Åpningen av rettsåret 2005

Oversatt fra italiensk av msgr. Torbjørn Olsen.

Les også Rettsapparatet innen Den katolske kirke


Pave Johannes Paul IIs tale til domstolen den romerske rota i anledning av åpningen av rettsåret [2005]*

1. Dette årlige møte med dere, kjære auditørprelater ved den apostoliske domstol Den romerske rota, tydeliggjør det essensielle bånd mellom deres nøyaktige arbeid og det judikative aspekt ved Peters-tjenesten. Ordene fra deres kollegiums dekan har uttrykt den felles forpliktelse til absolutt troskap i deres kirkelige tjeneste.

Det er i dette perspektiv jeg i dag ønsker å komme med noen betraktninger vedrørende den moralske dimensjon ved aktiviteten til det juridiske personale ved de kirkelige domstoler, fremfor alt om det som angår plikten til å anpasse seg til sannheten om ekteskapet slik som denne blir lært av Kirken.

2. Med spesiell intensitet har den etiske problemstilling alltid vært etterspurt ved enhver type juridisk prosess. Individuelle og kollektive interesser kan faktisk forlede partene til å henfalle til forskjellige typer falskhet og endog korrupsjon med det formål å nå frem til en gunstig dom.

Fra denne risiko er heller ikke de kanoniske prosesser immune, der man søker å erkjenne sannheten om eksistensen - eller ikke - av et ekteskap. Den utvilsomme relevans som dette har for den moralske bevissthet hos partene, gjør føyelighet etter interesser fremmed for søkenen etter sannheten mindre sannsynlig. Til tross for det kan det vise seg tilfeller der en lignende føyelighet manifesterer seg som setter det regulære i prosessgangen på spill. Den kanoniske bestemmelses faste reaksjon på lignende oppførsel er vel kjent.[1]

3. Likevel eksisterer det under de aktuelle omstendigheter en annen fare. I krevende pastorale fordringers navn hever enkelte røster seg ved å foreslå å erklære for nullitet de totalt fallitte forbindelser. For å oppnå slikt resultat råder man til å satse på den utvei som består i å holde fast ved det prosedyremessige og substansielle skinn samtidig som man dølger ikke-eksistensen av en ekte prosessuell rettsbehandling. Man har slik blitt fristet til å sørge for en innføring av nullitetspunkter og et bevis for disse i motsetning til de mer elementære prinsipper av normativ karakter og fra Kirkens læreembete.

Det objektivt sett juridisk og moralsk alvorlige er åpenbart ved slik oppførsel som ikke på sikker vis etablerer en pastoralt gyldig løsning på problemer bragt frem av ekteskapskrisene. Gud skje lov mangler det ikke på troende hvis samvittighet ikke lar seg lure, og blant disse finner man også ikke få som selv er trukket med i en ekteskapskrise, og som ikke er beredt til å løse den uten ved å følge sannhetens vei.

4. I de årlige taler til Den romerske rota har jeg flere ganger trukket frem den essensielle forbindelse som prosessen har til søkenen etter den objektive sannhet. Derfor må i særdeleshet biskopene her utføre sin oppgave, de som er dommere ut fra guddommelig rett i deres stiftsfellesskap. Det er i deres navn domstolene forvalter rettferdigheten. Derfor er de kalt til i egen person å engasjere seg ved å ha omsorg for egnetheten til domstolenes medlemmer, det være seg stiftsdomstolenes eller de interdiøcesane domstolers for hvem de er ledere, og ved å konstatere dommenes konformitet med den rette læreanskuelse.

De geistlige hyrder kan ikke tenke at virksomheten ved deres domstoler er et rent *teknisk+ spørsmål som de kan la være å interessere seg for ved at de internt har betrodd det til deres rettsvikarer.[2]

5. Dommerens deontologi har sitt inspirerende kriterium i kjærligheten til sannheten. Altså må han i særdeleshet være overbevist om at sannheten eksisterer. Derfor må han nødvendigvis søke den med autentisk lengsel etter å finne den, til tross for alle de ubehagligheter som slik kjennskap kan frembringe. Han trenger å motstå frykten for sannheten som noen ganger kan fødes av frykten for å støte menneskene. Sannheten som er Kristus selv,[3] frigjør oss fra enhver form for kompromiss med de egennyttige løgner.

