Budskap til fredsdagen 1. januar 2004

Budskap fra hans hellighet, pave Johannes Paul II, til markeringen av verdens fredsdag 1. januar 2004.

Oversatt fra engelsk og tysk av Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)

En alltid aktuell oppgave: Å oppdra til fred

Jeg henvender meg til dere, nasjonenes ledere, som er forpliktet til å få i stand fred!

Til dere, jurister, som arbeider for å finne veier til fredelige avtaler og forberede traktater og kongresser som styrker folkerettslig lovgyldighet!

Til dere som underviser de unge, som på alle kontinenter utrettelig arbeider for å forme deres samvittigheter slik at de slår inn på forståelsens og dialogens vei!

Og til dere, menn og kvinner som er fristet til å gripe til terrorismens uakseptable metoder og dermed kompromittere selve grunnlaget for den saken dere kjemper for!

Alle dere, hør den ydmyke appellen fra apostelen Peters etterfølger, som roper ut: Også i dag, ved begynnelsen av det nye året 2004, er freden mulig. Og hvis freden er mulig, er den også en plikt!

Et konkret initiativ

1. Mitt første budskap til Verdensfredsdagen i begynnelsen av januar 1979 hadde som tema: «For å oppnå fred, oppdra til fred».

Det Nyttårsbudskapet fulgte i sporene til pave Paul VI, salig ihukommet, som ville at 1. januar hvert år skulle feires som en Verdensbønnedag for fred. Jeg minner om den avdøde pavens ord til nyttår 1968: «Det er derfor Vårt ønske at denne feiringen vil finne sted hvert år som et tegn på håp og løfte, ved begynnelsen av kalenderåret som måler og beskriver menneskelivets reise gjennom tiden, for at freden, med sin rettferdige og helsebringende balanse, vil dominere den kommende historiens gang».1

Trofast mot de ønskene som ble uttrykt av min ærverdige forgjenger på Peters stol, har jeg hvert år fortsatt denne edle tradisjonen ved å vie den første dagen i det borgerlige år til refleksjon og bønn for fred i verden.

I de 25 årene av mitt pontifikat som Herren så langt har innvilget meg, har jeg aldri holdt opp med å heve min røst til Kirken og verden for å invitere troende og alle mennesker av god vilje til å ta opp fredens sak og bidra til å virkeliggjøre dette fundamentale godet, og dermed sikre verden en bedre fremtid, preget av fredelig sameksistens og gjensidig respekt.

Også i år føler jeg meg forpliktet til å invitere menn og kvinner på alle kontinenter til å feire en ny Verdensdag for fred. Menneskeheten trenger nå mer enn noen gang å gjenoppdage veien til enighet, overmannet som den er av egoisme og hat, maktbegjær og hevnlyst.

Fredens vitenskap

2. De elleve budskapene som pave Paul VI rettet til verden, trakk gradvis opp veien som må følges for å oppnå idealet om fred. Sakte, men sikkert la denne store paven frem de ulike kapitlene for en sann «fredens vitenskap». Det kan være nyttig å minnes temaene for de budskapene som pave Paul VI har etterlatt oss i denne anledning.2 Hvert av disse budskapene har fortsatt aktualitet i dag. Ja, stilt overfor den tragedien at det ved begynnelsen av det tredje årtusen fortsatt pågår kriger som lar blodet flyte over hele verden, spesielt i Midtøsten, hever mange deler av disse budskapene seg til profetiske formaninger.

En fredens ABC

3. For min del har jeg gjennom disse 25 årene av mitt pontifikat forsøkt å gå videre på den veien som ble trukket opp av min ærverdige forgjenger. Ved begynnelsen av hvert nytt år har jeg invitert mennesker av god vilje til å reflektere i fornuftens og troens lys over ulike aspekter ved en ordnet sameksistens.

