Pave Benedikt XVIs preken julenatt 2008

En preken holdt av pave Benedikt XVI, midnattsmessen i Peterskirken, 24. desember 2008. Oversatt av Olav Henriksen.

Kjære Brødre og Søstre!

'Hvem er som Herren, vår Gud, som sitter i det Høye, som ser ned på himmel og jord?' Dette er det Israel synger om. I en av Davidssalmene (113(112),v. 5 ff), lovpriser den Guds storhet så vel som hans omsorgsfulle nærhet til menneskeheten…Gud bor høyt oppe, men han bøyer seg ned mot oss. Gud er uendelig stor og er langt over oss. Dette er vår første oppfatning av ham. Avstanden synes uendelig. Skaperen av universet, den ene som styrer alt, er langt borte fra oss, eller slik fortoner det seg for oss i begynnelsen. Men så kommer den forbausende erkjennelsen: Den Ene som er uten like, som 'bor langt oppe', ser ned på oss. Han bøyer seg ned mot oss. Han ser oss, og han ser meg. Guds anskuelse er mye mer enn bare det å se ned på oss fra oven. Guds anskuelse er aktiv. Det faktum at han ser meg, at han ser på meg, omformer meg og alt som omgir meg, verden. Davidssalmen forteller oss om dette i det neste verset: 'Han hever de fattige fra støvet…! Som han ser mot oss, reiser han meg opp, tar meg mildt for hånden og hjelper meg! ... å reise meg fra dypet mot høyden.'' 'Gud bøyer seg ned'. Dette er profetiske ord. Den natten i Bethlehem fikk de fullstendig ny mening. Guds nedbøying ble virkelig på en tidligere ubegripelig måte. Han bøyer seg ned - han kommer selv ned som et barn til en simpel stall, symbolet på menneskehetens behov og fullstendige avhengighet som er typisk for et nyfødt barn. Skaperen som holder alle ting i sine hender, som vi alle er avhengige av, gjør seg selv liten og i behov av menneskets kjærlighetsbehov. Gud er i stallen. I det Gamle Testamentet var Templet ansett for å være Guds fotskammel, den hellige arken var stedet der han mysteriøst var til stede blant menn og kvinner. Over tempelet, gjemt, sto skyen av Guds herlighet. Nå står den over stallen. Gud er i skyen av herlighet. Nå står den over stallen. Gud er i skyen av fattigdommen til et hjemløst barn: en ugjennomtrengelig sky, og likevel en gloriøs sky! I sannhet, hvordan kunne hans kjærlighet for menneskeheten, hans omsorg for oss, fremstå større og renere? Skyens slør, skyens av et barns totale avhengighets fattigdom, er samtidig en sky av herlighet. For intet kan være mer sublimt, intet større enn kjærligheten som slik bøyer seg ned, kommer til oss, blir avhengig. Herligheten om den sanne Gud blir synlig når hjertets øyne er åpnet fremfor stallen i Bethlehem.

Lukas' beretning om julen som vi nyss har hørt om i Evangeliet, forteller at Gud her først løftet sløret om sin anonymitet for folk av svært lav status, folk som ble sett ned på av folk flest - til gjetere som så til sine hjorder i markene rundt Bethlehem. Lukas sier at de 'holdt vakt'. Denne setningen minner oss om et sentralt tema i i Jesu budskap som formaner oss til å holde vakt stadig mer inntrengende, helt til Getsemane - befalingen om å være våkne og avvente Kristi komme, og å være beredt. Her også synes uttrykket å bety mer enn bare å være fysisk våkne i nattetimen. Gjeterne var i sannhet folk på vakt, med en levende sans om Gud og hans nærhet. De ventet på Gud og var ikke bare innstilt på hans tilsynelatende fjernhet fra deres daglige liv. For et voktende hjerte kan gledens budskap bli forkynt: For deg ble gledens budskap denne natten født. Bare et vaktsomt hjerte er i stand til å tro på budskapet. Bare et vaktsomt hjerte kan fatte mot til å søke Gud i form av et nyfødt barn i en stall. La oss nå be Herren om å hjelpe oss til å bli 'vaktsomme' mennesker.

I tillegg forteller Lukas oss at gjeterne ble 'omgitt' av Guds herlighet, av lysets sky. De fant seg oppfanget av herligheten som omga dem. Omgitt av en hellig sky hørte de englenes lovsang: Ære være Gud i Det høyeste, og fred på jorden for mennesker av god vilje.' Og hvem er disse mennesker av god vilje, om ikke de fattige, de vaktsomme, de forventningsfulle, de som håper på Guds godhet og som søker Ham, søker ham fra det fjerne?

