En gjennomgang av overgrepssakene og veien videre

Innledende foredrag holdt av biskop Bernt Eidsvig på Katolsk akademi, den 18.10.2011.

Det er først og fremst den vanskeligste typen av disse saker vi kommer til å befatte oss med, nemlig overgrep mot mindreårige - ifølge norsk lov personer under 16 år, ifølge kirkeretten 18 år. Ansvarsbevisste mennesker i Kirken - og utenfor - stiller spørsmålet: Hva gjør Kirken for å forhindre slike overgrep? For å besvare det spørsmålet må vi vite hva som fører til slike handlinger og hvorfor de ikke mer effektivt ble og blir forhindret.

Den 3. mai i år sendte Troskongregasjonen ved sin prefekt kardinal Levada en rundskrivelse til bispekonferansene med «retningslinjer for behandling av overgrep mot mindreårige begått av geistlige» [uthevet her]. Innen utgangen av mai 2012 skal bispekonferansene sende sitt regelverk til kongregasjonen, og dette skal selvsagt være i overensstemmelse med de romerske retningslinjer. Det er ikke meget nytt i dette dokumentet; det nye består heller i en systematisering av de prinsipper kongregasjonen har håndhevet siden den daværende kardinal Ratzinger overtok ansvaret for overgrepssakene i 2001.

Pave Johannes Paul II formulerte i sin tale til de amerikanske biskoper i 2002 det rådende prinsipp: Der er ingen plass i presteskapet og ordenslivet for dem som skader (would harm) de unge. En slik grunnregel er imidlertid meningsløs hvis den ikke følges opp med tiltak og bestemmelser som forebygger overgrep og som forhindrer geistliges muligheter for overgrep, såvidt dette er menneskelig mulig. Her knesetter dokumentet prinsipper som - tror jeg - vil være virkningsfulle; hvor virkningsfulle vil avgjøres av hver enkelt biskop som skal håndheve dem og den kontroll Troskongregasjonen påtar seg ansvaret for.

Spørsmålet om vårt behov for intern lov og prosedyre har vært stilt av mange. Ved en indrekirkelig behandling har noen fått inntrykk av at vi ønsker å omgå den sivile lov. Rent prinsipielt kan jeg bare svare at kirkeretten er strengere enn f.eks. norsk lov og inneholder bestemmelser som ligger utenfor norsk lovs ramme. Den seksuelle lavalder er høyere i kirkeretten, 18 år istedenfor 16. Foreldelsesfristen er 20 år regnet fra offerets 18 årsdag. Videre tar sivil lovgivning ikke stilling til om en prest dømt for overgrep kan komme tilbake i menighetsarbeide, men vi må ha klare regler. Alternativet er vilkårlige administrative avgjørelser i de forskjellige bispedømmer. Retningslinjene forutsetter samarbeid med sivile myndigheter og rapportering av slike forbrytelser. Det turde være enkelt i en rettsstat som Norge, men vil føre til dilemma i land hvor Kirken er forfulgt.

Dokumentet er utdelt. Vi kan gjerne se på de enkelte punkter senere. Beredskapsplanen for Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift blir gjennomgått for å rette opp eventuelle mangler – og sendes til Troskongregasjonen i god tid før mai 2012.

La oss gå halvannet år tilbake i tid. Overgrepssaker fra USA, Irland, Storbritannia og Tyskland var kjent fra norsk og utenlandsk presse. Forventningen om presters overgrep på mindreårige også her var stor. Vi gjorde det kjent at OKB hadde dokumentasjon om slike overgrep i sitt arkiv, men at disse lå relativt langt tilbake i tid, de fleste var fra 1950-årene. I arkivet i Trondheim er intet dokumentert, så vidt jeg vet heller ikke i Tromsø. Så bringer Adresseavisen onsdag i påskeuken den sensasjonelle nyhet: Biskop Georg Müllers avgang fra sin stilling et knapt år tidligere skyldtes misbruk av en altergutt. Overgrepet hadde funnet sted ca. 20 år tidligere, da vedkommende var tretten eller fjorten år gammel. Kardinal Levada gav meg noen punkter til en pressemelding om dette, som Adresseavisen offentliggjorde.

Hvis en skandale skulle ramme Den katolske kirke i Norge, kunne den fra et hvilketsomhelst synspunkt neppe ha vært verre enn denne. Der ble stilt en rekke berettigede spørsmål: Hvorfor hadde ikke Kirken kunngjort den virkelige grunn til biskop Müllers avgang? Hvorfor var ikke saken blitt meldt til Politiet? Hvor mange andre overgrepssaker hadde vi liggende? Ville Politiet få tilgang til vårt personalarkiv?

Forventningen om at offeret ville stå frem var stor. Mine forsikringer om at han ikke ønsket det, ble naturligvis møtt med tvil. De mest pågående journalister klarte å oppspore ham og tilbød ham sine spalter for «å snakke ut», som man kaller det i den del av pressen. Jeg fremholdt at offeret var tilfreds med den behandling han hadde fått av Kirken, og dette ble selvsagt møtt med vantro. Inntrykket hadde vært at fremste hensyn var å redde Kirken og biskopens rykte.

