Den hellige Vitus (~293 (298?) - ~305)

Den hellige Vitus (Veit, Guy) er blitt æret fra de tidligste kristne tider, men hans autentiske historie har ikke overlevd. Han led trolig martyrdøden i Lucania i det sørlige Italia. Hans legende, som er et sent og fantasifullt verk, forbinder ham med Sicilia.

Den hellige Vitus var sønn av hedenske foreldre, hans mor het Evescentia og hans far var siciliansk senator. Han var født på sørvestkysten av Sicilia og fikk en kristen oppdragelse av sin barnepike Crescentia og hennes mann Modestus, som var Vitus' lærer. Da faren fikk høre dette, ville han tvinge sønnen til å oppgi kristendommen. Men den 12-årige gutten var standhaftig og holdt fast ved sin tro. Da overleverte den grusomme faren sønnen til guvernøren på Sicilia, bøddelen Valerian, som ville slå Vitus til han føyde seg. Men Vitus fikk da den nådegave å utføre undere. Da bøddelen løftet armen med pisken, ble den lammet. Men Vitus helbredet den med bønn.

Faren sperret sønnen inne, og kikket inn til ham gjennom en spalte. Der fikk han se gutten sammen med to engler, og lyset fra dem blindet ham. Samtidig viste en engel seg for Modestus og befalte ham å ta med gutten til et fremmed land, og sammen med Crescentia dro de til Lucania i Sør-Italia. Der prekte gutten om Kristus for hedningene og gjorde mange undre. En ørn brakte ham daglig brød.

Så ble sønnen til keiser Diokletian i Roma syk av epilepsi, man mente han var besatt av en ond ånd. Da keiseren hørte om undrene i Lucana, sendte han bud på Vitus. Da denne la hånden på keisersønnens hode i Herrens navn, fór den onde ånden ut. Men i stedet for takk forlangte keiseren at gutten skulle avsverge sin tro og tilbe de hedenske gudene, men gutten var like fast overfor keiseren som han hadde vært overfor faren så han og Modestus ble kastet i fengsel.

Vitus ble kastet i en kjele med kokende bek sammen med barnepiken og læreren uten at det skadet dem; så ble de kastet for løvene, men de slikket deres føtter og rørte dem ikke. Gutten ble lagt på pinebenken, og da han skrek ut i smerte: "Herre, frels meg!" kom det torden og lyn, jorden rystet og avgudsbildene ble knust. Da ble de tre halshogd, og ned fra himmelen steg en Herrens engel og førte deres sjeler med seg til paradis. Dette skjedde i år 305. Flere ørner skal i følge legenden ha voktet deres legemer inntil en kristen kvinne fikk gravlagt dem.

En annen versjon av legenden lar dem slippe uskadd fra torturen og bli befridd fra fangenskapet under den voldsomme stormen. Under dekke av den førte en engel dem tilbake til Lucania, hvor de døde.

Legenden finnes i flere varianter; i noen av dem tar moren Crescentias plass. Mye tyder på at legenden er en sammenblanding av to: Vitus (alene) i Lucania og Vitus, Modestus og Crescentia på Sicilia. Vitus' alder varierer mellom sju og fjorten år. Det som synes sikkert er at kulten for Vitus alene er den eldste, som i Hieronymus' martyrologium, Gelasius' sakramentarium og i en tidlig sør-italiensk evangeliebok. I sistnevnte knyttes hans fest til en passasje fra evangeliet som handler om kurering av demonbesettelse og sykdom. En gammel kirke på Esquilin-høyden i Roma var viet til ham. Beda den Ærverdiges martyrologium og det gammelengelske martyrologiet nevner begge Vitus alene.

Hans formodede relikvier ble overført til klosteret Saint-Denis i 756. Derfra ble de overført til klosteret Corvey ved Weser i Westfalen i 836. På samme måte som i Italia ble Vitus deretter særlig feiret i Tyskland. Den hellige hertug Venceslas av Bøhmen fikk en av helgenens armer, og for den bygde han en kirke. Fra den oppsto dagens mektige og berømte St. Veits-katedralen, et praktfullt gotisk byggverk på slottshøyden i Praha. I 1355 førte keiser Karl IV flere relikvier til Praha fra Pavia, uten at man kunne garantere ektheten. Under Trettiårskrigen ble resten av Vitus-relikviene brakt fra Corvey til Praha, slik at man i Praha var stolte over å ha Vitus' grav. Men det er i alt 150 steder som hevder å ha relikvier av Vitus.

Kirker har blitt viet til Vitus siden 400-tallet, og i hundrevis av kirker og kapeller valgte man ham som skytshelgen. Han hadde mer enn 34 patronater, fra apotekere og bryggere til de stumme, de døve og de blinde samt de som var bitt av gale hunder og slanger. I Tyskland ble Vitus på 1300-tallet opptatt som en av de fjorten nødhjelperne, og han ble særlig anropt av unge mennesker og barn. Hans voldsomme popularitet skyldtes nok delvis at han ble henrettet så ung. Han var spesielt populær fra middelalderen til og med barokktiden. Også i diktningen er hans liv og død hyppig skildret.

I middelalderen valfartet epileptikere og de som led av nervesykdommen sancti Viti, eller sanktveitsdans (chorea) til hans kapell nær Strasbourg. I Rhinland og Italia var sykdommen epidemisk i middelalderen, men folk trodde at de syke var smittet av edderkoppen Tarantella. "Dansemanien" som opptrådte i middelalderske epidemier, kan ha vært en form for massehysteri; men forgiftning fra rabies, slangebitt, insektstikk eller matforgiftning kunne gi lignende symptomer. Via sykdomsnavnet St. Veitsdans ble Vitus også skytshelgen for dansere, skuespillere og komikere.

Hans minnedag er 15. juni. Hans navn står i Martyrologium Romanum sammen med de hellige Modestus og Crescentia. Siden 1969 er Vitus' kult henvist til lokale kalendere, mens Modestus og Crescentia nå regnes som oppdiktede personer.

Hans attributt er en kjele med kokende bek, martyrpalme, sverd, bok, brød, ørn, hane, løve eller hund. Hanen har han fra den fortrengte slaviske lysguden Svantivit, og hunden skyldes hans patronat som beskytter mot gale hunder og andre angripende dyr. Vitus fremstilles som en gutt i fornemme klær. Med henvisning til hans patronat for det saksiske kongehuset fremstilles han også med herskerattributter. Men oftest fremstilles hans martyrium.