Resultatet har blitt en sammenfatning av læren om freden som er en slags ABC til dette fundamentale temaet: en ABC som er lett å forstå for dem som er velvillige, men samtidig ganske krevende for enhver som er opptatt av menneskehetens fremtid.3

De ulike fargene i fredens prisme har nå blitt rikelig belyst. Det som nå gjenstår, er å arbeide for å sikre at idealet av fredelig sameksistens, med sine spesifikke krav, vil bli en del av den enkeltes og folkenes samvittighet. For oss kristne er oppgaven med å oppdra oss selv og andre til fred, et karakteristisk trekk ved vår religion. Å forkynne fred betyr nemlig for kristne å forkynne Kristus, som er «vår fred» (Ef 2,14), og å forkynne hans Evangelium, som er et «fredens evangelium» (Ef 6,15), og det er å kalle alle mennesker til saligprisningen om å «skape fred» (jf Matt 5,9).

Oppdragelsen til fred

4. I mitt budskap til Verdensfredsdagen den 1. januar 1979 kom jeg med denne appellen: «For å oppnå fred, oppdra til fred». I dag er denne appellen mer presserende enn noensinne, fordi menn og kvinner stilt overfor tragediene som fortsetter å knuge menneskeheten, er fristet til å gi etter for fatalismen, som om fred var et uoppnåelig ideal.

Kirken har på den andre side alltid lært og fortsetter den dag i dag å lære en svært enkel grunnsetning: fred er mulig. Ja, Kirken gjentar utrettelig at fred er en plikt. Den må bygges på de fire pilarene som den salige pave Johannes XXIII beskrev i sin encyklika «Pacem in Terris»: sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet. Dermed er alle som elsker freden, pålagt en plikt, nemlig å lære nye generasjoner disse idealene for å forberede en bedre fremtid for hele menneskeheten.

Oppdragelsen til lovgyldighet

5. I denne oppgaven med å oppdra til fred, er det spesielt presserende å få enkeltpersoner og folkene til å respektere den internasjonale orden og å overholde de forpliktelser som er pålagt dem av de myndighetene som er deres legitime representanter. Freden og folkeretten er nært forbundet med hverandre: retten begunstiger freden.

Fra sivilisasjonens begynnelse søkte menneskenes utviklede samfunn å etablere avtaler og pakter som kunne unngå vilkårlig maktbruk og gjøre dem i stand til å søke en fredelig løsning på de stridighetene som måtte oppstå. Ved siden av de enkelte folkenes rettsordninger vokste det gradvis frem et annet sett med regler som ble kjent som ius gentium (folkenes rett). I tidens løp utvidet denne lovsamlingen seg gradvis og ble presisert i lys av de ulike folkenes historiske erfaringer.

Denne prosessen akselererte kraftig da de moderne statene ble født. Fra 1500-tallet var jurister, filosofer og teologer engasjert i å utvikle de ulike avsnittene i folkeretten og å forankre dem i de fundamentale grunnprinsippene i naturretten. Denne prosessen førte med økende styrke til formuleringen av allmenne prinsipper som går foran og er overordnet statenes interne lover, og som tar hensyn til den menneskelige families enhet og felles kall.

En sentral stilling blant disse prinsippene har absolutt grunnprinsippet pacta sunt servanda, at en avtale som er undertegnet frivillig, må overholdes. Dette er utgangspunkt og ubetinget forutsetning for ethvert forhold mellom ansvarlig handlende avtalepartnere. Krenkelsen av dette prinsippet fører nødvendigvis til en situasjon av lovløshet og derav følgende spenninger og motsetninger som ikke kan unngå å få varige negative virkninger. Det er passende å minne om denne fundamentale regelen, spesielt i tider da noen er fristet til heller å appellere til den sterkestes rett enn til rettens styrke.

Ett av disse øyeblikkene var uten tvil det drama som menneskeheten opplevde under Andre verdenskrig: en avgrunn av vold, ødeleggelse og død, ulik noe annet som tidligere var kjent.

Respekt for loven

6. Den krigen, med sine redsler og avskyelige krenkelser av menneskelig verdighetsom den ga anledning til, førte til en dyptgripende fornyelse av den internasjonale rettsordning. Forsvaret for og sikringen av freden ble satt i sentrum for et i store trekk modernisert system av regler og institusjoner. Oppgaven med å overvåke freden og sikkerheten på et globalt nivå og med å oppmuntre statenes arbeid for å bevare og garantere disse fundamentale goder for menneskeheten, betrodde regjeringene til en organisasjon som ble opprettet for dette formålet, De forente nasjoner - med et Sikkerhetsråd som var utstyrt med vidtrekkende uinnskrenkede fullmakter. Som utgangspunkt for dette systemet satte man et forbud mot bruk av makt. Dette forbudet har bare to unntak i henhold til det velkjente kapittel VII i FN-pakten. Det første bekrefter den naturlige rett til legitimt selvforsvar, som skal utøves på spesifiserte måter og innenfor FNs rammer: følgelig også innenfor de tradisjonelle grensene for nødvendighet og forholdsmessighet.

