Formidlingen av katekesen

Forleggerens opplysning

I teksten er det en rekke henvisninger til sitater fra dokumenter fra det 2. Vatikankonsil. St. Ansgars Forlag i København og St. Olav Forlag i Oslo utgav i årene 1966-67 disse skrifter i en dans-norsk serie. Vi finner i det følgende mest naturlig å henvise til de dansk-norske betegnelser på disse dokumentene.

Fotnoter

1: Kfr. Matt. 28, 19-20.
2: Kfr. 1. Joh. 1, 1.
3: Kfr. Joh. 20, 31.
4: Kfr. AAS 63, 1971, 758-764.
5: Kfr. kap. 44; kfr. også kap. 45-48 og 54: AAS 68, 1976, 34-35; 35-38; 43.
6: Som kjent kan Bispesynoden, iflg. Motu proprio Apostolica solicitudo av 15.9.1965 (AAS 57, 1965, 775-780), tre sammen i form av generalforsamling, som ekstraordinær eller som spesiell forsamling. I det foreliggende apostoliske rundskriv siktes det som uttrykkene «Synode» eller «synodefedre» eller «synodeaula», om ikke annet er angitt, alltid til Bispesynodens fjerde generalforsamling som fant sted i oktober 1977 i Roma over temaet Katekesen.
7: Kfr. Bispesynoden: «De catechesi hoc nostro tempore tradenda praesertim pueris atque iuvenibus», «Ad Populum Dei Nuntius», Vatikanet, 28.10.1977; kfr. L'Osservatore Romano, 30.10.1977, s. 3-4.
8: Kfr. AAS 69, 1977, 633.
9: Kfr. John. 1, 14.
10: Joh. 14, 6.
11: Ef. 3, 9. 18-19.
12: Kfr. Joh. 14, 6.
13: Joh. 7 16. Dette er et hovedtema i det fjerde evangelium: kfr. Joh. 3, 34; 8, 28; 12, 49-50; 14, 24; 17, 8.14.
14: 1. Kor. 11, 23: ordet «overlevere» som den bl. Paulus her bruker, blir ofte benyttet i det apostoliske rundskriv «Om forkynnelsen» til å beskrive Kirkens forkynnelse, f.eks. i kap. 4, 15, 78, 79.
15: Apg. 1, 1.
16: Matt. 26, 55 kfr. Joh. 18, 20.
17: Mark. 10, 1.
18: 1, 22; kfr. også Matt. 5, 2; 11, 1; 13, 54: 22, 16; Mark. 2, 13; 4, 1; 6, 2; Luk. 5, 3.17; Joh. 7, 14; 8,2 og andre steder.
19: Luk. 23, 5.
20: Nær 50 steder fra de fire evangeliene omtaler Jesus med denne tittel. Den er tatt fra den samlede jødiske overlevering, men har her en ny betydning som Kristus ofte selv ønsker å forklare nærmere.
21: Kfr. bl.a. Matt. 8, 19; Mark. 4, 38; 9, 38; 10, 35; 13, 1; Joh. 11, 28.
22: Matt. 12, 38.
23: Luk. 10, 25; kfr. Matt. 22, 16.
24: Joh. 13, 13-14; kfr. også Matt. 10, 25; 26, 18 og paralleller hos Mark. og Luk.
25: Matt. 23, 8, Ignatius av Antiokia tar opp denne bekreftelse og kommenterer den slik: «Vi har mottatt troen, og derfor ønsker vi også å bli anerkjent som Jesu Kristi disipler, han som er vår eneste Mester». (Brev til Magnesierne, IX, 1, Funk. 1, 239).
26: Joh. 3, 2.
27: Fremstillingen av læreren Kristus som underviser sin lære, finner vi allerede i de romerske katakomber. Meget ofte blir motivet tatt opp i mosaikkene fra det 3. og 4. århundres romersk-byzantiske kunst. Likeens er det et fremherskende kunstnerisk motiv ved middelalderens store romanske og gotiske katedraler.
28: Matt. 28, 19.
29: Kfr. Joh. 15, 15.
30: Kfr. Joh. 15, 16.
31: Apg. 2, 42.
32: Apg. 4, 2.
33: Kfr. Apg. 4, 18; 5, 28.
34: Kfr. Apg. 4, 19.
35: Kfr. Apg. 1, 25.
36: Kfr. Apg. 6, 8 ff.; kfr. også Filip som underviser den etiopiske dronnings embetsmann: Apg. 8, 26 ff.
37: Kfr. Apg. 15, 35.
38: Apg. 8, 4.
39: Apg. 28, 31.
40: Kfr. Pave Johannes XXIII: «Mater et Magistra», AAS 53, 1961, 401: Kirken er «Mor», for hun føder ved dåpen uopphørlig nye barn og får Guds familie til å vokse. Den er «Lærerinne», for hun sørger for at hennes barn vokser i dåpens nåde. Den nærer sin sensus fidei ved å undervise i trossannhetene.