I denne tid var det flere som tok kontakt med oss, og fortalte om overgrep. Noen hadde vært utsatt for dette som barn, andre som voksne. Fagetisk råd forsøkte å følge opp alle. Noen bad om hjelp til å få behandling, andre ønsket en skriftlig stillingtagen fra min side. Behovet for å bli trodd var felles for dem alle, likeledes ønsket om å forbli anonyme. Med to unntagelser var de anklagede døde. En har forlatt landet, og vi vet ikke sikkert hvor han oppholder seg. Og en sak - mot en annen prest - ble kjent, svært kjent, eftersom den anklagede sannsynligvis var landets best kjente katolske prest. I tillegg til dette registrerte vi betroelser og rykter om andre saker, men fordi vi manglet navn på offer eller overgriper, var det ikke mulig å gå videre. Generelt kan det sies at Fagetisk råd har fulgt opp henvendelsene etter den enkeltes behov og ønske, så langt det har vært mulig. Rådet har også forsøkt å praktisere så stor grad av åpenhet som mulig, blant annet ved at rapporterte overgrep og sakenes karakter er offentliggjort i pressemeldinger – selvsagt med formuleringer hvor verken anklagede eller anklager kan gjenkjennes.

Internt i Den nordiske bispekonferanse foreligger det uenighet om vi skal melde alle saker til politiet, uansett hva den fornærmede måtte ønske og uansett foreldelsesfrister. Min oppfatning er at en myndig person selv må avgjøre om han/hun vil anmelde forholdet. Loven forplikter oss ikke til å anmelde forbrytelser som hører fortiden til, men å avverge nye. Jeg frykter også at personer som David (pseud.) ikke ville ha meldt fra om sin sak dersom han var usikker på at anonymitet ble respektert. Han er helt tydelig på at han ville ha opplevet det som et nytt svik om vi var gått til politiet. Det forholder seg naturligvis annerledes med mindreårige, her må politiet kobles inn. Forøvrig var Müller anmeldt til politiet for sitt overgrep noen måneder før det ble kjent, men politiet hadde ikke rukket å gjøre noe med saken.

Gang på gang ble spørsmålet om skriftemålshemmeligheten stilt. Dette gjelder oss, de ortodokse, de fleste anglikanere og noen prester i Den norske kirke, som vil fastholde det vi kaller skrifteseglet. Hva gjør vi hvis en person skrifter overgrep? Svaret er enkelt. En betingelse for skriftemålet er viljen til å gjøre opp for seg. I slike tilfeller betyr det et oppgjør med loven. Her må presten benytte seg av sin mulighet til å holde absolusjonen tilbake inntil penitenten lover dette. Der er ingen direkte alarmknapp til politiet i skriftestolene, og presten ville komme i konflikt med andre paragrafer dersom han forsøkte fysisk å overmanne synderen. - Dette bare fra et praktisk synspunkt. I alle de saker som er virvlet opp de siste årene, er der intet eksempel på at prestenes beskyttelse av skriftemålshemmeligheten har gitt overgripere spillerom.

La meg i denne sammenheng få sitere David, som valgte å publisere sin historie på vårt eget St. Olav forlag, i boken ”Ingen vei utenom”. En av oppfordringene han gir til Kirken, er å bevare den absolutte taushetsplikt:

"Den katolske kirke fikk som sagt kjørt seg i media med tanke på prinsippet om presters absolutte taushetsplikt i møte med både overgrepsutsatte og overgripere. Jeg oppfordrer Kirken til å ikke fire på dette prinsippet. Man må imidlertid få som rutine at en prest som måtte oppleve at noen skrifter et overgrep, sterkt oppfordrer vedkommende til å melde seg og gjøre opp for seg. Skulle en prest oppleve betroelser fra en som er utsatt, må det imidlertid aldri bli slik at dette automatisk fører til etterforskning eller anmeldelse. Også her må løsningen være at presten ber om å få følge opp historien i fortrolighet med vedkommende og tilbyr ham eller henne hjelp til å føre saken videre. Beslutningen må imidlertid alltid tas av vedkommende selv."

Sølibatet ble av enkelte lansert som en forklaring på presters overgrep, om det dreide seg om barn eller voksne. For de fleste, også for mange katolikker, er Sølibatet og begrunnelsen for det vanskelig å forstå. Vi skal la den teologiske diskusjon ligge, men det finnes, har det vist seg, prester som ikke klarer å leve opp til sølibatets idealer. Noen ganske få av disse foretar overgrep. Det foreligger ikke noe statistisk materiale eller andre undersøkelser som tilsier at overgrep mot mindreårige skjer hyppigere fra sølibatæres side enn fra andre. Uten at det er noe å være stolt av, antyder vel det vi vet det motsatte, med en beskjeden margin.

Hva skjer nå? Kort fortalt har prestene mottatt noe efterutdannelse. Prestestudentenes emosjonelle modenhet vil bli bedømt av sakkyndige før de begynner på studiet og underveis.

Når vi snakker om veien videre, er det min bestemte mening at vi må lytte aktivt til de utsatte selv. Derfor er ikke minst Davids stemme viktig for oss i Den katolske kirke i Norge. I sin bok skriver han klokt om dilemmaet taushet versus åpenhet, om vanskelighetene med å melde fra, om behovet for å eie sin egen historie, om sjelelige og åndelige skader, om hva som fungerte godt i håndteringen og hva som fungerte dårligere, om spesifikke utfordringer til Den katolske kirke i Norge, om behovet for forebygging. Som avslutning vil jeg derfor varmt anbefale å lytte til hans – og andre utsattes – erfaringer og refleksjoner. Dette foruten, kan vi vanskelig finne en god vei videre.