Den salige Victoria Rasoamanarivo (1848-1894)

Den salige Victoria Rasoamanarivo ble født på en ukjent dato i 1848 i Tananarive (nå Antananarivo) på Madagaskar. Hun kom fra en mektig og ledende familie fra stammen (eller mer korrekt språkgruppen) Hova eller Merina. Landet hadde vært kongedømme siden 1500-tallet. Victorias mor, Rambohinoro, var datter av dronning Ranavalona Is (1832-52) førsteminister Rainiharo, som hadde embetet fra 1837 til 1852, og søster av førsteminister Rainilaiarivony, som hadde embetet fra 1864 til 1895. Om Victorias far Rainiandriantsilavo vet man nesten ingenting, og hun ble adoptert av sin fars eldste bror, general Rainimmharavo. Til hun var tretten år ble hun oppdratt i en tradisjonell ikke-kristen religion med tro på Zahahary – Gud som skaper – men basert på en forfedredyrking.

Den katolske kirke hadde prøvd, men mislyktes i å etablere en misjon på Madagaskar på 1800-tallet. De protestantiske kirkene hadde større suksess. The London Missionary Society etablerte en misjon i landet i 1819. I 1836 var det rundt 2.000 kristne på øya, mens 30.000 hadde lært å lese gjennom misjonen, og en oversettelse av Bibelen var tilgjengelig. Imidlertid ble alle misjonærene tvunget til å forlate landet i 1836 under den antikristne dronningen. De fikk ikke vende tilbake før hun døde i 1861, da misjonærene fant at rundt 5.000 hadde holdt fast på sin kristne tro.

Det fantes rundt 13.000 protestanter i 1867, 230.000 i 1870 og 455.000 i stammen Hova i 1985. Den nye dronningen og hennes mann ble døpt i 1869, og dette gjorde omvendelsene mindre vanskelige. Reformert kristendom, hovedsakelig anglikansk, ble dypt rotfestet i nord og blant de ulike elitegruppene. Den ble oppmuntret og beskyttet av kronen.

Jesuittiske misjonærer ankom i 1861 og ble fulgt av søstre fra Kongregasjonen av St. Josef av Cluny. De konsentrerte seg om de sørlige og kystnære distriktene og bondebefolkningen, men de nådde også noen medlemmer av de utdannede og herskende klasser gjennom sine skoler. Det fantes i 1975 rundt 15.000 katolikker.

Victoria var en av de første elevene på søstrenes misjonsskole. Hun ba snart om å bli døpt, og det skjedde den 1. november 1863, da hun tok navnet Victoria. Selv under det nye regimet var det ikke lett å forbli katolikk i Victorias kretser, for katolisismen ble identifisert med den franske imperialismen, men hun holdt ut. Kong Ramada II (1861-63) hadde nære bånd til franskmennene, og da han ble avsatt, brøt det ut en forfølgelse av de katolske misjonærene.

Madagaskar ble ikke en fullverdig fransk koloni før i 1896, etter Victorias død. Da fikk katolisismen i alle fall i begynnelsen visse fordeler, og jesuittene overtok de fleste av de protestantiske skolene, men det var en betydelig spenning mellom anglikanske og katolske misjonærer. Men snart sto katolikkene overfor fiendskap fra en ny side – en antiklerikal fransk regjering. Men i 1900 var det likevel 112.000 døpte katolikker og 275.000 katekumener.

I mellomtiden, da de katolske misjonærene ble utvist, prøvde Victorias adoptivfar å overtale henne til å slutte seg til Church of England for å unnslippe forfølgelse. Hun avslo og ga til og med uttrykk for et ønske om å bli nonne, selv om hun var forlovet med sin fetter Radriaka, Rainilaiarivonys sønn, en høyt rangert offiser. Misjonærene selv frarådet henne fra et farlig forsøk på å slutte seg til en katolsk orden og rådet henne til å arbeide for katolisismen ved hoffet.

Den 13. mai 1864 ble Victoria gift med førsteministerens sønn og klarte på en eller annen måte å sikre at en katolsk prest var til stede ved seremonien. Hun levde imidlertid i et ulykkelig liv i ekteskapet, for hennes mann drakk tett og hadde forhold til andre kvinner. Hennes egen far og dronningen rådet henne til å forlate ham, men hun mente at dette ville være i strid med hennes ekteskapsløfter og være et dårlig eksempel for sine medkristne. Hun ble hos mannen til hans død i 1887 og overtalte ham til og med til å motta dåpen da han lå for døden, skadet i en ulykke.

Ved hoffet og blant bøndene fikk Victoria ry som en eksepsjonelt resolutt kristen. En ny forfølgelse av katolisismen brøt ut den 25. mai 1883. De franske misjonærene måtte forlate landet, og katolikker så til Victoria for beskyttelse. Hun var modig og utrettelig. Hun besøkte og korresponderte med katolikker på avsidesliggende steder og forsvarte dem og katolske skoler og kirker ved hoffet. Hun oppmuntret unge legfolk i tre år gjennom Den katolske union, støttet opprettholdelsen av et minimalt liturgisk liv, forsvarte fengslede katolikker og tok seg av fattige og spedalske. Da misjonærene vendte tilbake i 1886, var institusjonene blitt plyndret, men de fant en levende katolisisme. Victoria var en av dem som hadde den største æren for dens overlevelse.

Victoria led av ulike sykdommer og døde den 21. august 1894 i Antananarivo, bare 46 år gammel. Hun ble gravlagt den 24. august – mot sine egne uttrykkelige ønsker – i sine forfedres grav. Informasjonsprosessen for hennes saligkåring ble åpnet den 14. januar 1932. Den 14. mai 1983 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 9. mai 1985 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Hun ble saligkåret av paven den 29. april 1989 i Antananarivo, Madagaskars hovedstad. Hennes minnedag er dødsdagen 21. august. I dag er 51 % av Madagaskars befolkning på ti millioner kristne, mens 47 % tilhører hedenske naturreligioner.