Budskap til fredsdagen 1. januar 2000

Budskap fra hans hellighet, pave Johannes Paul II, til markeringen av verdens fredsdag 1. januar 2000

"FRED PÅ JORDEN BLANT MENNESKER SOM HAR GUDS VELBEHAG"

1. Med disse ordene bragte englene bud om Jesu fødsel for to tusen år siden (jfr. Luk 2, 14). Julenatt vil vi høre dem gjenlyde når det store jubileet innledes.

På terskelen til det nye årtusen, ønsker vi ennå en gang å fremheve budskapet om håp som kommer til oss fra stallen i Betlehem: Gud elsker alle mennesker på jorden og gir dem håp om en ny tidsalder, en fredens tidsalder. Hans kjærlighet, fullt ut åpenbart i hans inkarnerte Sønn, er grunnlaget for verdensfred. Når den blir tatt imot i dypet av menneskenes hjerter, forsoner denne kjærligheten mennesker med Gud og med dem selv. Den fornyer mellommenneskelige forhold og vekker ønsket om et brorskap som kan fjerne fristelsen til vold og krig.

Det store jubileet er uløselig knyttet til dette budskapet om kjærlighet og forsoning - et budskap som uttrykker de dypeste ønskene til dagens mennesker.

2. Ved inngangen til et år så fylt med mening, vil jeg på ny gi til alle mennesker mine gode ønsker om fred. Jeg bekrefter for alle at fred er mulig. Vi må be Gud om å gi den til oss som en gave, men vi må også bygge den dag etter dag med hans hjelp, ved gode og rettferdige handlinger.

Ganske riktig er det mange og komplekse problemer som gjør veien til fred vanskelig. Men fred er et behov som har dype røtter i hjertet til alle mennesker. Derfor kan vi ikke tillate at viljen til å søke fred svekkes. Vi må basere vår søken på bevisstheten om at, uansett hvor skadet vi er av synd, hat og vold, er menneskeheten kalt av Gud til å være én familie. Denne guddommelige plan må anerkjennes og iverksettes ved å skape harmoniske relasjoner mellom enkeltmennesker og mellom folkeslag. Den må realiseres ved å skape en kultur med åpenhet overfor det transcendente, og der alle respekterer menneskeverdet og naturen.

Dette er julens budskap, dette er Jubelårets budskap, dette er mitt håp ved begynnelsen av det nye årtusen.

Krig er et tilbakeslag for menneskeheten

3. I det århundret vi legger bak oss, har menneskene vært hardt prøvet av en uendelig og skremmende rekke av kriger, konflikter, folkemord og "etnisk rensing". Dette har forårsaket usigelige lidelser: millioner og atter millioner av ofre; familier og land ødelagt, et hav av flyktninger, elendighet, sult, katastrofer, utviklingsproblemer og tap av enorme ressurser. Ved roten til all denne lidelsen ligger overlegenhetens logikk. Den får næring fra ønsket om å dominere og utnytte andre, fra maktideologier eller totalitære utopier, fra overdrevet nasjonalisme og eldgamle stammekonflikter. Til tider har man vært tvunget til å ta til våpen i kampen mot brutal og systematisk vold som tok sikte på å utrydde eller slavebinde hele folkeslag og regioner.

Det tyvende århundre gir oss først og fremst en advarsel: kriger fører ofte til flere kriger. Dette er fordi de gir næring til hat, skaper urettferdighet og tråkker folks rettigheter og verdighet under fot. Generelt sett løser ikke kriger de problemene man ønsket å løse ved å utkjempe dem. Dermed er de ikke bare forferdelig ødeleggende, de er også grunnleggende sett meningsløse. Krig er et tilbakeslag for menneskeheten. Det er bare i fred og gjennom fred at menneskets verdighet kan respekteres og menneskerettighetene garanteres.1

4. Med det tyvende århundres kriger som bakteppe, ser vi at menneskehetens ære har blitt reddet av dem som har talt fredens sak.

