Den salige Vilhelm Cuffitelli (1309-1404)

Skytshelgen for Scicli; påkalt for å få regn

Den salige Vilhelm Cuffitelli [Cufitella] eller Buccheri [Bocherio] (it: Guglielmo; lat: Gulielmus), som også kalles Vilhelm av Scicli, Vilhelm av Noto, Vilhelm eremitten eller Cuffitedda, ble født på en ukjent dato i 1309 i Noto (lat: Netum) i provinsen Siracusa på Sicilia, nå i ruiner som Noto Antica (tidligere Noto Vecchio). Han kom fra adelsfamilien Buccheri og ble i ung alder opptatt som pasje ved hoffet til kongen av Sicilia, Fredrik II av Aragón (1296-1337). Der fikk han senere det høye embetet scudiero (stallmester) og utøvde det i mange år.

En dag i 1337 var han med kongen på en jakttur til skogene på vulkanen Etnas skråning. De red ved siden av hverandre da et stort villsvin kom ut fra skogen og gikk til angrep på kongen. Den bevæpnede Vilhelm kastet seg over villsvinet og reddet kongens liv, men fikk selv et dødelig bitt i høyre side. Han ble brakt til Catania, hvor kongen straks tilkalte en lege, men han kunne bare konstatere et skaden var alvorlig og konkluderte med at den uheldige Vilhelm hadde bare noen få timer igjen i livet.

Under Vilhelms dødskamp hadde han en drøm hvor den hellige martyren Agathe av Catania (ca 225-ca 251) viste seg for ham og sa: «Stå opp Vilhelm, min bror, forlat hoffet og gå ut i ødemarken, hvor Gud vil tale til ditt hjerte». Neste dag, til hoffets store forundring, sto Vilhelm opp fra sengen fullstendig helbredet. Han ble brakt for kongen, som ønsket ham velkommen tilbake til livet med stor glede. Vilhelm fortalte om den visjonen han hadde hatt om natten og om hans ønske om et liv som eremitt.

Kongen var takknemlig over at Vilhelm hadde reddet hans liv og prøvde å overtale ham til å bli værende ved hoffet, men stallmesterens ubøyelighet overbeviste ham. Kongen overtalte ham til i det minste å motta i gave en hest og en sekk penger. Deretter dro Vilhelm fra Catania for å vende tilbake til sin hjemby Noto. Da han kom til et sted som ble kalt Primosole, møtte han en fattig tigger, og til ham ga han sine klær, hesten og pengene i bytte for tiggerens klær og en cuffitedda (fra siciliansk coffa = «kråkereir»), en veske av vevde palmeblader. Denne ga ham et av hans tilnavn, Guglielmo Cuffitedda. Fra dette øyeblikk begynte Vilhelms nye liv.

I Noto trakk Vilhelm seg først tilbake til en eneboercelle i det såkalte Celle ved Noto, et isolert område nær kirken Santa Maria del Crocefisso. Der viet han seg til bønn og tjeneste for de fattige, til stor overraskelse for sine medborgere, som husket ham som en vakker og mektig mann i kongens tjeneste, men som nå så en ydmyk og fillete eremitt i drakten til en fransiskanertertiar. Fransiskanernes tredjeorden var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

I Celle fikk han i 1343 selskap av den salige adelsmannen Konrad Confalonieri, som kom fra Piacenza og hadde blitt fransiskanertertiar og omvandrende eremitt og senere ble skytshelgen for Noto. Konrad ble værende hos Vilhelm i rundt to år før han dro lengre ut i ødemarken ved Noto, hvor han døde den 19. februar 1351. De to eremittene hadde besluttet å skille lag, tilsynelatende fordi de stadig ble trakassert av en nevø av Vilhelm, Pietro Buccheri, som ikke kunne tåle at hans onkel hadde forlatt det kongelige hoff til fordel for livet som en ussel eremitt.