Kirkefedrene gir oss en kommentar om sangen som englene sang for å hilse frelseren. Inntil da - sier kirkefedrene - hadde englene sett Gud i Universets storhet, i sammenheng med visdom og universets skjønnhet som kommer fra Ham og gir gjenskinn av Ham. De hadde hørt, så å si, skaperverkets stille lovsang og hadde omformet den til himmelsk sang. Men nå hadde noe nytt hendt, noe som forbløffet dem. Den ene som universet nevner, Gud som understøtter alt og bærer det i sine hender - han har selv trådt inn i historien til mennesket, han har blitt en som handler og leder innen historiens ramme. Fra den gledelige overraskelsen denne ufattelige hendelsen fremkaller, fra Guds nye og videre ferd for å fremstå - sier kirkefedrene - ble en ny sang født, et vers av hvilket juleevangeliet har bevart for oss: 'Ære være Gud i Det høyeste, og fred for menneskene på jorden” Vi kan si, i pakt med strukturen i den hebraiske poesien, de to halvdelene av dette dobbeltverset uttrykker essensielt det samme, men fra forskjellige perspektiver. Guds ære er i Det høyeste men hans høyhet er nå også funnet i stallen - det som var lavt, er nå blitt sublimt. Guds herlighet er på jorden, den er ydmykhetens og kjærlighetens herlighet. Og enn mer: Guds herlighet er fred. Han er til stede selv der menneskene selv ikke prøver uten Ham og selv voldelig å gjøre jord til Himmel. Han er med dem av vaktsomme hjerter, med de ydmyke og de som møter Ham på hans egen 'høyde', høyden av ydmykhet og kjærlighet. Til disse menneskene gir han sin fred, så at ved den kan fred finne veien til verden.

Middelalderteologen William av St. Thierry sa en gang at Gud ser - helt fra Adam - at hans storhet avfødte motstand i folk flest, at vi følte oss begrenset i vår tilværelse og truet i vår frihet. Derfor valgte Gud en nå vei. Han ble til et barn. Han gjorde seg avhengig og svak, i behov av vår kjærlighet. Nå sier - denne Gud som er blitt til et barn, til oss - du kan ikke mer frykte meg, du kan bare elske meg.

Med disse ord nærmer vi oss denne natt barnet i Bethlehem. Ethvert barn søker vår kjærlighet. Derfor, denne natt, la oss tenke spesielt på de barn som er blitt berøvet sine foreldres kjærlighet. La oss tenke på gatebarna som ikke har et velsignet familiehjem, på de barna som blir brutalt utnyttet som soldater og gjort til voldsinstrumenter i stedet for budbringere om fred og forsoning. La oss tenke på de barna som er ofre for pornografisk industri og andre former for avskyelige overgrep, og slik traumatisert til dypet av sine sjeler. Bethlehems barn maner oss atter til å gjøre alt i vår makt for å bringe til opphør disse barnas lidelser, for å gjøre alt som er mulig i lys av Bethlehem til å berøre hjertet til hver kvinne og mann. Bare gjennom hjertets omvendelse, bare gjennom endringer i dypet av våre hjerter kan årsaken til alt slikt ondt bli overvunnet, bare slik kan det ondes makt bli overvunnet. Bare dersom folk forandrer seg, kan verden vendes; og for å bli endret, trenger folk lyset som kommer fra Gud, lyset som så uventet trengte seg inn i vår natt.

Og, som vi snakker om Bethlehems barn, la oss tenke også på selve stedet Bethlehem, på landet der Jesus levde og rådde, at vold og hat må opphøre. La oss be for felles forståelse der, den fred som englene sang om den natten.

I salme 96 (95), lovpriser Israel og Kirken Guds storhet manifestert gjennom skapningen. Alle skapninger er påkalt for å samles i denne lovprisningens sang, og slik salmen inneholder sin invitasjon; 'La alle skogens trær synge om fryd foran Frelseren, for han kommer.' (v. 12 ff.) Kirken leser denne salmen som en profeti og også en oppgave. Guds komme til Bethlehem fant sted i stillhet. Bare gjeterne voktet der, i et øyeblikk, ble de omgitt av den lysende utstrålingen av hans nærvær, og kunne lytte til noe av denne nye sangen, født av undring og glede fra engler om Guds komme. Denne stille ankomst av Guds herlighet fortsetter gjennom hundreårene. Hvor enn der er tro, hvor enn hans ord er talt og hørt, der samler Guds folk seg og han gir det til dem i sitt legeme; gjør dem til sitt legeme. Gud 'kommer'. Og på denne måten blir våre hjerter vekket. Englenes nye sang blir til sangen for alle dem som gjennom seklene synger på ny og på ny om Guds komme som et barn - og gleder seg av fullt hjerte. Og skogens trær går til ham i lovprisning. Treet på Petersplassen taler om ham, det ønsker å reflektere hans storhet og si: 'Ja, han er oppstanden, og skogens trær nikker. Trærne i byen og i våre hjem skulle bli noe mer enn et festsymbol, de peker mot Ham som er årsak til vår glede - Gud som kommer, Gud som for vår skyld ble til et barn. Til sist, i denne lovsangen, på sitt dypeste, taler om Ham som er det selveste nyfunne livstreet.

Gjennom troen på Ham mottar vi livet. I sakramentet gir han seg til oss - Han gir oss et liv som strekker seg inn i evigheten. I denne timen istemmer vi skapningens lovsang og fremsier samtidig en bønn: 'Ja, Far, hjelp oss å se noe av din storhet og herlighet. Og gi oss fred på jorden. Gjør oss til menn og kvinner av din fred.' Amen.