41: Kfr. f.eks. det brev Klemens av Rom sendte menigheten i Korint; Didache; Epistola Apostolorum; Irenaeus av Lyons skrifter (Demonstratio apostolicae praedicationis og Adversus heareses); Tertullian (De baptismo); Klemens av Alexandria (Pedagogen); Kyprian (Testimonia ad Quirinum); Origenes (Contra Clesum); osv.
42: Kfr.2. Tess. 3, 1.
43: 2. Vat., «Om religionsfriheten», kap. 2.
44: Kfr. Den alminnelige menneskerettighetserklæring (FN) av 10.12.1948, art. 18: Internasjonal avtale om de borgerlige og politiske rettigheter (FN) av 10.12.1966, art. 4; Sluttdokumenter fra konferansen om sikkerheten og samarbeidet i Europa, par. VII.
45: Bispesynoden: «De catechesi», kap. 1 og 4, s. 3-4.
46: Ibid., kap. 6, s. 7-8.
47: Kleruskongregasjonen: «De alminnelige kateketiske retningslinje», kap. 17, 35: AAS 64, 1972, 110-118.
48: Kfr. kap. 17, 24: AAS 68, 1976, 17, 22.
49: Kfr. Bispesynoden: «De catechesi», kap. 1, s. 31; kfr. L'Osservatore Romano. 30.10.1977, s.3. 1977 634.
50: Tale ved Synodens avslutning, 19.10.1977.
51: Ibid. AAS 69,
52: «De alm. kat. retn», kap. 40 og 46: AAS 64, 1972, 121 og 124-125.
53: Kfr. 2. Vat., «Om presteutdannelsen», kap. 6.
54: Kfr. «Ordo initiationis christianae adultorum».
55: Kfr. Ef. 4, 13.
56: Kfr. 1. Pet. 3, 15.
57: Kfr. 2. Vat., «Om Guds åpenbaring», kap. 10 og 24; Kfr. også Kleruskongregasjonen: «De alm. kat. retn.», kap. 45, hvor katekesens hovedkilder og supplerende kilder er godt fremstilt.
58: Kfr. «Ordo init. chr. adult». kap.25-26; 183-187.
59: Kfr. AAS 60, 1968. 436-445. 1 tillegg til disse store trosbekjennelser fra Læreembetets side, finnes det som kjent også trosbekjennelser fra folkefromheten, slik disse har sine røtter i den overleverte kristne knltur i bestemte land; kfr. hva jeg sa til ungdommene i Gnesen (Gniezno) den 3.6.1979 om Bugurodzica's hymniske budskap: «Den er ikke bare en sang, den er samtidig en trosbekjennelse. trossymbol for det polske Credo, den er katekese og tilmed et dokument om den kristne oppdragelse. Man finner der de viktigste trossannheter og moralens grunnprinsinper. Den er ikke alene et litterært verk; den er et livsdokument. Man har til og med kalt den for «Den polske katekisme»: kfr. AAS 71, 1979, 754.
60: Kap. 25: AAS 68, 1976, 23.
61: Ibid.. særlig kan. 26-39. loc. cit., s. 23-25; de viktigste elementer i det kristne budskap er fremstilt enda mer systematisk i «De alm. kat. retn.». kap. 47, 49; her finner man dermed normen for katekesens vesentlige, læremessige innhold.
62: Her kan man dessuten vise til vedkommende kap. i «De alm. kat. retn.», kap. 37-46, loc. cit., s. 120-125.
63: Rom. 1,19.
64: Apg. 17, 23.
65: Kfr. Ef. 3, 3.
66: Kfr. Ef. 2, 18.
67: Kfr. Apg. 20, 28.
68: 2. Vat., «Kirken i verden av i dag», kap. 39.
69: Rom. 6, 4.
70: 2. Kor. 5, 17.
71: Kfr. ibid.
72: Rom. 6, 23.
73: Kfr. Pave Paul VI: «Om forkynnelsen», kap. 30-38.
74: Kfr. «Catechismo maggiore», 5. del, kap. 6, nr. 965-966.
75: Kfr. Fil. 2, 17.
76: Rom. 10, 8.
77: Fil. 3, 8.
78: Kfr. Ef. 4, 20-21.
79: Kfr. 2. Tess. 2, 7.
80: Joh. 6, 69; kfr. Apg. 5, 20; 7, 38.
81: Apg. 2, 28 med sitat fra Sal. 16, 11.
82: Kfr. hele dekretet om økumenismen, 2. Vat., «Den katolske kirke og de kristnes enhet».
83: Kfr. ibid., kap. 5; kfr. også 2. Vat., «Kirkens misjonsvirksomhet», kap. 15; Kleruskongregasjonen: «De alm. kat. retn», kap 27
84: Kfr. 2. Vat., «Om Guds åpenbaring», kap. 3 og 4.
85: Kfr. ibid., kap. 3.
86: Kfr ibid., kfr. også 2. Vat., «Kirken», kap. 15.
87: Luk. 12, 32.
88: Kfr. f.eks. 2. Vat., «Kirken i verden av i dag»; Pave Paul VI: «Om folkenes utvikling»; «Octogesima Adveniens». «Om forkynnelsen».
89: Matt. 1, l6.
90: Kfr. 2. Vat., «Om biskopemes hyrdehverv i Kirken», kap. 14; «Kirkens misjonsvirksomhet», kap. 14; Kleruskongregasjonen: «De alm. kat. retn.», kap. 20; kfr. også «Ordo init. christ. adult».
91: Kfr. kap. 58.
92: Kfr. Bispesynoden: «De catechesi», kap. 7- 10.
93: Kfr. Kleruskongregasjonen: «De alm. kat. retn.», kap. 119-121, 134.
94: Kfr. AAS 71, 1969, 607
95: Kfr. Rom. 16, 25; Ef. 3,'5.
96: Kfr. 1. Kor. 1, 17.
97: Kfr.2. Tim. 1, 14.
98: Kfr. Joh. 1, 16; Ef. 1, 10.
99: Kfr. Pave Johannes Paul 11: «Menneskenes Frelser», kap. 15-16.
100: Kfr. Matt. 5, 13-16.
101: Kfr. Pave Paul VI: «Ecclesiam Suam», 3. del, AAS 56, 1964, 637659.
102: Kfr. Hebr. 11, 27.
103: 1. Kor. 13, 12.
104: Kfr. 1. Tim. 6, 16.
105: Hebr. 11, 1.
106: Kfr. Matt. 2, 1 ff.
107: Blaise Pascal, Le mystere de Jesus: Pensees, nr. 553.
108: Pave Paul VI: «Sollemnis Professio Fidei», kap. 4: AAS 60, 1968, 434.
109: Pave Paul VI: Encyklika «Quinque iam anni», AAS 63, 1971, 99
110: Kfr. 1. Tim. 1, 3 ff.; 4, 1 ff.; 2. Tim. 2, 14 ff.; 4, 1-5; Tit. 1, 10-12; kfr. også «Om forkynnelsen», kap. 78.
111: «Menneskenes Frelser», kap. 10.
112: De catechizandis rudibus: PL 40, 310-347.
113: Kfr. 2. Vat., «Om biskopenes hyrdehverv i Kirken», kap. 14.
114: 2. Vat., «Presbyterorum ordinis», kap. 6.
115: Klag 4, 4.
116: Ef. 4, 5-6.
117: Kfr. 2. Vat., «Gudstjenestens fomyelse», kap. 35, 52: kfr. også «Institutio generalis Missalis Romani», promulgert ved Rituskongregasjonens dekret av 6.4.1969, kap. 33, og det som blir sagt vedrørende dette i kap. VI om prekenen.
118: Like siden høymiddelalderen stod provinsialkonsiliene fast på kravet om at foreldrene er ansvarlige for trosoppdragelsen: kfr. VI. Konsil i Arles (813), can. 19; Konsilet i Mainz (813), can. 45, 47. VI. Konsil i Paris (829), Bok 1, kap. 7. Mansi, Sacrorum Conciliorum nova et amplissima collectio, XIV. 62, 542. Blant Læreembetets nyere dokumenter er å nevne encyklikaen «Divini illius magistri» av Pave Pius XI av 31.12.1929: AAS 22, 1930, 49-86; til dette kommer mange taler og budskap av Pave Pius XII; fremfor alt også tekstene fra det 2. Vatikankonsil: «Kirken», kap. 11, 35; «Legfolkets apostolat», kap. 11, 30; «Kirken i verden av i dag», kap. 52; spesielt erklæringen «Den kristne oppdragelse» kap. 3.
119: Kfr. 2. Vat., «Den kristne oppdragelse», kap. 3.
120: 2. Vat., «Kirken», kap. 11; kfr. «Legfolkets apostolat», kap. 11.
121: Pave Paul VI: «Om forkynnelsen», kap. 77.
122: Joh. 14, 26.
123: Joh. 16, 13.
124: In Ioannis Evangelicum Tractatus, 97; 1: PL 35, 877.
125: Joh. 15, 26-27
126: Kfr. Rom. 8, 14-17. Gal. 4, 6.
127: Rom. 8, 15.
128: 1. Kor. 12, 3.
129: Kfr. 1.Kor. 12,4-11.
130: Ef. 5, 8.
131: Retractationum liber 1, 23, 2: PL 32, 621.
132: Kap. 75.
133: Kfr. Luk. 2, 52.
134: Kfr. Ioh. 1, 14; Hebr. l0, 5; 5. TH. IIIa Q 12, a. 2; a. 3, ad 3.
135: Kfr. Luk.2, 51.
136: Kfr. Ioh. 6, 45.
137: Kfr. Sermo 25, 7: PL 46, 937-938.
138: Matt. 28, 19.