Den dommer som i sannhet handler som dommer - nemlig med rettferdighet -, lar seg ikke betinge hverken av følelser preget av falsk medfølelse med menneskene eller av falske tankemodeller, heller ikke om de er utbredt i miljøet. Han vet at uberettigede dommer aldri etablerer en sann pastoral løsning, og at Guds dom over egen handlemåte er hva han må regne med i evigheten.

6. Dommeren må så holde seg til de kanoniske lover, riktig tolket. Altså må han aldri miste av syne den indre sammenheng de juridiske bestemmelsene står i til Kirkens lære. Noen ganger pretenderer man faktisk å adskille Kirkens lover fra den magistrale lære som om disse skulle tilhøre to distinkte sfærer, av hvilke det alene skulle være den første som hadde bindende juridisk kraft, mens den andre skulle ha en rent orienterende eller formanende verdi.

En slik antagelse åpenbarer i bunn og grunn en positivistisk mentalitet som står i motsetning til den beste klassiske og kristne juridiske tradisjon vedrørende jusen. I realiteten har den autentiske tolkning av Guds ord som er utarbeidet av Kirkens læreembete,[4] juridisk verdi i den utstrekning den sikter inn på jusens område, uten at den trenger noen ytterligere formell innpasning for å bli juridisk og moralsk bindende.

For en sunn juridisk hermeneutikk er det videre ufrakommelig å gripe fatt i Kirkens lære som helhet idet man organisk plasserer enhver læreutsagnspåstand på sin plass i tradisjonen. På denne måte vil man kunne unngå på den ene side selektive og avvikende tolkninger og på den andre side ufruktbar kritikk for hvert enkelt skritt.

Til slutt utgjør saksforberedelsen et viktig moment i søkenen etter sannheten. Denne er truet i selve sin eksistensberettigelse og degenererer til ren formalisme når utgangen på prosessen blir tatt for gitt. Det er sant at også plikten til en rask rettsutøvelse utgjør en del av den konkrete tjeneste for sannheten, ja, den er en menneskerett. Likevel er også en falsk hurtighet som skjer på bekostning av sannheten, også uberettiget på en enda alvorligere måte.

7. Jeg ønsker å avslutte dette møte med en ekte hjertens takk til dere, auditørprelater, til embetsmennene, til advokatene og til alle dem som arbeider ved denne apostoliske domstol, så vel som til medlemmene av Studio Rotale.

Dere vet at dere kan regne med pavens bønn og hvor enormt mange mennesker av god vilje som anerkjenner verdien av deres virke i sannhetens tjeneste. Herren gi gjengjeld for deres daglige anstrengelser alt i dette liv med fred og glede i samvittigheten og med aktelse og støtte fra dem som elsker rettferdigheten, foruten i det neste.

Idet jeg vil uttrykke ønsket om at sannheten som ligger i rettferdigheten, alltid må stråle mer og mer i Kirken og i deres liv, lyser jeg av hjertet min velsignelse over alle.


Noter

*
29. januar 2005. - Italiensk originaltekst: AAS 97 (2005) 164-166: [Allocutio VIII] Ad Tribunal Rotae Romanae iudiciali ineunte anno.
1
Jf. CIC, kann. 1389, 1391, 1457, 1488, 1489.
2
Jf. CIC, kann. 391, 1419, 1423, ' 1.
3
Jf. Joh 8, 32 og 36.
4
Jf. 2.Vatikankonsils dogm.konst. om den guddommelige åpenbaring, Dei Verbum, 10 ' 2.
av Webmaster publisert 13.02.2007, sist endret 13.02.2007 - 01:00