Utdrag av Pave Johannes Paul IIsBudskap til Fredsdagen 1. januar 1998

Se også en engelsk versjon


Fra rettferd for enhver springer fred for alle:

Rettferd går hånd i hånd med fred og er permanent og aktivt knyttet til fred. Rettferdighet og fred søker alle og enhvers beste, og av den grunn krever de orden og sannhet. Når én er truet, vakler begge. Når rettferdigheten er krenket, da trues også freden.

Nettopp fordi det består en ganske nær forbindelse mellom rettferd for individet og fred for alle og enhver, ønsker jeg med dette Budskap til Verdensdagen for Fred å rette meg fremfor alt til statssjefene...

Enkeltpersoner, familier, fellesskap og nasjoner, ja alle er kalt til å leve i rettferd og arbeide for fred. Ingen kan unndra seg selv dette ansvar.

På denne tid tenker jeg på dem som, uten å ville det, finner seg selv fanget i midten av bitre konflikter. Jeg tenker også på de marginaliserte, de fattige, og ofrene for enhver form for utnyttelse.

Rettferd er på en og samme tid både en moralsk dyd og et juridisk konsept... Rettferdighet gjør hel, den ødelegger ikke; den fører til forsoning, ikke til hevn.

Rettferdighet hviler på respekten for menneskets rettigheter:

Den menneskelige person er fra naturens side gitt universelle, ukrenkelige og umistelige rettigheter. Men disse rettigheter eksisterer ikke i isolasjon.

I de siste århundrer er disse menneskerettigheter blitt formulert i prinsipperklæringer og i bindende rettsinstrumenter.

For femti år siden ... promulgerte De Forente Nasjoners generalforsamling den universelle menneskerettighetserklæring. Det var en høytidelig akt som ble båret fram etter at man hadde hatt den triste erfaring av krig, og motivert av ønsket om å erkjenne på en formell måte at de samme rettigheter gjelder alle enkeltpersoner og alle folk.

Men på femtiårsdagen for den universelle menneskerettighetserklæring ... hviler visse skygger over oss, ... ved det at forbehold nå uttrykkes i forhold til to essensielle kjennemerker ved selve idéen om menneskerettighetene: deres universalitet og atskillelige natur. Disse distinkte trekk må på det sterkeste bekreftes på nytt...

Respekt for menneskerettighetene involverer ikke kun at de lovbeskyttes... Det er like viktig at man engasjerer seg for å fremme menneskerettighetene... I sammenheng med at man fremmer menneskerettighetene, må man gjøre en større innsats for å beskytte familiens rettigheter, den som er «den naturlige og grunnleggende gruppeenhet i samfunnet».

Globalisering med solidaritet:

For et samfunn med mere likeverd og en mer stabil fred i en verden på vei mot globalisering, er det en presserende oppgave for de internasjonal organisasjoner å bidra til å fremme en ansvarsfølelse for det felles beste. Men for å oppnå dette, må vi aldri miste av syne den menneskelige person som alltid må stå i sentrum for hvert sosiale prosjekt. Bare på den måte kan De Forente Nasjoner bli til en «nasjonenes familie»... Kort sagt er utfordringen den å sikre en globalisering med solidaritet, en globalisering uten marginalisering.

Utenlandsgjeldens tunge byrde:

Mange nasjoner og hele verdensregioner står, på grunn av deres ømtålige finansielle og økonomiske potensial, i fare for å ble ekskludert fra en økonomi som er i ferd med å ble globalisert.

Mine tanker går her til en av de største vanskeligheter som de fattigere land står overfor i dag. Jeg sikter til utenlandsgjeldens tunge byrde...

Gjeldsspørsmålet er del av et meget større problem, nemlig det om den vedvarende fattigdommen... Hvis målet er globalisering uten marginalisering, kan vi ikke lenger tolerere en verden der ufattelig rike lever side om side med de miserabelt fattige,- de ikke-havende som er fratatt til og med de mest grunnleggende goder, og mennesker som tankeløst sløser med det andre så desperat trenger til.

