Den hellige Urbicius av Clermont (d. ~312)

Den hellige Urbicius (Urbitius; fr: Urbice) skal ha levd på 100-tallet og vært en av de første biskopene av Clermont-Ferrand i Auvergne i Frankrike (han står som nummer to på bispelisten). Men franskmennene elsker jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter», og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid, og Urbicius levde nok rundt år 300.

Den franske byen Clermont-Ferrand ligger i departementet Puy-de-Dôme i regionen Auvergne (fra 2016: regionen Auvergne-Rhône-Alpes). Byens første navn etter den romerske erobringen i det første århundret var Augusto Nemetum, en kombinasjon av det opprinnelige galliske navnet og keiser Augustus’ navn. På 200-tallet tok byen navnet Arvernis (Averna, Arvernum) etter navnet på folket som bodde innenfor murene, i likhet med andre galliske byer på denne tiden. Men i 848 ga den befestede borgen Clarus Mons sitt navn til hele byen, som ble til Clairmont (Clermont). Den lille bispebyen Montferrand ble slått sammen med Clermont i 1731, og sammen tok de navnet Clermont-Ferrand.

Urbicius’ biografi forteller at han var senator før han ble valgt til biskop av Clermont og ledet denne kirken med klokskap og hellighet. Da han ble biskop, separerte han seg fra sin hustru og sendte henne til et kloster. Men etter en stund lengtet hun etter å være tilbake hos mannen, så hun gikk til ham og spurte hvorfor han stengte sin egen hustru ute. Og hun siterte den hellige apostelen Paulus:

«Dere skal ikke nekte hverandre samliv hvis dere ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal sette avholdenheten deres på prøve» (1.Kor 7,5).

Da myknet hans hjerte ved røsten av hennes kjære stemme og minnene om de lykkelige årene de hadde tilbrakt sammen. Hans standhaftighet smeltet bort,, og han åpnet sin dør og tok imot henne igjen. De lot som om hun var hans søster for å unngå skandale. Men etter en stund begynte samvittigheten å nage ham, og han angret bittert på at han hadde vendt tilbake til den lavere stand som han hadde steget opp fra da han påtok seg det høye kirkelige embetet. Det endte med at han flyktet bort fra sin hustru og gjemte seg i et kloster.

Han ble nå mer berømt for strengheten i sin bot enn han tidligere hadde vært for praktiseringen av en uskyldig fromhet. Han døde rundt 312 og hans minnedag er 3. april (Gregor av Tours, Historia Francorum, I, 39).

Kilder: Baring-Gould (4/16), Infocatho, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. juli 2016