Vi kan ikke unnlate å minnes de talløse kvinner og menn som har bidratt til undertegningen og utbredelsen av erklæringen om menneskerettighetene. Vi minnes også dem som har hjulpet til å bekjempe forskjellige former for totalitarisme, få slutt på kolonialismen, utvikle demokratiet og opprette store internasjonale organisasjoner. De som bygget sine liv på prinsippet om ikkevold, har gitt oss et lysende og profetisk eksempel. Deres integritet og lojalitet har ofte ført dem til martyrdøden, og har gitt oss rik og strålende lærdom. Blant dem som har arbeidet for fred, må vi ikke glemme alle dem som ved sin innsats har bidratt til store fremskritt på alle områder innenfor vitenskap og teknologi, og som slik har gjort det mulig å bekjempe grusomme sykdommer og forlenge livet. Jeg kan heller ikke unnlate å nevne mine ærverdige forgjengere som har ledet Kirken i det tyvende århundre. Ved sin fremragende lære og utrettelige innsats har de gitt retningslinjer for Kirken i arbeidet for en fredens kultur. Pave Paul VIs innføring av Verdensdagen for fred, den 8. desember 1967, er et viktig uttrykk for denne allsidige innsatsen. Denne intuisjon har vist seg å være både betimelig og profetisk. Ettersom årene har gått, har Verdensdagen for fred etablert seg som en fruktbar mulighet for felles refleksjon over fremtiden.

Kalt til å være én familie

5. "Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" Denne hilsenen fra Evangeliet får oss til å stille et spørsmål som virkelig ligger oss på hjertet: Vil det nye århundret bli en epoke med fred og fornyet brorskap mellom enkeltmennesker og folkeslag? Vi kan selvfølgelig ikke spå om fremtiden. Men vi kan slå fast et prinsipp: Det vil bli fred bare hvis menneskeheten som helhet gjenoppdager at den er kalt til å være én familie. I denne familien skal alle individers rettigheter respekteres - uavhengig av status, rase eller religion. Disse rettighetene går forut for og er overordnet alt som skiller.

En slik innsikt kan gi verden - preget av globaliseringsprosesser som den er i dag - en sjel, en hensikt og en retning. Selv om globaliseringen er risikabel, gir den også muligheter som er spesielt lovende, særlig når det gjelder å sette menneskeheten i stand til å bli én familie, basert på rettferd og solidaritet.

6. For at dette skal kunne skje, er det nødvendig med en total perspektivendring. Det kan ikke lenger dreie seg om å fremme én enkelt politisk, etnisk eller kulturell gruppering, men snarere menneskeheten som helhet. Det å arbeidet for én enkelt politisk gruppering kan ikke stå i motsetning til arbeidet for menneskehetens felles beste, slik det er uttrykt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Derfor er det nødvendig å gå bort fra alle idéer og tankesett som underordner alle verdier under de absolutte krav fra nasjonen og staten, idéer som kan være bestemt av sterke økonomiske interesser. I dette nye perspektivet må politiske, kulturelle og institusjonelle skiller stemme overens med medlemsskapet i den ene menneskelige familie, og med de etiske og juridiske krav som vokser frem fra den, for å være legitime.

Forbrytelser mot menneskeheten

7. Dette prinsippet har en svært viktig konsekvens: En forbrytelse mot menneskerettighetene er en forbrytelse mot den menneskelige samvittighet som sådan, en forbrytelse mot selve menneskeheten. Selv om disse rettighetene krenkes innenfor bestemte politiske og geografiske grenser, overskrider vår plikt til å forsvare dem disse grensene. Forbrytelser mot menneskeheten kan ikke regnes som interne, nasjonale anliggender. Et viktig skritt i denne forbindelse ble tatt ved opprettelsen av International Criminal Court (ICC). Der skal saker om slike forbrytelser føres, uavhengig av hvor de er begått, eller av hvilke omstendigheter de er begått under. Vi må takke Gud for at det nå er en voksende bevissthet i folks og nasjoners overbevisning om at menneskerettighetene ikke kjenner noen grenser, for de er universelle og udelelige.

8. I vår tid har tallet på kriger mellom stater gått tilbake. Selv om dette er et gledelig faktum, ser det annerledes ut straks vi tar med i betraktningen alle de væpnede konfliktene som skjer innad i mange land. Disse er det dessverre mange av på praktisk talt alle kontinenter, og de er ofte svært voldelige. For det meste har de sine røtter i gamle historiske motiver relatert til stamme, etnisk tilhørighet eller til og med religion. I dag kan vi også legge ideologi, økonomi og sosiale forhold til denne listen.

I slike indre konflikter brukes ofte store mengder håndvåpen og såkalte "lette" våpen - våpen som faktisk er svært dødbringende. En alvorlig konsekvens er at slike våpen ofte "vandrer" over grensene og involverer utenforstående interesser. Det er riktig at disse konfliktene er svært komplekse, og at det derfor er vanskelig å forstå og vurdere årsakene og de interesser som spiller med. Allikevel er det ett faktum som ikke kan diskuteres: Det er sivilbefolkningen som blir rammet av den største tragedien, ettersom verken vanlige lover eller konvensjoner for krigføring blir respektert. Sivilbefolkningen blir ikke beskyttet, men blir tvert imot ofte bevisst gjort til ofre. Andre ganger blir de trukket inn i den væpnede konflikten som resultat av en ond sirkel som ikke bare gjør dem til ofre, men også til mordere.

Det finnes alt for mange skremmende og makabre scenarier der uskyldige barn, kvinner og ubevæpnede eldre bevisst blir gjort til målskiver i vår tids blodige konflikter, alt for mange til at ikke å føle at tiden er inne til å endre retning. Dette må gjøres bestemt og med bevissthet om vårt ansvar.

Rett til humanitær hjelp

9. Når vi står overfor slike tragiske og komplekse situasjoner, er det i alle tilfelle nødvendig å vektlegge den store verdi humanitær lovgivning har, og den plikt som følger til å garantere humanitær hjelp til lidende sivilbefolkning og flyktninger. Dette må skje uavhengig av hvilke såkalte "årsaker" en krig har.

Vi må ikke tillate at anerkjennelsen og håndhevingen av disse rettighetene blir gjort avhengig av interessene til noen av partene i konflikten. Tvert imot er det viktig å finne frem til alle virkemidler, institusjonelle eller andre, som kan være praktisk anvendbare for å nå humanitære mål. Faktisk er den moralske og politiske legitimiteten til disse rettighetene basert på det prinsipp at menneskers velferd går foran alt annet og står over alle menneskelige institusjoner.

10. Her vil jeg igjen understreke min overbevisning om at i våre moderne væpnede konflikter er forhandlinger av største viktighet. Dette fordrer at internasjonale og regionale organisasjoner bidrar med sakssvarende forsøk på forhandling og fredsmegling. Det er nødvendig med forhandlinger for å forhindre slike konflikter og for å avslutte dem når de først har brutt ut. Slik kan man skape fred ved forlik om til de involvertes rettigheter og interesser.

Tilliten til meglende og fredsskapende organer bør også utvides til å gjelde frivillige humanitære organisasjoner og religiøse grupperinger. På en diskret og uegennyttig måte fremmer de fred der det råder konflikt, og hjelper til å overvinne eldgamle motsetninger, forsone fiender og åpne veien mot en ny fremtid i fellesskap. Når jeg nå hedrer deres edle innsats for fred, minnes jeg, med dyp aktelse, alle de som har gitt sitt liv slik at andre kunne leve. Jeg ber for dem til Gud, og jeg ber andre troende gjøre om å det.

