Den hellige Ursus av Loches (d. 508)

Den hellige Ursus (Ursius: fr: Ours) ble født en gang på 400-tallet i Cahors i det nåværende departementet Lot i regionen Midi-Pyrénées sørvest i Frankrike. Han var helt fra sin barndom preget av kjærlighet til Gud. Han dro til den gamle franske provinsen Berri (apud Bituriges; nå Berry), hvor han levde en stor del av sitt liv, etter å ha forlatt Cahors i spissen for en liten gruppe av eremitter. De flyktet fra regionen som mange på den tiden, før invasjonen av goterne og burgunderne, som alle var arianske kjettere.

Ursus grunnla tre klostre i Toiselay (Touri, Taurisiae, Tausiriacum), Heugnes (Heugne, Onia) og Pontivy (Pontiniacum, Pontigni). Deretter dro han til den gamle provinsen Touraine (in agro Turonensi), hvor han bygde et kapell med et kloster i Senaparia, nå Sénevières i departementet Indre-et-Loire. Etter det ga han oppgaven med å sikre overholdelse av regelen til klosterets hellige prior Leobatius (Leobacius, Leobarius, Leubarius, Leubatius, Leopatius, Leupatius; fr: Léopatius, Libesse, Loubace, Leubais, Lubais).

Selv grunnla han i 491 et kloster som ble kalt Loches, det romerske Leucae, ved elven Indre (nå i departementet Indre-et-Loire i regionen Centre-Val de Loire), og rundt det vokste byen Loches frem. Klosteret lå i den nordlige delen av dagens middelalderby. Dit tok han med seg en gruppe munker, og han bestemte seg for ikke å forlate dette klosteret, men å arbeide på jorden der for å tjene sitt brød i sitt ansikts sved. Munkene viet mye tid til å arbeide med sine hender. Fra sin hellige abbed lærte de alle klosterlivets dyder gjennom hans eget eksempel.

Hans munker var nødt til å bruke møllesteiner for å knuse sitt korn til mel, så han bygde en mølle ved elven Indre. En viss goter ved navn Sichlair, svært beskyttet av kong Alariks hengivenhet, misunte dem denne møllen, og da han ikke var i stand til å få abbeden til å avstå den til ham, bygde han en annen litt høyere enn der hvor munkene tok sin strøm av vann fra, slik at deres hjul ikke lenger kunne svinge. Men Ursus og alle de brødrene han hadde i sine ulike klostre, startet da å be intenst. Sichlairs mølle, sannsynligvis fjernet av guddommelig kraft, forsvant plutselig og det så fullstendig at det ikke var igjen verken planker eller steiner eller spiker.

Etter Ursus’ død i 508 etterfulgte Senoch ham som leder for klosteret, og han ga sitt navn til den nærliggende landsbyen Saint-Senoch. Ved Ursus’ grav ble besatte satt fri og blinde fikk se. Etter ham ble de priorene han hadde plassert i sine ulike klostre, utnevnt til abbeder av sine biskoper. Leobatius ble abbed for Sénevières og ble gravlagt der etter en lang og hellig alderdom.

Kollegiatskirken Saint-Ours i Loches fikk sitt nåværende navn på slutten av 1700-tallet, etter at den gamle sognekirken Saint-Ours ble ødelagt. Den ligger i Rue Saint-Ours og ble tidligere kalt Collégiale Notre-Dame. Det var dit levningene av abbed Ursus ble overført i 1792, etter å ha vært i en liten kirke som ble ødelagt av de revolusjonære. Kollegiatskirken mistet sin rang og er nå viet til Ursus (Saint-Ours). Den ble sognekirke i Loches i 1802.

Historien om Ursus finner vi hos den hellige Gregor av Tours (539-594), i hans hagiografiske serie i syv bind som han påbegynte i 587: Les sept livres des Miracles eller «De syv bøkene med mirakler» (Septem libri miraculorum). Det fortelles om Ursus i kapittel XVIII i syvende og siste bind: De la gloire des Confesseurs eller «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum). Hans kloster i Loches hadde i lang tid et høyt ry, og sognekirken der er fortsatt viet til ham.

Ursus nevnes i franske martyrologier den 18. juli, men av andre den 28. juli. Ranbeck nevner Ursus den 6. desember, mens han i Pilgrams gamle kalendarium står den 27. oktober, men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er hans minnedag 27. juli:

Loccis super Ingerim in pago Turonénsi Galliae, sancti Ursi, abbátis, multórum coenobiórum patris, admiránda abstinéntia et áliis virtútibus célebris.

 

I Loches ved elven Indre i den gamle provinsen Touraine i Gallia [nå Frankrike], Ursus, abbed, far til mange klostre, berømt for sin ekstraordinære avholdenhet og andre dyder.

Ursus’ disippel Leobatius gikk i sin læremesters fotspor og er skytshelgen for sognekirken i Sénevières. Noen steder feires han som helgen sammen med Ursus.

Kilder: MR2004, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, Gregor av Tours: Boken om bekjennernes heder - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. april 2015