Etter inspirasjon av jomfru Maria dro Vilhelm til byen Scicli i provinsen Ragusa sørøst på Sicilia. Der slo han seg ned i et beskjedent lite hus ved siden av kirken Santa Maria della Pietà, som lå utenfor byen. Kirken heter nå Santa Maria La Nova. Der levde han av grønnsakene han dyrket i sin lille hage og de almissene som de troende ga ham. Resten av sitt lange liv tilbrakte han i tjeneste for denne kirken som sakristan, samtidig som han samlet inn almisser blant de rike i landet, som han ba om å donere matvarer til de fattige. Det sies at han levde etter det evangeliske råd om å utføre nestekjærlig arbeid slik at «den venstre hånden ikke vet hva den høyre gjør» (Matt 6,3), for når han visste om en trengende familie, etterlot han matvarene bak døren om natten før han banket på og løp for å gjemme seg, slik at ingen kunne vite at det var han som hadde etterlatt disse gavene.

En annen av hans meritter var å vende sjelene til folket i Scicli til en stor hengivenhet for kulten for Maria Santissima della Pietà, og han innførte en prosesjon på palmesøndag som ble kalt penitenza, hvor deltakerne pisket seg til blods. Prosesjonen foregår fortsatt i dag med den gamle statuen av Maria Santissima Della Pietà, selv om piskingen har vært forbudt siden 1840. Mange mirakler har blitt tilskrevet Vilhelm, både da han levde og etter at han døde, noe som ble attestert i aktene fra saligkåringsprosessen. Et av dem var helbredelsen av nevøen til Paolo Guccione. En kilde sier at Konrad av Piacenzapleide å reise fra Pizzoni til Scicli for å tilbringe fasten med ham.

Vilhelm gikk til himmelens herlighet den 4. april 1404, 95 år gammel. Noen kilder sier at han levde fra rundt 1315 til rundt 1411. Det var langfredag, og hans salige sjel ble prist ved at kirkeklokkene i Scicli ringte som til fest, til tross for forbudet som er pålagt i langfredagsliturgien. Innbyggerne i Scicli bestemte seg for å begrave ham i kirken Santa Maria della Pietà ved hans eneboercelle, men underveis ble kisten så tung at de ble tvunget til å stanse, så det var helt klart at avdøde ønsket å bli gravlagt et annet sted. Da de resiterte Allehelgenslitaniet, merket de at kisten igjen ble lettere da de påkalte den hellige Matteus, så da ble eremitten gravlagt i kirken San Matteo i Scicli. Denne kirken var byens katedral til 1874, men er i dag en ruin.

Hans levninger er bevart i en kostbar sølvbyste som avbilder ham. Den oppbevares i et praktfullt sølvskrin i kirken San Guglielmo i Scicli. Den tradisjonelle ikonografien skildrer ham i fransiskansk drakt med en stokk i den ene hånden, og han ser ut til å halte etter villsvinbittet. I den andre hånden holder han et krusifiks. Krusifikset som han holder i hånden på relikviebysten, er den samme som han presset mot brystet om morgenen den 4. april 1404 da han ble funnet død.

Han ble saligkåret av pave Paul III (1534-49) ved et pavelig brev av 9. april 1537. Hans minnedag var tidligere 7. april (noen kilder sier 3. april), mens hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 4. april:

Sicli in Sicília, beáti Guliélmi Cuffitelli, eremítæ, qui, ludis venatóriis relíctis, quincuagínta septem annos in solitúdine et in egestáte transégit.

I Scicli på Sicilia, den salige Vilhelm Cuffitelli, eremitt, som forlot sin lidenskap for jakt og levde i 57 år i ensomhet og fattigdom.

Når hans minnedag faller i Den stille uke, feirer den regionale liturgiske kalenderen på Sicilia hans minne på andre lørdag etter påske. Befolkningen i Scicli påkaller ham i april måned for å få regn når åkrene blir gule på grunn av tørke. Tidligere ble han påkalt å få helbredelse fra brokk (kanskje en sammenblanding med Konrad av Piacenza) og enda mer i tider med pest.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Heiligenlexikon, KIR, santiebeati.it, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, eltestigofiel.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. desember 1999 – Oppdatert: 28. februar 2018