Det andre unntaket består i det kollektive sikkerhetssystemet, som gir Sikkerhetsrådet myndighet til og ansvar for å opprettholde freden, med fullmakt til å treffe avgjørelser og frihet til å bruke omfattende skjønn.

Systemet som ble utviklet sammen med FN-pakten, var ment «å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten».4 I tiårene som fulgte, har imidlertid det internasjonale samfunns splittelse i fiendtlige blokker, den kalde krigen i én del av verden, utbruddet av voldelige konflikter i andre områder og fenomenet terrorisme ført til et voksende brudd med ideene og forventningene fra den umiddelbare etterkrigstiden.

En ny internasjonal orden

7. Man må likevel anerkjenne at FN, selv med sine begrensninger og forsinkelser som for en stor del skyldes medlemslandenes forsømmelser, har gitt et betydelig bidrag til å fremme respekt for menneskelig verdighet, folkenes frihet og krav til utvikling, og dermed beredt den kulturelle og institusjonelle grunnen for bygging av freden.

De nasjonale regjeringene vil få en sterk oppmuntring for sine aktiviteter når de forstår at FNs idealer er spredt vidt omkring, spesielt gjennom det praktiske solidaritets- og fredsarbeidet fra de mange enkeltpersonene som også er involvert i frivillige organisasjoner og i menneskerettighetsbevegelser.

Dette utgjør en betydelig spore for en reform som ville gjøre FN i stand til å fungere effektivt for å oppnå sitt eget erklærte mål, som fortsatt er gyldig: «Menneskeheten i dag er i en ny og vanskeligere fase av sin autentiske utvikling. Den trenger en høyere grad av internasjonal orden».5 Stater må se dette målet som en klar moralsk og politisk forpliktelse som krever klokskap og besluttsomhet. Her vil jeg gjenta mine oppmuntrende ord fra 1995: «Det er nødvendig at FN hever seg mer og mer fra det kalde stadiet av en administrativ organisasjon til et moralsk senter hvor alle jordens nasjoner føler seg hjemme og utvikler en felles bevissthet om å være så å si en familie av nasjoner».6

Terrorismens dødelige svøpe

8. I dag er folkeretten hardt presset for å sørge for løsninger på konfliktsituasjoner som oppstår i vår verdens endrede landskap. Disse konfliktsituasjonene involverer ofte aktører som ikke selv er stater, men snarere grupper som har utviklet seg fra staters sammenbrudd, eller som er knyttet til uavhengighetsbevegelser eller til hensynsløse kriminelle organisasjoner. En rettsordning som består av regler etablert i århundrenes løp som et middel for å regulere forbindelsene mellom uavhengige stater, finner det vanskelig å gripe inn i konflikter som også involverer grupperinger som ikke kan betraktes som stater i tradisjonell forstand. Dette er spesielt tilfelle med terroristgrupper.

Terrorismens svøpe har blitt mer aggressiv i de siste årene og har forårsaket brutale massakrer som i sin tur har lagt enda større hindre i dialogens og forhandlingenes vei, økt spenningen og skjerpet problemene, spesielt i Midtøsten.

Men likevel, skal kampen mot terrorismen vinnes, kan den ikke begrenses til undertrykkende og straffende operasjoner. Det er essensielt at bruk av makt, selv når den er nødvendig, må følges av en modig og nøktern analyse av årsakene bak terroristangrep. Kampen mot terrorismen må også føres på det politiske og pedagogiske nivå: på den ene side ved å eliminere de underliggende årsakene til urettferdige situasjoner som ofte driver mennesker til desperate og voldelige handlinger; på den andre side ved å insistere på en undervisning inspirert av respekt for menneskelivet i enhver situasjon. Menneskehetens enhet er en mektigere kraft enn enhver tilfeldig splittelse som skiller enkeltmennesker og folk fra hverandre.

