GANTIN Bernardin (1922–2008)
Kardinalbiskop av Palestrina. Den Romerske Kurie. Tidligere prefekt for Kongregasjonen for Biskopene (1984-1998). Tidligere dekanus for kardinalkollegiet.
Født: Bernardin Gantin ble født mandag den 8. mai 1922 i Toffo i erkebispedømmet Cotonou i Benin (til 1975 Dahomey). Hans far var jernbanearbeider og navnet Gantin betyr "tre av jern", et motiv som finnes i hans våpen som kardinal. Han begynte på gutteseminaret i Cotonou som 14-åring i 1936 og fortsatte på seminaret i Ouidah.
Prest: Han ble presteviet den 14. januar 1951 i Cotonou av erkebiskop Louis Parisot M.Afr av Cotonou. Som ung prest underviste han i språk ved seminaret i Ouidah og utførte pastoralt arbeid i erkebispedømmet Cotonou (1951-53). I 1953 ble han sendt til St. Peters kollegium i Roma, hvor han studerte videre (1953-56). Han studerte først ved Det pavelige kollegiet Urbaniana i Roma og deretter Det pavelige Lateranuniversitetet i Roma, og han tok akademiske grader i teologi og kirkerett.
Biskop: Han ble den 11. desember 1956 utnevnt til titularbiskop av Tipasa di Mauritania og hjelpebiskop av Cotonou av pave Pius XII (1939-58), 34 år gammel. Han ble konsekrert den 3. februar 1957 i kapellet til Collegio de Propaganda Fide i Roma av kardinal Eugène Tisserant, biskop av Ostia og av Porto-Santa Rufina og dekanus for kardinalkollegiet. Medkonsekranter var Pietro Sigismondi, titularerkebiskop av Neapolis di Pisidia og sekretær for kongregasjonen Propaganda Fide, og André Pierre Duirat, biskop av Bouaké. Han ble konsekrert den 3. februar 1957 i Vatikanet av kardinal Eugène Tisserant, biskop av Ostia og av Porto-Santa Rufina og dekanus for kardinalkollegiet. Han ble utnevnt til erkebiskop av Cotonou den 5. januar 1960, 37 år gammel. Han deltok på Det annet Vatikankonsil (1962-65). Han deltok på den første ordinære bispesynoden høsten 1967 og den første ekstraordinære bispesynoden høsten 1969. Han gjorde en stor innsats for afrikanske ordenssøstre og prester. Han var president for den regionale bispekonferansen (Togo, Dahomey (Benin), Elfenbenskysten, Øvre Volta (Burkina Faso), Senegal, Nigeria og Guinea).
Den 5. mars 1971 ble han kalt til Roma og utnevnt til assisterende sekretær i Kongregasjonen for Troens utbredelse (Propaganda Fide), som siden 1988 har hett Kongregasjonen for Folkenes evangelisering. Han gikk av som erkebiskop av Cotonou den 28. juni 1971. Han ble utnevnt til sekretær for Kongregasjonen for Folkenes evangelisering den 26. februar 1973. Han ble den 19. desember 1975 utnevnt til visepresident for Den pavelige kommisjonen Iustitia et Pax og til pro-president den 16. desember 1976.
Kardinal: Han ble den 27. juni 1977 kreert til kardinaldiakon av Sacro Cuore di Cristo Re av pave Paul VI. Den 29. juni 1977 ble han utnevnt til president for Den pavelige kommisjonen Iustitia et Pax. Han ble medlem av Kardinal- og bisperådet ved Statssekretariatets annen seksjon, Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, Helligkåringskongregasjonen, Kongregasjonen for folkenes evangelisering, Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv, Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Tribunalet i den apostoliske signatur og Det pavelige råd for fortolkning av lovtekster.
Han deltok på den fjerde ordinære bispesynoden høsten 1977. Han ble utnevnt til president for Det pavelige rådet Cor Unum den 4. september 1978. Han deltok i konklavene i august og oktober 1978. Han deltok i det første ekstraordinære kardinalkonsistoriet høsten 1979. Han var pavens spesialutsending til feiringen av 400-årsjubileet for den hellige Peter Clavers fødsel i Cartagena i Colombia i juni 1980. Han deltok på den femte ordinære bispesynoden høsten 1980 som presidentdelegat og på den sjette ordinære bispesynoden høsten 1983. Han var pavelig legat til den 42. internasjonale Eukaristiske kongress i juli 1981 i Lourdes i Frankrike.