"Humanitær intervensjon"

11. Det hender at sivilbefolkningen risikerer å bli ofre for urettferdige fiendtlige handlinger, og at politiske anstrengelser og ikkevoldelig motstand ikke fører frem. Da er det er klart at det er legitimt, og til og med en plikt å gripe inn for å avvæpne angriperen. Men slike tiltak må være tidsbegrensede og ha svært presise målsetninger. De må gjennomføres med respekt for det internasjonale lovverk og være godkjent av internasjonalt anerkjente myndigheter. I alle tilfelle må slike tiltak aldri være avhengige av væpnet intervensjon alene.

Derfor må man dra mest mulig nytte av alle bestemmelser i FNs charter og arbeide videre med å definere effektive midler og fremgangsmåter for slik intervensjon innenfor rammen av internasjonal lov. I denne sammenhengen må FN selv gi alle sine medlemsland lik mulighet til å ta del i beslutningsprosessen. Slik kan de privilegier og den diskriminering som svekker organisasjonens troverdighet. elimineres.

12. Dette åpner for nye refleksjoner og diskusjoner innenfor både politikk og jus. Vi håper at man vil arbeide med dette på et klokt og hederlig sett. Det er behov for straks å fornye internasjonal lovgivning og internasjonale organisasjoner. Utgangspunktet for denne fornyelsen bør være at menneskehetens og enkeltmenneskers velferd går foran alle andre hensyn. En slik fornyelse blir enda viktigere når vi tar med i beregningen den moderne krigførings paradoks: Som nyere konflikter har vist, har de stridende parter maksimal sikkerhet mens sivilbefolkningen gjennomlever skremmende og farlige situasjoner. Det finnes ingen konflikt som gir oss rett til å ignorere sivilbefolkningens rett til trygghet.

Ser man bort fra juridiske og institusjonelle betraktninger, har alle mennesker av god vilje en grunnleggende forpliktelse. De er kalt til selv å arbeide for fred, å utdanne for fred, skape ikkevoldelige metoder og strukturer for fred. De er kalt til å gjøre alt som står i deres makt for å bringe stridende parter til forhandlingsbordet.

Fred i solidaritet

13. "Fred på jord blant mennesker som har Guds velbehag!" Etter å ha sett på krigens problem er det nå naturlig at vi retter blikket mot en annen, nært beslektet sak: spørsmålet om solidaritet. Fred er en edel og krevende oppgave, dypt rotfestet i menneskehetens kall både til å være én familie og til å anerkjenne at den er det. Den har et grunnlag i prinsippet om at jordens goder er ment å være til det felles beste. Dette prinsippet undergraver ikke den private eiendomsretten. I stedet utvider det vår horisont angående oppfatningen og forvaltningen av privat eiendom ved å understreke dens ufravikelige sosiale funksjon. Slik fremheves fellesskapets beste, og særlig de aller svakestes.2 Dessverre ser man ofte bort fra dette grunnleggende prinsippet. Dette kan man se klart på den stadig dypere kløften mellom et Nord med overflod av goder og ressurser og stadig flere eldre, og et Syd der det store flertallet av våre unge nå lever, og som fremdeles er uten gode utsikter til sosial, kulturell og økonomisk utvikling.

Ingen må la seg lure til å tro at fraværet av krig, hvor viktig dette enn er, er det samme som varig fred. Det finnes ikke ekte fred uten rettferdig fordeling, sannhet, rettferd og solidaritet. Alle planer vil mislykkes dersom de atskiller to gjensidig avhengige rettigheter: retten til fred og retten til helhetlig utvikling basert på solidaritet. "Urettferdighet, overdrevne økonomiske og sosiale ulikheter, misunnelse, mistillit og stolthet som herjer mellom mennesker og nasjoner, truer stadig freden og forårsaker krig. Alt som blir gjort for å overvinne disse problemene, bidrar til å styrke freden og unngå krig".3

14. Ved begynnelsen av et nytt århundre er det én sak som mer enn alt annet utfordrer vår menneskelige og kristne samvittighet: fattigdommen som rammer millioner av mennesker. Denne situasjonen blir enda mer tragisk når vi innser at de største økonomiske problemene i vår tid ikke kommer av mangel på ressurser, men av at våre økonomiske, sosiale og kulturelle strukturer ikke er egnet til å fremme genuin utvikling.