I den nødvendige kampen mot terrorismen er folkeretten nå kalt til å utvikle juridiske prosedyrer som er utstyrt med effektive midler for å hindre, kontrollere og bekjempe kriminalitet. Uansett vet de demokratiske regjeringene godt at bruk av makt mot terrorister ikke kan rettferdiggjøre å gi avkall på rettsstatens prinsipper. Dersom politiske beslutninger søkte suksess uten å ta hensyn til fundamentale menneskerettigheter, ville de være uakseptable, siden målet aldri helliger midlet.

Kirkens bidrag

9. «Salige er de som skaper fred, for de skal hete Guds barn» (Matt 5,9). Hvordan kunne dette utsagnet, som er en oppfordring til innsats på det enorme fredens område, finne en så sterk gjenklang i menneskenes hjerter om det ikke var i samsvar med en lengsel og et håp i oss som ikke kan ødelegges? Og av hvilken annen grunn skulle fredsmakere kalles Guds barn enn fordi Gud av natur er fredens Gud? Nettopp av denne grunn inneholder det frelsens budskap som Kirken forkynner over hele verden, læreelementer av grunnleggende betydning for utviklingen av de prinsippene som er nødvendig for en fredelig sameksistens mellom nasjoner.

Historien lærer oss at oppbyggingen av freden ikke kan holdes atskilt fra respekt for en etisk og juridisk orden, i samsvar med det gamle ordtaket: «Serva ordinem et ordo servabit te» (Bevar orden og ordenen vil bevare deg). Internasjonal rett må sikre at den sterkestes rett ikke seirer. Dens hovedformål består i å erstatte «den materielle våpenmakten med rettens moralske makt»7 ved å sørge for hensiktsmessige sanksjoner mot lovbryterne og adekvate erstatninger for ofrene. Dette må også gjøres gjeldende for de regjeringslederne som ustraffet krenker menneskenes verdighet og rettigheter mens de gjemmer seg bak det uakseptable påskudd at det dreier seg om indre anliggender i deres stat.

I en tale som jeg holdt den 13. januar 1997 til det diplomatiske korps som er akkreditert til Den hellige Stol, anerkjente jeg Folkeretten som et primært mål for å oppnå fred: «I lang tid har folkeretten vært en rett for krig og fred. Jeg tror at den mer og mer er kalt til å bli en rett utelukkende for fred, hvor freden skal forstås som forutsetning for rettferdighet og solidaritet. Og i denne konteksten må moralen inspirere loven, moralen kan til og med spille en forberedende rolle i lovmakeriet, i den grad den viser hvilken vei som er rett og hvilken som er gal.8

I århundrenes løp har Kirkens lære, gjennom utstrakt bruk av mange kristne tenkeres filosofiske og teologiske refleksjoner, gitt et betydelig bidrag til å innrette folkeretten mot hele den menneskelige families felles vel. Spesielt i nyere tid har pavene ikke nølt med å understreke betydningen av internasjonal rett som en garanti for fred, i overbevisningen om at «rettferds frukt blir sådd i fred og vokser frem for dem som stifter fred» (Jak 3,18). Dette er veien som Kirken er forpliktet til å følge, ved bruk av de midler som tilkommer den, i Evangeliets uforgjengelige lys og med uunnværlig hjelp av bønn.

Kjærlighetens sivilisasjon

10. Ved konklusjonen av disse betraktningene føler jeg at det er nødvendig å gjenta at for å etablere sann fred i verden, må rettferdigheten finne sin oppfyllelse i nestekjærligheten. Utvilsomt er lov og rett den første veien man må slå inn på for å oppnå fred, og folkene må oppdras til å respektere den loven. Likevel når man ikke til slutten på denne veien dersom ikke rettferdigheten utfylles av kjærligheten. Rettferdighet og kjærlighet synes av og til å være motsatte krefter. I virkeligheten er de ikke annet enn to sider av samme virkelighet, to dimensjoner ved det menneskelige liv som må gjensidig komplettere hverandre. Historisk erfaring bekrefter dette. Den viser hvordan rettferdigheten ofte er ute av stand til å befri seg fra bitterhet, fra hat og til og med fra grusomhet. Rettferdighet alene er ikke nok. Faktisk kan den til og med forråde seg selv hvis den ikke åpner seg for en dypere kraft, som er kjærligheten.