En kultur der respekt for lovens herredømme er presserende nødvendig:

Og hva skal vi si om de graverende ulikheter som består mellom nasjonene? Situasjoner med ekstrem fattigdom utgjør en grunnleggende urettferdighet, hvor enn de måtte være å finne.

Heller ikke kan vi tie om korrupsjonens onde...

Et tungt ansvar i denne strid faller på mennesker i det offentlige liv. Det er deres plikt å arbeide utrettelig for den likeverdige lovanvendelse og for transparens i den offentlige administrasjons alle aktiviteter.

Særlig krenkende former for urettferdighet:

Det er andre former for urettferdighet som setter freden i fare. Her ønske jeg å nevne to. For det første: Ikke å ha mulighet til rimelig tilgang til kreditt... Derfor er det alles plikt å arbeide for å sikre at de fattige har tilgang til kreditt på rimelige betingelser og til en overkommelig rente.

Og hva skal vi si om vold mot kvinner og mot barn av begge kjønn? I dag er dette blant de mest utbredte overgrepene mot menneskeverdet, og tragisk nok er det til og med blitt til en terrortaktikk: kvinner tatt som gisler, barn brutalt slaktet ned. Til dette tilkommer den vold som tvangsprostitusjon og barnepornografi utgjør, og utnyttelsen av barn på arbeidsplassen under rene slavekår... Egnede rettslige tiltak trenges både på nasjonalt og internasjonalt plan... Et element må i sannhet absolutt ikke komme til kort i den etiske og kulturelle arv for menneskeslekten i sin helhet og for hvert enkeltmenneske: Den innsikt at alle mennesker er har samme verdighet, fortjener den samme respekt, og har de samme rettigheter og plikter.

Å bygge fred i rettferd er en oppgave for alle og enhver:

Fred for oss alle springer ut av rettferdighet for enhver av oss.

Jeg appellerer fremfor alt til dere, statssjefene og nasjonenes ledere, dere som er de fremste vektere av rettsstyret i deres respektive land. Dette er sannelig ikke en enkel oppgave, men den utgjør en primær forpliktelse.

Å bygge fred i rettferd krever at alle samfunnssektorer samarbeider... Især oppmuntrer jeg dere i utdanningssektoren som er engasjert på de forskjellige nivåer med utdannelsen av den yngre generasjon: oppdra dem i moralske og samfunnsmessige verdier, innpod i dem en levende sans for rettigheter og plikter...

I oppdragelsesprosessen er familien uunnværlig... Familien er livets første skole...

Til slutt til dere, verdens ungdommer, som helt spontant søker rettferdighet og fred, sier jeg: Strekk dere alltid mot disse idealene... Vær snare med å avvise fristelsen til å gå ulovlige snarveier mot de falske luftspeilinger av fremgang og rikdom. Tvert i mot skal dere se verdien i det som er rett og sant...

Å dele, veien til fred:

Vi nærmer oss raskt jubileet for år 2000... Derfor er dette en særlig god tid for å søke den rettferd som fører til fred.

Kristne er kalt til å leve i rettferd og til å leve i fred med alle...

Den kristnes særmerke, i dag mer enn noensinne, må være kjærlighet til de fattige, de svake, de lidende. Det å leve ut dette krevende program krever en fullstendig reversering av de angivelige verdier som gjør at folk kun søker sitt eget beste: makt, nydelse, skamløs akkumulering av rikdom.

Det som trenges er et sinnelag som gjør at vi deler med hverandre, slik at vi anser det som en ære å være i stand til å hengi vår omsorg og omtanke til våre trengende brødre og søstres behov...

Den Hellige Ånd virker i verden:

... Dette annet år av i umiddelbare forberedelsesperiode før år 2000 er viet til Den Hellige Ånd. Håpets Ånd er virksom i verden. Han er tilstede i de uegennyttige tjeneste hos dem som arbeider blant de utstøtte og de lidende, dem som tar i mot innvandrere og flyktninger, dem som modig nekter å avvise en person eller en hel gruppe av etniske, kulturelle eller religiøse grunner... Sannelig, dette er håpefulle tegn som oppmuntrer oss til å søke den rettferd som fører til fred.

av Webmaster publisert 17.12.1997, sist endret 17.12.1997 - 09:52