NEVES Lucas Moreira, O. P.
Kardinal. Tidligere prefekt for Bispekongregasjonen (1998-2000), død 8. september 2002.
Født: Lucas Moreira Neves ble født onsdag den 16. september 1925 i São João del Rei i Brasil som den eldste av ti barn i en familie med afrikanske røtter. Han fikk prestekall og begynte i ung alder på dominikanernes gutteseminar. Han sluttet seg selv til dominikanerordenen (Ordo Praedicatorum - OP) og studerte filosofi (1945-47) på dominikanske studiehus i Brasil. Han avla sine høytidelige løfter den 7. mars 1948, og deretter ble han sendt for å studere teologi ved Ecole Teologique de Saint-Maximin i Var i Frankrike.
Prest: Han ble presteviet den 9. juli 1950 i Saint-Maximin, 24 år gammel, noe som regnes som svært ungt i dominikanerordenen. Han fullførte deretter studiene før han vendte tilbake til hjemlandet i januar 1952. Deretter fulgte en intens periode med pastoralt arbeid i São Paulo i Brasil, hvor han var visenovisemester for noviser og studenter (1952-53) og kirkelig assistent for katolsk universitetsungdom i São Paulo (1952-53),
I 1954 ble han sendt til Rio de Janeiro og utnevnt til sjefsredaktør for avisen "Mensagero do Santo Rosario" (1954-62), kapellan for katolsk universitetsungdom i Rio de Janeiro (1954-59), åndelig rådgiver for den kristne familiebevegelsen, nasjonal viseassistent (1959-65) og official i den brasilianskeske bispekonferansen (1966-67). Han ledet den brasilianske ordenskonferanses underavdeling for religiøs utdannelse og var åndelig rådgiver for intellektuelle og kunstnere, spesielt innen teater, i Rio de Janeiro og São Paulo (1962-67).
Biskop: Han ble den 9. juni 1967 utnevnt til titularbiskop av Feradi Maggiore og hjelpebiskop av São Paulo av pave Paul VI (1963-78). Han ble konsekrert den 26. august 1967 i São João del Rei av kardinal Agnelo Rossi, erkebiskop av São Paulo. Han tjente som kapellan for den kristne familiebevegelsen i Latin-Amerika, og i bispekonferansen hadde han ansvaret for legfolket og deretter for sosial aksjon og sosial kommunikasjon. Han deltok på den andre generalkonferansen for det latinamerikanske bisperådet (Celam) i Medellín i Colombia høsten 1968 og på den tredje generalkonferansen for Celam i Puebla i Mexico våren 1979. I Celam ble han i 1972 utnevnt til konsultor for Consilium de Laicis, og året etter ble han medlem av Komiteen for familien.
Den 7. mars 1974 ble han kalt til kurien i Vatikanet og utnevnt til visepresident for Det pavelige råd for Legfolket. Han ble den 15. oktober 1979 utnevnt til titularerkebiskop og sekretær for Bispekongregasjonen. Den 15. november 1979 ble han utnevnt til sekretær for kardinalkollegiet. Han var også medlem av Det pavelige rådet for rettferdighet og fred (Iustitia et Pax), Det pavelige rådet for pastoral omsorg for migranter og reisende og Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika. Han var også konsultor for Troslærekongregasjonen og Den pavelige komiteen for internasjonale eukaristiske kongresser.
Han ble utnevnt til titularerkebiskop av Vescovio den 3. januar 1987 av pave Johannes Paul II. Den 9. juli 1987 ble han utnevnt til erkebiskop av São Salvador da Bahia i Brasil og dermed brasiliansk primas (1987-98). São Salvador har vært bispesete siden 1551 (erkebispesete fra 1676) og er dermed betydelig eldre enn Rio de Janeiro. Det regnes som et pastoralt ekstremt vanskelig område.
Kardinal: Han ble den 28. juni 1988 kreert til kardinalprest av Ss. Bonifacio ed Alessio av pave Johannes Paul II. Han ble medlem av Kardinal- og bisperådet i Statssekretariatets annen seksjon, Kongregasjonen for Troslæren, Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv, Kongregasjonen for katolsk utdannelse, Det pavelige rådet for familien og Det pavelige rådet for kulturen.
Han deltok på den åttende ordinære bispesynoden høsten 1990 som generalrelator, var medlem av generalsekretariatet (1990-94), deltok på den fjerde generalkonferansen for Celam i Santo Domingo i Den dominikanske Republikk høsten 1992 og på bispesynoden for Afrika våren 1994. Han var pavens spesialutsending til den argentinske nasjonale eukaristiske kongress i Santiago del Estero høsten 1994. Han ble i 1995 valgt til president for den brasilianske bispekonferansen (1995-98) som representant for den konservative fløy, noe som varslet et skifte av kurs. Han deltok på bispesynoden for Amerika høsten 1997.
Han ble den 25. juni 1998 kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til prefekt for Bispekongregasjonen ad iuris normam og president for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika ad iuris normam. Han ble samme dag forfremmet til kardinalbiskop av det suburbikariske setet Sabina-Poggio Mirteto, men beholdt titularkirken Ss. Bonifacio ed Alessio in commendam. Han deltok på bispesynoden for Oseania høsten 1998 og den andre bispesynoden for Europa høsten 1999.
Noe overraskende gikk han av som prefekt for Bispekongregasjonen og president for Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika allerede på sin 75-årsdag den 16. september 2000 av alders- og helsemessige årsaker. Det hadde en tid vært kjent at han led av alvorlig sukkersyke (diabetes).
Han ble regnet som en aktuell pavekandidat helt til sin pensjonering, men etter det gjorde hans helseproblemer det uaktuelt. Han ville ellers vært en perfekt kandidat med erfaring fra både kurien og ledelsen av et stort bispedømme, en konservativ ordensmann immun mot frigjøringsteologien, men også "politisk korrekt" som mørkhudet og fra Latin-Amerika.
Han døde den 8. september 2002 i Roma, en uke før sin 77-årsdag.