Det er derfor med rette de fattige, både i utviklingslandene og i mer velstående land, "ber om å få ta del i materielle goder og å få gjøre god bruk av sin arbeidskraft for slik å skape en rettferdigere verden med mer velferd for alle. Fremgang for de fattige utgjør en stor mulighet for moralsk, kulturell og til og med økonomisk vekst for hele menneskeheten."4 La oss ikke se på de fattige som et problem, men som mennesker som kan komme til å være sentrale i arbeidet for å skape en ny og mer human fremtid for alle.

Det er stort behov for å vurdere økonomien på nytt

15. I denne sammenheng må vi også gå inn på en voksende bekymring hos mange økonomer og ansatte i finanssektoren. Når de arbeider med saker som fattigdom, fred, økologi og den yngre generasjons fremtid, reflekterer de over markedets rolle, over monetære og finansielle interessers stadig økende innflytelse, over den voksende kløften mellom økonomiske og sosiale hensyn, og over lignende saker som har med økonomi å gjøre.

Kanskje tiden er inne for en ny og dypere refleksjon over økonomiens natur og mål. Det ser ut til å være stort behov for å revurdere selve begrepet "velstand", for å forhindre at det blir innsnevret til en smal, utilitaristisk betydning som gir lite rom for verdier som solidaritet og altruisme.

16. Her vil jeg gjerne henvende meg til økonomer, ansatte i finanssektoren og politiske ledere. Jeg vil be dem om å innse hvor nødvendig det er å sikre at økonomisk praksis og beslektede politiske tiltak har hvert menneskes velstand og hele menneskets velstand som sitt siktemål. Dette er ikke bare et etisk krav, men en forutsetning for en sunn økonomi. Erfaring viser oss at økonomisk vellykkethet er avhengig av en rekke faktorer: Blant annet er det avhengig av en genuin verdsetting av enkeltmennesker og deres ferdigheter, av en mer fullstendig deltakelse for den enkelte, av bedre kunnskap og øket informasjon og solidaritet mellom mennesker.

Dette er verdier som slett ikke er fremmede for økonomi og forretningsliv. Tvert imot vil de hjelpe til å gjøre dem mer "humane". En økonomi som ikke tar hensyn til den etiske dimensjon og som ikke søker å tjene en hver person og hele personens velferd, kan ikke virkelig kalles en "økonomi"; "økonomi" da forstått som rasjonell og konstruktiv anvendelse av materielle ressurser.

Hvilke utviklingsmodeller?

17. Det er et faktum at selv om menneskeheten er kalt til å være én familie, er den fremdeles delt i to av fattigdom. Ved inngangen til det enogtyvende århundre, lever mer enn en 1,4 milliarder mennesker i den ytterste fattigdom. Alt dette betyr at det er et stort behov for å revurdere de modellene som inspirerer utviklingspolitikk.

I denne forbindelse må de legitime krav om økonomisk effektivitet i høyere grad bringes i overensstemmelse med kravene om politisk deltagelse og sosial rettferdighet. Dette må skje uten å falle tilbake til de ideologiske feiltrinn man gjorde i det tyvende århundre. I praksis betyr dette å gjøre solidaritet til en integrert del av den gjensidige avhengigheten mellom økonomi, politikk og sosiale forhold som den pågående globaliseringsprosessen går i retning av.

Disse prosessene gjør det nødvendig å tenke nytt om internasjonalt samarbeid, i retning av en solidaritetskultur. Samarbeid kan ikke reduseres til å være bare hjelp, hvis vi ser i det et frø til fred. Dette blir spesielt tydelig hvis vi kaster et blikk på de goder man får igjen når man stiller sine ressurser til rådighet. Samarbeid må heller uttrykke en konkret forpliktelse til en solidaritet som gjør de fattige til aktører i sin egen utvikling. I deres spesifikke økonomiske og politiske omstendigheter, må samarbeidet sette et større antall mennesker i stand til å være kreative. Dette er en egenskap som er svært karakteristisk for mennesket, og nasjonenes velstand er avhengig av den.5

Det er særdeles viktig å finne en løsning på problemet med fattige lands utenlandsgjeld. Samtidig er det nødvendig å stille midler til rådighet for å bekjempe sult, underernæring, sykdom, analfabetisme og miljø-ødeleggelser.

18. I dag, mer enn noen sinne, er det viktig å skape bevissthet om universelle moralske verdier. Slik kan vi møte samtidens problemer, som alle blir stadig mer globale. Det finnes problemer som ingen land er i stand til å takle på egen hånd. Det dreier seg om å arbeide for fred og menneskerettigheter, å avvikle væpnede konflikter både innad i landene og over grenser, å beskytte etniske minoriteter og innvandrere, å verne miljøet, å kjempe mot grusomme sykdommer, å bekjempe handel med narkotika og våpen, og å stoppe politisk og økonomisk korrupsjon. Dette er problemer som angår hele menneskeheten, og derfor må de løses i fellesskap.

Det er nødvendig å finne ut hvordan disse problemene som menneskeheten vil møte i fremtiden, kan diskuteres på et forståelig felles språk. Grunnlaget for en slik dialog er den universelle moralske lov som er skrevet i menneskenes hjerter. Ved å følge denne åndens "grammatikk", kan menneskeheten møte alle problemene vår sameksistens byr på, og gå mot fremtiden med respekt for Guds plan.6

I møtet mellom tro og fornuft, mellom religion og moral, kan det oppstå viktige impulser til dialog og samarbeid mellom folk, kulturer og religioner.

Jesus, fredens gave

19. "Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" Med det store jubelåret i sikte, minnes kristne over hele verden inkarnasjonen. De lytter på ny til englenes ord ved over Betlehem (jfr, Luk 2, 14). De minnes inkarnasjonen i visshet om at Jesus "er vår fred" (Ef 2, 14), freden gitt i gave til alle folk. Hans første ord til disiplene etter oppstandelsen var : "Fred være med dere!" (Joh 20, 19ff). Kristus kom for å forene det som var adskilt, for å utslette synd og hat og for å vekke på ny i menneskeheten deres kall til enhet og brorskap. Derfor er han "opphav til og forbilde for denne fornyede menneskehet som er preget av broderkjærlighet, sannferdighet og fredens ånd".7

20. I dette jubelåret står Kirkens Herre klart for den, og den vil bekrefte sin misjon og sitt kall til å være et "sakrament" i Kristus, eller et tegn på, og et instrument for fred i verden og for verden. For Kirken er det å utføre dens evangeliserende oppdrag å arbeide for fred. "Som et løftet banner for folkene vandrer da Kirken, Guds ene hjord, fortrøstningsfullt mot sitt mål, det himmelske fedreland, og formidler fredens evangelium for hele menneskeslekten".8

For de katolske troende er ikke forpliktelsen til å skape fred noe sekundært, men essensielt. Dette arbeidet skal gjøres med åpenhet overfor deres brødre og søstre i andre kristne kirker og trossamfunn. Denne åpenheten skal også gjelde tilhengere av andre religioner og alle mennesker av god vilje, for de har alle det samme engasjement for fred og brorskap.

