Pave Benedikt XVI:Budskap for fastetiden 2006

Men da Han så ut over folkemengden, ble Han grepet av en hjertens medynk med dem (Matt. 9,36)

Fasten er en priviligert tid for en indre pilegrimsreise frem mot Ham som er nådens kilde. Det er en pilegrimsvandring der Han selv følger oss gjennom vår fattigdoms ørken, støtter oss på vår vei mot påskens intense glede. Selv i dødsskyggens dal som salmisten beskriver (Salme 23,4), når fristeren forsøker å få oss til å gi opp eller klamre oss til et fåfengt håp om at vi kan gjøre noe av egen kraft, da er Gud der for å vokte og støtte oss. Selv i dag hører Herren ropet fra folkemengden som lengter etter glede, fred og kjærlighet. Som til alle tider, føler mengden seg forlatt. Likevel er Gud der og tillater ikke at mørket skal seire, selv ikke når trøstesløshetens elendighet, ensomhet, vold og sult vilkårlig rammer barn, voksne og eldre. Det er faktisk, som min elskede forgjenger Johannes Paul II uttrykte det, "en guddommelig grense for all ondskap", nemlig nåden. (Erindring og Identitet side 19 ff) Det er med dette i tankene jeg har valgt evangelietekst for dette budskapet: Da Jesus så ut over folkemengden, ble han grepet av medynk.

I lys av dette vil jeg stoppe og reflektere over et tema som er mye diskutert for tiden: spørsmålet om utvikling. Ennå hviler Kristi medlidende blikk på folkene og enkeltmenneskene. Han våker over dem alle, og vet at den guddommelige plan omfatter alles kall til frelse. Jesus kjenner farene som truer denne planen, og Han er grepet av medynk med menneskene. Han velger å forsvare dem mot ulvene, selv med sitt eget liv som innsats. Jesu blikk omfavner alle, enkeltmennesker og folkemengder, og Han fører dem alle frem for Faderen idet han tilbyr seg selv som sonoffer.

Opplyst av påskens sannhet, vet Kirken at hvis vi skal fremme utviklingen i dens fulle fylde, må vårt blikk på menneskeheten måles mot Kristi blikk. Det er faktisk helt umulig å skille ansvaret for folks materielle og sosiale behov fra oppfyllelsen av den dypeste lengsel i deres hjerter. Dette må understrekes stadig sterkere i dagens hastig skiftende verden, der vårt ansvar for de fattige fremstår med stadig større klarhet og nødvendighet. Min ærverdige forgjenger, pave Paul VI, beskrev meget presist underutviklingens skandale som en krenkelse av menneskeheten. I sin encyklika Populorum Progressio (Om folkenes utvikling, 1967) fordømte han "mangelen på materielle nødvendigheter for disse som ikke har det grunnleggende minimum til livets opphold, det moralske forfall hos dem som er ødelagt av egoisme, og undertrykkende sosiale strukturer enten disse skyldes misbruk av eierskap eller misbruk av makt, utnyttelse av arbeidere eller urettferdige transaksjoner." Som motgift mot slik ondskap foreslo Paul VI ikke bare "økt respekt for andres verdighet, front mot fattigdommens vesen, samarbeid for det felles gode og ønske og vilje til fred," men også "menneskets anerkjennelse av overordnete verdier og av Gud, menneskenes kilde og fullendelse." I forlengelsen av dette påpekte Paul VI at til slutt og over alt, "står troen, en Guds gave mottatt av menneskets gode vilje, og enheten i Kristi nåde." Derfor tilskynder Kristi blikk på folkemengden oss til å se det virkelige innhold i denne "komplette humanisme" som, ifølge Paul VI, består i en helhetlig utvikling av mennesket og av alle mennesker. Og derfor er Kirkens vesentligste bidrag til utviklingen av menneskeheten ikke materielle og tekniske løsninger alene. Det omfatter også proklamasjonen av Kristi sannhet som former samvittighetene og lærer oss menneskets og arbeidets sanne verdighet; det betyr å utvikle en kultur som virkelig svarer på alle menneskehetens spørsmål.