Han gikk av som president for Iustitia et Pax og Cor Unum den 8. april 1984. Samme dag ble han utnevnt til prefekt for Bispekongregasjonen og president for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika. Han ble den 25. juni 1984 "forfremmet" til kardinalprest, men beholdt sin titularkirke, som ble midlertidig (pro hac vite) "oppgradert" til et sete for en kardinalprest. Den 29. september 1986 ble han utnevnt til kardinalbiskop av det suburbikariske setet Palestrina. Den 5. juni 1993 ble han dekanus for kardinalkollegiet og utnevnt til kardinalbiskop også av det suburbikariske setet Ostia.
Han var pavens spesialutsending til feiringen av 150-årsjubileet for starten på evangeliseringen i erkebispedømmet Papetee på Tahiti i fransk Polynesia i august 1984 og til feiringen av 100-årsjubileet for evangeliseringen av Port-Vila i republikken Vanuatu i september 1987. Han deltok på det tredje ekstraordinære kardinalkonsistoriet høsten 1985, den andre ekstraordinære bispesynoden høsten 1985, den syvende ordinære bispesynoden høsten 1987, den åttende ordinære bispesynoden høsten 1990, den første bispesynoden for Europa høsten 1991 og den fjerde generalkonferansen for det latinamerikanske bisperådet (Celam) i Santo Domingo i Den dominikanske Republikk høsten 1992.
Han var pavens spesialutsending til åpningen av helligdommen for Vår Frue av Guadalupe i Campinas i Brasil i desember 1993 og til begravelsen av biskop Pierre Lucien Claverie av Oran i Algerie, som ble drept i en bombeeksplosjon i august 1996. Han deltok på bispesynoden for Afrika våren 1994, den niende ordinære bispesynoden høsten 1994, bispesynoden for Amerika høsten 1997, bispesynoden for Asia våren 1998, bispesynoden for Oseania høsten 1998 og den andre bispesynoden for Europa høsten 1999. Han var pavelig representant i begravelsen av Kong Hassan II av Marokko i Rabat i juli 1999. Han deltok på den andre spesialsynoden for Europa i Vatikanet i oktober 1999. Han var pavens spesialutsending til den nasjonale eukaristiske kongress i Port-au-Prince på Haiti i desember 2000. Han var pavens spesialutsending til avslutningen av feiringen av evangeliseringen av Burkina Faso i Ouagadougou i januar 2001. Han deltok på den tiende ordinære bispesynoden i Vatikanet i oktober 2001.
Han gikk den 25. juni 1998 av som prefekt for Bispekongregasjonen og president for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika, 76 år gammel. Han fylte åtti år den 8. mai 2002 og mistet dermed retten til å delta i det kommende pavevalget. Den 30. november 2002 gikk han av som dekanus for kardinalkollegiet og som kardinalbiskop av Ostia, og den 4. desember 2002 vendte han tilbake til hjemlandet Benin og bosatte seg i Cotonou. Kardinalkollegiets dekanus er forpliktet til å bo i Roma. Da Gantin gikk av som dekanus, valgte de andre kardinalene Joseph Ratzinger til ny dekanus, noe som ga ham mulighet til å spille en avgjørende rolle i konklavet i april 2005, hvor han selv ble valgt som pave Benedikt XVI.
Gantin ble lenge betraktet som papabile (kandidat til paveembetet), både fordi det hadde blitt «politisk korrekt» å foreslå en svart pave og fordi han hadde en perfekt bakgrunn med både erfaring fra et bispedømme og lang erfaring fra kurien. Han ble regnet som noe konservativ og dyktig, men lite karismatisk. Etter hver som han ble eldre, ble han fortrengt av den ti år yngre kardinal Francis Arinze som afrikanernes fremste pavekandidat. De siste årene av hans liv var hans helse vært svekket, spesielt hadde han vanskelig for å gå.
Selv om Gantin hadde dratt tilbake til hjemlandet, forble han nært knyttet til Roma, hvor han hadde bodd i over tretti år. «Jeg har fysisk forlatt Roma, men mitt hjerte har forblitt der», sa han en gang. «Jeg er en romersk misjonær i mitt hjemland, hvor jeg frembærer vitnesbyrd om hele Kirkens bekymringer». I februar 2007 samlet hele bispekonferansen i det franskspråklige Vest-Afrika (CERAO) seg i Benin for å feire den 85-årige Gantins femtiårsjubileum som biskop. Samtidig æret også republikken Benin sin store sønn og eneste kardinal gjennom tidene. Han var den første afrikaner som ledet en kongregasjon i Vatikanet og også den første afrikanske dekanus for kardinalkollegiet siden dette embetet ble opprettet i 1150 av den salige pave Eugenius III (1145-53).
Død: Han døde 13. mai 2008 i Paris, 86 år gammel.
Kilder: Boberski, Miranda, dailycatholic.org, catholic-pages.com, insidethevatican.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden