra foreldrehjemmet, men også fra hjemlandet Tyskland. Kardinal Kopp nektet å gi huset i Berlin status som moderhus for ordenen, og uten et moderhus kunne kongregasjonen ikke anerkjennes, og ingen søstre kunne avlegge evige løfter. Moder Maria Teresa flakket omkring fra et land til et annet på jakt etter en biskop som ville ta imot hennes generalat. På disse reisene grunnla hun mange barnehjem og aldershjem.

I 1903 nådde hun endelig Rocca di Papa ved Roma, hvor kardinal Francesco Satolli, titularbiskop av Frascati, i juni 1904 ga dem tillatelse til å kjøpe et gammelt hus som etter mange viderverdigheter ble det første moderhuset til den nye kongregasjonen «Karmelittsøstre av Jesu guddommelige Hjerte» (Carmelitae a Divino Corde Jesu – DCJ) eller Suore Carmelitane del Divin Cuore di Gesù (Karmel von Göttlichen Herzen Jesu). Her avla Moder Maria Teresa av St. Josef og hennes første ledsagere den 2. januar 1906 de første gyldige løftene etter kirkeretten. Siden 1904 hadde kongregasjonen vært knyttet til de reformerte karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD).

St. Josefshusene spredte seg stadig. I 1912 dro Moder Maria Teresa til USA for å etablere ordenen i den nye verden. Mens hun tok seg av de første grunnleggelsene i USA og Canada brøt Første Verdenskrig ut i Europa og moderhuset i Rocca di Papa ble ekspropriert av de italienske myndighetene for å være «tysk eiendom». Da hun vendte tilbake fra USA i 1920, begynte hun å lete etter et nytt moderhus, og Gud førte henne til Sittard i Nederland, sør i provinsen Limburg, hvor hennes kongregasjon siden 1898 hadde drevet barnehjemmet St. Josef. I 1930 kom den pavelige approbasjon av kongregasjonen.

Hun tilbrakte de siste årene av sitt liv i det nye moderhuset i Sittard, og av helsemessige årsaker reiste hun ikke mer etter 1922. Men hun bidro til den åndelige formasjonen av sine døtre til å bli sterke, sjenerøse og sanne døtre av Kirken. Hun bidro til å konsolidere arbeidet, bearbeidet konstitusjonene og skrev en selvbiografi. Helt til sin død forble hun kongregasjonens generalmoder.

Hun døde den 20. september 1938 i Sittard og ble gravlagt på kirkegården i generalatet. Hennes ry for hellighet var så stort at biskop Lemmens av Roermond den 2. februar 1953 åpnet informasjonsprosessen for hennes saligkåring. Den ble avsluttet den 20. september 1957. Etter at Positio virtutibus var skrevet i 1992, ble prosessen stanset på grunn av mangelen på et mirakel. Først i 2002 ble den gjenopptatt. Den 20. desember 2002 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Under en retrett i kongregasjonens generalat i Sittard så p. Bonifatius Honings OCD at fru Maria Josefina Pieters-Maas ikke kunne delta på alle konferansene på grunn av problemer med føttene. Han rådet dem til å holde en novene (en serie på ni dagers bønn) til nonnenes grunnleggerske, hvis grav var i kapellet. Da hun vendte tilbake til hjemmet begynte fru Pieters-Maas den første novenen sammen med sin mann og resiterte bønnen på bønnekortet. Under den tredje novenen, den 16. desember 1996, opphørte smertene plutselig og hun kunne gå uten problemer. Tåneglene, som nesten var forsvunnet på grunn av sykdommen, begynte å vokse ut igjen. Sykdommen har aldri vendt tilbake, og ti år senere er fru Pieters-Maas' føtter fortsatt fullstendig friske.

Den 20. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret lørdag den 13. mai 2006 av pave Benedikt XVI i Sint Christoffelkathedraal i Roermond i Nederland. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Messen ble feiret av kardinal Adrianus Johannes Simonis, erkebiskop av Utrecht. Dette var historiens første saligkåring i Nederland. Kardinal Simonis opplyste at Maria Teresa Tauscher van den Bosch skal feires den 30. oktober.

Det røde huset «Hjem for hjemløse» i Pappelallee 61 i Prenzlauer Berg står fortsatt. Verken nazisme, krig eller DDR-kommunisme ødela hjem og kloster. Det huser i dag aldershjemmet St. Josef og et kloster for kongregasjonen med en stor kirke og en liten klosterhage. Også under Det tredje rike kunne søstrene ta seg av barn der inntil barna i 1943 måtte evakueres til Schlesien. Et aldershjem i nærheten ble bombet, og beboerne flyttet inn i St. Josefshjem og ble værende. I mange år levde barn og gamle sammen der, tatt vare på av søstrene, til de siste barna forlot Pappelallee i 1977. I 30 år inneholdt huset det biskoppelige utdanningssenteret, hvis foranstaltninger ble treffpunkt for mennesker fra øst og vest – tillatt av DDR-ledelsen. Ennå arbeider og bor ti søstre. Det er det eneste huset kongregasjonen har igjen i Berlin, de andre har måttet oppgis på grunn av søstermangel.

Kongregasjonen kombinerer Karmels kontemplative tradisjon med å ta seg av barn i nød, men den vier seg også andre kirkelige og sosiale oppgaver. Den har for tiden rundt 500 medlemmer og virker i 14 land i Europa, Afrika og Amerika.

av Webmaster publisert 16.06.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:54