Stilt overfor den voldsomme utfordringen fra fattigdommen som tynger så store deler av verdens befolkning, står likegyldigheten og den selvsentrerte isolasjon i sterk kontrast til Kristi medlidende og omsorgsfulle blikk. Faste, almisser og bønner, som Kirken spesielt foreslår i fastetiden, er egnete måter for oss til å bli fortrolige med dette Kristi blikk og rette oss etter det. Helgnenes forbilde og Kirkens lange misjonshistorie gir oss uvurderlige eksempler på de mest effektive måter å støtte utviklingen. Selv i denne tidsalder med global, gjensidig avhengighet, er det tydelig at intet økonomisk, sosialt eller politisk prosjekt kan erstatte den gave det er å gi av seg selv til andre, det er slik nestekjærlighetens uttrykkes. De som handler i overenstemmelse med evangeliets budskap, lever ut sin tro som vennskap med den inkarnerte Gud og bærer, som Han, byrden av sin nestes materielle og åndelige nød. De ser dette som et uutømmelig mysterium, verdig uendelig omsorg og oppmerksomhet. De vet at den som ikke gir Gud til sin neste, gir for lite. Som den salige Teresa av Calcutta ofte konstaterte: den verste fattigdom er å ikke kjenne Kristus. Derfor må vi hjelpe andre å finne Gud i Kristi barmhjertige ansikt. Uten dette perspektiv mangler sivilisasjonen et pålitelig fundament.

Takket være menn og kvinner som var lydig mot Den hellige Ånd, har det innen Kirken oppstått mange former for barmhjertighetsarbeid med det formål å fremme utviklingen: for eksempel hospitaler, universiteter, yrkesskoler og småbedrifter. Slike initiativ demonstrerer den genuine medmenneskelighet hos disse som ble ledet av evangeliets budskap, lenge før andre former for sosial velferd oppsto. Disse medmenneskelige aktiviteter viser hvordan vi kan oppnå en globalisering med fokus på menneskehetens iboende godhet, og herfra en vei til sann fred. Når Kirken, på samme måte som Kristus, gripes av medlidenhet med folkemengden, ser Kirken i dag det som sin plikt innstendig å be politiske ledere og de som har økonomisk og finansiell makt om å fremme en utvikling basert på respekt for verdigheten til hver enkelt kvinne og mann. En viktig lakmustest på om de lykkes i denne bestrebelse, er religionsfrihet. Religionsfrihet må forstås ikke bare som frihet til å forkynne og feire Kristus, men også som muligheten til å bidra til å bygge en verden som oppmuntrer til nestekjærlighet. Slike anstrengelser må inkludere en anerkjennelse av den sentrale rolle grunnleggende religiøse verdier har når det gjelder å svare på menneskets dypeste behov og bygge opp den etiske motivasjon for menneskets personlige og sosiale ansvar. Dette er kriteriene som kristne burde pålegge sine politiske ledere å ha i sine programmer.

Vi kan ikke ignorere det faktum at mange feil er begått i historiens løp av dem som har påberopt seg å være Jesu disipler. Veldig ofte, stilt overfor alvorlige problemer, har de tenkt at de først skulle forbedre denne verden, og deretter begynne å bekymre seg om sin neste. Fristelsen var å tro at første bud var å forandre eksterne strukturer når man sto overfor påtrengende nød. For noen ble konsekvensen at kristendom ble en form for moralisme  -  "tro" var erstattet med "gjøre". Min forgjenger Johannes Paul II, hvis minne vi ærer, gjorde en riktig observasjon: "Fristelsen i dag er å redusere kristendom til blott og bart menneskelig visdom, en pseudo-vitenskap av velvære. I vår tungt sekulariserte verden har det foregått en "gradvis sekularisering av frelsen" slik at folk strever etter menneskets beste, men mennesket selv er avstumpet .... Vi vet imidlertid at Kristus kom for å gi oss en fullstendig frelse" (Redemptor Missio, 11, 1990).

Fasten stiller oss overfor denne fullstendige frelse og peker mot Kristi seier over enhver ondskap som undertrykker oss. Når vi vender oss mot den Guddommelige Mester, når vi omvender oss til Ham og erfarer Hans nåde gjennom Forsoningens Sakrament, vil vi oppdage et blikk som ser dypt i oss og gir nytt liv til folkemengdene og til hver enkelt av oss. Det gjenoppretter tilliten for dem som ikke bukker under for tvil, og viser dem den evige salighet. Gjennom historien, også når hatet syntes å herske, er Hans lysende vitnesbyrd aldri fraværende. Til Maria "håpets levende kilde" (Dante Alighieri, Paradiso XXXIII, 12), betror vi vår fastevandring slik at hun kan lede oss til sin Sønn. Spesielt overgir jeg til henne de mange som lider under fattigdom og roper om hjelp, støtte og forståelse. Med disse tanker gir jeg dere alle fra hjertet en spesiell apostolisk velsignelse.

Fra Vatikanet, 29. september 2005

Pave Benedikt XVI