Av den grunn har jeg ofte minnet kristne og alle mennesker av god vilje om at tilgivelse er nødvendig for å løse enkeltpersoners og folks problemer. Det finnes ingen fred uten tilgivelse! Jeg sier det igjen ved denne anledning, når mine tanker spesielt går til den vedvarende krisen i Palestina og Midtøsten. Man vil ikke finne en løsning på de alvorlige problemene som så alt for lenge har forårsaket lidelser for folkene i disse regionene, før man bestemmer seg for å overvinne den enkle rettferdighetens logikk og også åpne seg for tilgivelsens logikk.

Kristne vet at kjærligheten er grunnen til at Gud trådte i forbindelse med menneskene. Og det er kjærlighet han forventer som menneskenes svar. Som en konsekvens er kjærligheten også den mest opphøyde og edle form for forbindelse som er mulig mellom mennesker. Kjærligheten må derfor besjele ethvert område i menneskelivet og også utvides til den internasjonale orden. Bare en menneskehet hvor «kjærlighetens sivilisasjon» hersker, vil være i stand til å oppnå en autentisk og varig fred.

Ved begynnelsen av et nytt år vil jeg gjerne gjenta til menn og kvinner av alle språk, religioner og kultur det gamle ordtaket: «Omnia vincit amor» (Kjærligheten overvinner alt). Ja, kjære brødre og søstre i alle deler av verden, kjærligheten vil seire til slutt! Måtte alle vie seg til å fremskynde denne seieren. For den er det dypeste håp i ethvert menneskes hjerte.

Fra Vatikanet den 8. desember 2003

Johannes Paul II

Noter

1

Insegnamenti, V (1967), s. 620.

2

1968: 1. januar: Verdens fred

1969: Menneskerettighetene, veien til fred

1970: Oppdragelse til fred gjennom forsoning

1971: Ethvert menneske er min bror

1972: Hvis du ønsker fred, så arbeid for rettferdighet

1973: Fred er mulig

1974: Freden avhenger også av deg

1975: Forsoning, veien til fred

1976: De ekte våpnene for fred

1977: Hvis du ønsker fred, så forsvar livet

1978: Nei til vold, ja til fred

3

Temaene for de følgende 25 Verdensfredsdagene:

1979: For å oppnå fred, oppdra til fred

1980: Sannheten, fredens styrke

1981: For å tjene freden, respekter friheten

1982: Fred: Guds gave som er betrodd til oss!

1983: Dialog for fred, en utfordring for vår tid

1984: Freden springer ut av et nytt hjerte

1985: Fred og ungdom går fremover sammen

1986: Fred er en verdi uten grenser nord-sør eller øst-vest: én enkelt fred

1987: Utvikling og solidaritet: to nøkler til fred

1988: Religionsfrihet, en betingelse for fred

1989: For å bygge fred, respekter minoritetene

1990: Fred med Gud, Skaperen, fred med hele skaperverket

1991: Hvis du ønsker fred, så respekter ethvert menneskes samvittighet

1992: De troende forent i byggingen av freden

1993: Hvis du ønsker fred, så kom de fattige i møte

1994: Fra familien vokser freden for den menneskelige familie

1995: Kvinner, oppdragere til fred

1996: La oss gi barn en fredelig fremtid

1997: Tilby tilgivelse og motta fred

1998: Fra rettferdighet for den enkelte vokser fred for alle

1999: Respekt for menneskerettighetene er hemmeligheten for å oppnå sann fred

2000: «Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»

2001: Dialog mellom kulturene for en sivilisasjon av kjærlighet og fred

2002: Ingen fred uten rettferdighet - ingen rettferdighet uten tilgivelse

2003: «Pacem in Terris» - en permanent forpliktelse

4

Fra FN-paktens innledning

5

Pave Johannes Paul IIs encyklika Sollicitudo Rei Socialis, 43: AAS 80 (1988), 575.

6

Tale til FNs 50. generalforsamling, New York (5. oktober 1995), 14: Insegnamenti, XVIII/2 (1995), 741.

7

Pave Benedikt XV (1914-22), Appell til lederne for de krigførende nasjoner, 1. august 1917: AAS 9 (1917), 422

8

Nr. 4: Insegnamenti, XX/1 (1997), 97