Den hellige Visknut av Gausdal (1792-1876)

Den hellige Visknut (Vis-Knut) var en norsk legpredikant i Gausdal på 1800-tallet. Hans historie inneholder mange trekk som er karakteristiske for en lokalhelgen eller bondehelgen.

Allmuesagnene langt ned i den lutherske tid har tillagt en og annen prest mirakelgaver og umiddelbar forbindelse med åndene. Hyppigst ytrer denne troen seg i de overalt kjente fortellingene om presters evne til å mane bort djevelen, en evne som helst tenkes ervervet i «den sorte skole i Wittenberg», hvor disiplene betalte undervisningen med oppofrelsen av sin egen skygge eller lignende. Som eksempler på slike prester kan man for eksempel nevne Erik Werlauff i Saltdalen (d. 1773), den lærde historikerens bestefar, «der hentedes langveisfra for at bringe Fanden til Raison» (Erlandsen: Tromsø Stifts Geistlighed, s 121) og «Røkenpræsten», hvis bedrifter Asbjørnsen har foreviget (Huldreeventyr og Folkesagn, 3. utgave, s 210-214). Denne «Christian Svartserk» var Christian Holst, sogneprest til Røken (d. 1824), statsråd P. C. Holsts far.

Her er det imidlertid ikke tale om noen personlig hellighet, men kun om høyere krefter som ble tillagt den geistlige oppdragelse, innvielse og verdighet. Noe annerledes forholder det seg derimot med enkelte andre prester, som bonden ved siden av overnaturlige krefter også har tillagt egenskaper som i en tidligere periode rimeligvis ville ha medført et lokalt helgenry. En slik mann er for eksempel dikteren Hr. Petter Dass (d. 1708), som har blitt en sagnfigur i hele det nordenfjelske Norge. Og, om enn i mindre målestokk, Hr. Søren Schive i Bjelland (d. 1705), om hvem i det minste hele Lister og Mandals amt vet å tale (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 38-42). I Fyresdal i øvre Telemark fortelles om en prest «Lille-Jæger», som tillegges flere hellighetsmerker, således også evnen til å henge vanten på solskinnet (muntlig meddelelse av professor Sophus Bugge). Når denne presten, som ikke finnes i noen presterekke, har levd, er uvisst.

I sin bok Norske Helgener fra 1879 har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et kapittel som omfatter en klasse av hellige menn som han vil kalle bondehelgener. Det er personer som ikke kjennes av historien, men som allmuen i en enkelt bygd eller i en noe videre omkrets har ansett for hellige, og hvis dager kanskje til og med er minnet ved messe i en og annen kirke.

Så sent som på 1800-tallet levde det en person som i flere henseender nærmest var en bondehelgen, nemlig gausdølen Knud Rasmusson Nordgarden, som var kjent under navnet «Visknut». Han var født i 1792 og død den 16. mars 1876 i sitt 84. år. Professor Ludvig Daae sier at «religionsundervisningen for lengst er alt for god til at man likefrem kunne tillegge Knud hellighet», men forøvrig har sagnene om hans fromhet og profetiske gave ofte en påfallende likhet med legender. Fra Gudbrandsdalen, Østerdalen, Hedmark, Toten og Smålenene (Østfold), fra Telemark, Numedal, Sandsver (nå Sandsvær, en del av Kongsberg), Valdres, Ringerike og Hadeland, fra Christiania og fra Sverige mottok Knud tallrike besøk, og de «mirakler» som han gjorde ved åpenbaringer av skjulte ting og ved helbredelse av syke, er blitt bokførte, helt som middelalderlige jærtegn (Se «Underretning om Knudt Rasmusen Nordgaarden eller den saakaldte Vise-Knudt», Lillehammer s, a 8vo).

I 1872 ble Johannes Skar kjent med Visknut, som da var nesten åtti år gammel. Men han levde i enda fire år, og i denne tiden kom Skar ofte til ham oppe i Svastum. Han ble så fascinert av denne merkelige mannen at han ofret år av sitt liv for å få full greie på ham. Han fór rundt i alle bygder i Gudbrandsdalen og sanket og skrev opp alt som de som hadde hatt med ham å gjøre fortalte. Han syntes at det ofte var så særpreget at han burde bruke deres egne ord. Så skrev han sin første bok, «Soga hans Visknut», men som i grunnen ikke var stort annet enn historier om Visknut, troverdig nedskrevet slik han hadde hørt dem. Mange år etter (i 1896) arbeidet han dem mer sammen til et samlet verk, en livssaga i sammenheng (utgitt av Det norske samlaget i 1898).

Rasmus og Mari fekk 9 Born, og den sette i Rekkja var Knut Rasmusson Nordgarden - «Visknut» dei kallar. Knut vart kristna Trettanddagen 1793. Mor hans tedde seg ikkje ut ved store Gaavur. Ho var snarare noko tufsvori og eintenkt og godtrugi; «men ho var eit godt Menneskje og trudde ærleg soleis som Folk daa heldt det for aa vera rett».

Far hans var ein Jutul til Kar so før og sterk. Han hadde ein Husmann heitte Anders Konglid. Det stod Ord av Styrken hans rundt ikring i Bygdom, og sin Likemann hadde han aldri funni; men for Rasmus rauk han, daa dei ein Gong for Moro Skuld knepte Rygg.