Å arbeide generøst for fred

21. Det er et håpets tegn at mange mennesker arbeider generøst sammen, på tross av mange alvorlige hindringer, og skaper nye initiativer for fred, dag etter dag. Fred er en bygning som stadig er under oppførelse. Dette bygningsarbeidet innbefatter:

• foreldre som er gode forbilder for fred, og som oppdrar barna sine til å være fredens mennesker;
• lærere som formidler de genuine verdier som finnes på alle fagfelt og i menneskehetens kultur og historie;
• yrkesaktive som føler seg forpliktet til å fortsette den eldgamle kampen for arbeidets verdighet inn i dagens situasjoner, som, på det internasjonale plan, skriker etter rettferd og solidaritet;
• politiske ledere som gjør et fast og urokkelig arbeid for fred til en hovedsak i sitt virke og i sitt land;
• medlemmer av internasjonale organisasjoner som kjemper ved fronten der det å drive fredsskapende arbeid kan true deres personlige sikkerhet;
• medlemmer av frivillige organisasjoner som arbeider for å forhindre og løse konflikter ved hjelp av forskning og annen aktivitet i forskjellige verdensdeler og i svært varierende situasjoner;
• troende som er overbeviste om at ekte tro aldri kan være kilde til krig eller vold, og som arbeider for å utbre slike holdninger gjennom økumenisk og interreligiøs dialog.

22. Jeg tenker særlig på dere, ungdommer, som på en særlig måte opplever livets velsignelse og har en plikt til ikke å sløse det bort. I alt dere gjør, på skoler og universiteter, på jobben, i fritiden og i sportsaktiviteter, la denne tanken stadig lede dere: fred i dere og rundt dere, alltid fred, fred med alle, fred for alle. Til ungdommer som dessverre har opplevd krigens tragedier og som bærer på hat og forakt, har jeg denne bønnen: Gjør alt dere kan for å finne veien tilbake til forsoning og tilgivelse. Det er en vanskelig vei, men det er bare den som kan gjøre slik at dere kan se til fremtiden med håp for dere selv, deres barn, deres hjemland og hele menneskeheten.

Jeg får mulighet til å fortsette denne dialogen med dere, kjære ungdommer, når vi møtes i Roma neste august på jubelårets Verdensungdomsdag.

I en av sine siste taler, snakket pave Johannes XXIII ennå en gang til alle "mennesker av god vilje". Han ba dem om å forplikte seg til et fredsprogram basert på "et evangelium av lydighet til Gud, nåde og tilgivelse". Videre sa han: "Uten tvil vil fredens flamme finne vei. Den vil tenne lys og fylle hjertene til folk over hele verden med lys og nåde. Den vil hjelpe dem til, bortenfor alle grenser, å se søsken og venner blant alle mennesker.9 Måtte alle dere unge i år 2000 oppdage venner og søsken og hjelpe andre til å gjøre den samme oppdagelsen!

I dette jubelåret vil Kirken forplikte seg til særskilt å be for fred, og vi vil vende oss i barnlig hengivenhet til Guds mor. Vi vil påkalle henne som fredens dronning, og be om at hun generøst gir oss sin moderlige godhets gaver og hjelper menneskeheten å bli én familie i solidaritet og fred.

Vatikanet, 8. desember 1999

Johannes Paul II

Noter

1

Jfr. Johannes Paul II: Budskap til verdensdagen for fred 1999, 1.

2

Jfr. Johannes Paul II: Encyklikaen Centesimus Annus om katolsk sosiallære (1. mai 1991), 30-43; AAS 83 (1991), 830-848.

3

Den katolske kirkes katekisme, 2317.

4

Johannes Paul II: Encyklikaen Centesimus Annus om katolsk sosiallære (1. mai 1991), 28; AAS 83 (1991), 827-828.

5

Jfr. Johannes Paul II: Tale til FNs femtiende generalforsamling (5. oktober 1995), 13: Insegnamenti XVIII, 2 (1995), 739-740.

6

Jfr. Johannes Paul II: Tale til FNs femtiende generalforsamling (5. oktober 1995), 13: Insegnamenti XVIII, 2 (1995), 732.

7

Annet Vatikankonsil: Dekretet om Kirkens misjonsvirksomhet, Ad gentes, 8.

8

Annet Vatikankonsil: Dekretet om økumenikk, Unitatis redintegratio, 2.

9

Tale i anledning tildelingen av Balzanprisen (10. mai 1963): AAS 55 (1963), 455.