(«Knut Rasmussen Nordgarden eller Visknut». Eit Samlararbeid av Johannes Skar. Utgjevi av Det norske Samlage. Trykt i Oslo 1898. Tilleggsbok til Syn og Segn nr. 6, 1898. Elektronisk utgåve 2003 ved Jon Grepstad).

«Store norske leksikon» skriver:

Nordgarden, Knut Rasmusson, «Vis-Knut», 1792-1876, født i Svatsum i Gausdal, bonde, lekpredikant og «mirakelmann». Nordgarden var epileptiker, fikk sitt første religiøse syn under et sykdomsanfall og begynte å holde religiøse møter. Han ble møtt med sympati av kirkestatsråd Niels Treschow, men han ble motarbeidet av flere prester. Han møtte også motstand fra haugianerne på teologisk grunnlag. 1828 fikk han dom for kvakksalveri og for å ha holdt religiøse møter. Nordgarden beholdt siden et ry for å kunne lege sykdommer og finne underjordiske vannkilder.

«Norsk biografisk leksikon» skriver:

Knut Rasmusson Nordgarden, Bonde, Lekpredikant, «mirakelmann». Også kjent som «Vis-Knut».

Foreldre: Bonde Rasmus Johansen (f. 1749) og Mari Olsdatter (f. 1760). Ugift.

Knut Rasmusson Nordgarden – eller Vis-Knut, som han vart kalla – var vidgjeten for evna si til å «sjå» bortkomne ting, lækje sjuke, finne vassårer osv.

Knut voks opp i små kår og var frå tidleg barndom plaga av fallesjuken (epilepsi). Han prøvde alle råd mot sjukdomen, m.a. gjekk han rundt med ein «signetull» på brystet, ein magisk gjenstand som skulle lækje. Han lærde knapt å lese, men hadde eit godt minne og lærde bøkene utanåt av andre.

I ungdomen gav sjukdomen seg noko, og han drog ut frå heimen for å tene. Men sjukdomen kom att, og han vart svært deprimert. Under eit anfall 1818 fekk han for første gong ei sterk indre oppleving. Brått ei natt høyrde han «en himmellyd af harpespil, af fioliner og klarinetter, [...] og siden et kor af himmelske stemmer, syngende aandelige sange». Eitt av versa som vart sunge, oppfordra han til å kaste vekk det han bar rundt halsen og heller stole på Guds medikament. Seinare «fekk» han mange vers på denne måten, og han kjende også at han vart styrt på annan måte. Somme gonger ville ikkje føtene hans rikke seg, andre gonger førte dei han til stader han ikkje hadde tenkt seg.

Det vart også sagt til han at han skulle gå rundt og be folk vende seg frå synda si. Knut tok til å halde oppbyggingsmøte opp gjennom Gudbrandsdalen, og folk flokka seg rundt han for å høyre og sjå denne underlege mannen. Han fekk mange gode venner, men presteskapet reiste seg mot han. Sjølv om fleire av dei meinte at Knut var ein ærleg mann og hadde god tru og vilje, så meinte dei at han ikkje hadde sin fulle forstand; han var ein «sværmer, en mild vanvittig», som førte folk på ville vegar osv.

Dessutan var det ikkje lov for lekfolk å halde religiøse møte. Ein gong Knut var i Sør-Fron og heldt møte, melde presten han til futen, og han vart henta av lensmannen og på brutal måte ført attende til Gausdal. Dette vart mange harme over, og det vart sendt klage til kyrkjestatsråden. Dette hjelpte Knut godt, for når det seinare kom klage frå prestane på han, tok kyrkjestatsråd Treschow han i forsvar.

Knut fekk ikkje støtte blant haugianarane. Dei tok avstand frå han både av læremessige og andre grunnar. Det var ikkje nok, som Knut gjorde, å formane folk til å halde seg borte frå synd og laster; dei måtte omvende seg og bli fødde på ny. Vidare var det mot læra om menneskets fri vilje når Knut hevda at han vart styrt eller leidd. Dei meinte også at han braut med skrifta når han tok avstand frå brennevin, og dei likte heller ikkje at han ikkje arbeidde.

1828 vart det reist tiltale mot Vis-Knut for kvakksalveri, for å ha forstyrra lov og orden og for å ha halde religiøse møte. Han fekk ei bot på 16 daler for kvakksalveri, og for dei andre tinga vart han dømt til 14 dagar på vatn og brød hos bygdelensmannen.

Etter dette tok Knut til å reise rundt og finne vatn for folk og gi råd og rettleiing i mange spørsmål. Han fekk eit stort ry og reiste over store delar av Austlandet. Han kom likevel attende til Gausdal, der han heldt fram med å lækje folk, og han heldt også samlingar ein gong iblant. Han vart søkt av mange, heilt frå Sverige og Danmark. Og det går svært mange historier om folk som drog til Vis-Knut for å få råd for sjukdom, for å finne att folk eller fe som hadde blitt borte, eller for å finne vatn eller malm og skattar.

Rundt 1855 flytta Vis-Knut til Erlandhusom nedst i Espedalen, ein husmannsplass under Nordgarden, og her budde han til han døydde. På grava hans ved Svatsum kyrkje vart det av bygdefolket reist ein bautastein med eit relieff av Knut. Heimen hans er no open for besøk om sommaren.

Han har selvsagt ingen minnedag, men vi plasserer ham under dødsdagen 16. mars.

Kilder: Daae, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, aasentunet.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. desember 2018